RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
INGEN VM-TUR: Det blir ingen VM-tur for Giuseppe Rossi.
INGEN VM-TUR: Det blir ingen VM-tur for Giuseppe Rossi. Foto: Filippo Monteforte (Afp)

En fotballhistorie om lidenskap og smerte

En knust Giuseppe Rossi får heller ikke denne gangen hedre sin far i et VM.

I den italienske fjellandsbyen Fraine var det tunge tider på midten av 1960-tallet. Arbeidsledigheten var høy, og flere og flere søkte lykken andre steder.

Fernando Rossi var bare 16 år gammel da han, som én av flere millioner italienere, forlot støvellandet i håp om å få et bedre liv i USA.

Han slo seg ned i New Jersey og fant fort ut at det var flere kjente her enn i byen han forlot i Italia. Fernando fikk seg jobb som språklærer og møtte en jente fra samme region i Italia som han selv. Sammen fikk de 1. februar 1987 en sønn ved navn Giuseppe.

Ved siden av lærerjobben, trente Fernando skolens fotballag. Giuseppe viste tidlig interesse for farens hobby og var støtt og stadig med for å følge lagets treninger.

To liv

I barndommen var det som om Giuseppe levde to forskjellige liv. Ett på dagtid sammen med de amerikanske klassekameratene og ett på kveldstid sammen med den italienske familen.

Mens kompisene trente på baseball-svingen, basketball-kastet eller slagskuddet med hockey-kølla, sto Giuseppe og trente på frispark.

- Jeg har alltid følt meg som en amerikaner utenfor banen. På banen har jeg alltid følt meg som en italiener. Noen ganger har jeg hatt trøbbel med å kombinere det, har Rossi uttalt.

Far og sønn Rossi dannet et sterkt bånd både på og utenfor treningsfeltet. Milan-sympatiene gikk i arv, og Giuseppe var ikke gamle karen da han begynte å klistre plakater av Paolo Maldini, Ruud Gullit og Marco van Basten på veggen.

SKADEPLAGET: Giuseppe Rossi har hatt sin andel skader i løpet av karrieren. Her går han gråtende av banen etter å ha pådratt seg en kneskade mot Livorno 5. januar i år.


Kompisene skjønte ikke Giuseppes fascinasjon for fotball, men guttungen sto på sitt og bestemte seg for å satse alt for å bli like god som idolene han hadde hengt opp på gutterommet.

Etter hvert ble det tydelig at fotball ikke var stort nok i USA til å tilfredstille Giuseppes ambisjoner. 12 år gammel flyttet han og pappa Fernando til Italia for å prøve seg i Parmas ungdomsakademi.

Faren ble med til Europa

Ian Rush sa det godt en gang han ble spurt om hvordan det var å vende seg til den italienske kulturen og fotballen etter overgangen fra Liverpool:

- Det var som å komme til et annet land.

Det oppdaget også 12 år gamle Giuseppe Rossi. Skolen var annerledes, kompisene oppførte seg annerledes, og måten ungdommene snakket på var som et helt annet språk enn det han hadde lært av mor og far.

Far hadde han i alle fall med seg som støtte. Fotballen var noe de hadde sammen, og de skulle ikke la litt hjemlengsel komme i veien for det store målet.

Derfor lyktes han også fantastisk bra på banen, selv om lengselen etter New Jersey hele tiden var der. Betalingen for alt det harde arbeidet far og sønn hadde lagt ned, lå og ventet like rundt hjørnet.

17 år gammel kom Manchester United på banen med et tilbud Giuseppe ikke kunne si nei til. Et år senere fikk han sin Premier League-debut og brukte ni minutter før han satte ballen i mål i møtet med Sunderland.

Til tross for en lovende start, klarte ikke Giuseppe å etablere seg som en nøkkelspiller i Manchester United og ble sendt på lån til både Newcastle og Parma.

HANG MED: Rossi har vært i bruttotroppen foran flere mesterskap, men har aldri fått være med helt frem.


I 2007 ble han solgt til Villarreal og viste seg fort å bli en viktig spiller for den spanske toppklubben. Pappa Fernando var aldri i tvil om at sønnen kom til å lykkes. Under Confederations Cup i 2009 satt han klistret til skjermen da Giuseppe representerte Italia i kamp mot USA.

Gutten, som alltid hadde følt seg som en amerikaner utenfor banen og en italiener på banen, scoret to mål mot landet hans far emigrerte til. Fernando var så stolt som en far kan være av sin egen sønn. Drømmen var på mange måter oppfylt, men den var på mange måter også i ferd med å gå i tusen knas.

Uhelbredelig kreft

Underveis i den påfølgende sesongen, forsvant plutselig Giuseppe Rossis navn fra Villarreals lagoppstillinger. I en måned var han borte, og klubben opplyste ikke annet enn at det var personlige årsaker til det.

Sannheten var at Fernando Rossi hadde bli rammet av uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen og hadde reist tilbake til USA for å dø sammen med resten av familien. Da hans siste dager nærmet seg, reiste også Giuseppe etter for å være der til siste slutt.

Mens lagkameratene gikk ut på Santiago Bernabeu for å møte Real Madrid, satt Giuseppe ved siden av sykesengen og tok et siste farvel med faren, som hadde tilbragt de siste 10 årene i Europa for å følge karrieren hans.

Etter en sorgfull tid returnerte Giuseppe til banen noen uker senere. Han var fast bestemt på at han skulle hedre faren ved å representere Italia i det kommende verdensmesterskapet i Sør-Afrika. Han skulle gjøre det med farens fødselstall på ryggen - 22.

PÅ TRENING: Giuseppe Rossi og Andrea Ranocchia forbereder seg til VM-spill. Ingen av dem får bli med til Brasil.

Den drømmen holdt han liv i helt til uker før VM. Da var Giuseppe sistemann som ble vraket fra Marcelo Lippis tropp og ble nødt til å se VM fra sofaen.

Regjerende verdensmester Italia gjorde et elendig mesterskap og ble slått ut allerede i gruppespillet. Giuseppe lovet seg selv at han skulle gjøre alt han kunne for å komme med i EM-troppen to år senere.

Han scoret nær dobbelt så mange mål og var besatt av tanken på å spille et stort, internasjonalt mesterskap, men så røk korsbåndet. Det ble lagt ned en vanvittig innsats i rehabiliteringen, og Giuseppe kom seg på beina igjen før EM.

Uker før mesterskapet gjorde han comeback på banen, men nok en gang ble han rammet av en alvorlig skade. Det samme korsbåndet røk igjen. I ambulansen på vei til sykehuset så han ned på kneet sitt, tenkte på sin far og begynte å gråte.

En ny og lang rehabiliteringsperiode sto for tur, men det var mer enn et kne som skulle rehabiliteres. Han reiste hjem til USA, fikk seg kjæreste og var mer med familien enn han hadde vært siden han var 12 år.

- For meg er New Jersey det beste stedet i verden. Jeg vet at Italia er mine foreldres hjemland, men det kommer aldri til å kunne bli mitt. Jeg er en italiensk fotballspiller, men en amerikansk gutt. Det fungerer, og det gir meg en slags sinnsro å vite det.

Enda en skade

I årets sesong slo Giuseppe Rossi grusomt hardt tilbake og banket inn 17 mål på 18 kamper før uhellet var ute igjen. I bortekampen mot Livorno 5. januar gikk den lille angriperen i bakken og holdt seg til kneet igjen. Ansiktsuttrykket hans viste at han selv innså at dette var alvorlig. Gråtende gikk han av banen og fryktet at enda et mesterskap skulle ryke.

En ny rehabiliteringsperiode fulgte før han 6. mai, 2014 gjorde comeback da han ble byttet inn mot Sassuolo. Til tross for at Fiorentina lå under 1-4, fikk han en fantastisk mottakelse fra hjemmefansen da han entret banen etter 66 minutter. Seks minutter senere kombinerte han vakkert med Borja Valero og satte ballen i mål.

Avslutningen hans på årets sesong gjorde sitt til at han fikk en plass i Cesare Prandellis bruttotropp. To uker før Italia sparker i gang sitt VM mot England, fikk imidlertid Rossi en tung beskjed fra landslagsledelsen. Han er nok en gang vraket fra den endelige troppen.

Mandag tok han til Twitter for å lufte frustrasjonen.

- Alle som sier jeg er ute av form burde se på resultatene fra testene sist uke og kampen jeg spilte. Du ville blitt overrasket. Utfordringer? Frykt? For en vits, skrev Rossi.

Nå gjenstår det å se om han kan reise seg igjen.

(Kilder: Erik Niva, ESPN, Viola Channel, Wikipedia, Alt om fotball)


Mest sett siste uken

Lik Nettavisen Sport her og få flere ferske sportsnyheter i feeden din!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere