RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Martin Weiler

Englands beste lag

Man United har ikke klart det, Liverpool er sjanseløse. Men Marius Viks herlige, lille lag fra Sørvest-England, derimot..
Sist oppdatert:

Nettavisens sportsjournalister forteller om idrettsøyeblikkene vi ikke glemmer fra 2009. I dag: Marius Vik.

Les om alle idrettsøyeblikkene her!

OSLO/LONDON/EXETER (Nettavisen): Jeg hadde benket meg ned i stua sammen med en Exeter-kompis, babyen var i drømmeland etter litt ekstra sovemedisin i grøten, femåringen hadde fått et godteberg av uante høyder mot at han skulle holde seg unna syns- og hørselsfeltet de nest to timene, mens kona fikk fri disposisjon av Visa-kortet.

Det var sesongavslutning, og det var akkurat så spennende som jeg hadde spådd det ville bli før sesongen. Det eneste jeg bommet på var at det brått var blitt en opprykkskamp, og ikke en kamp om å berge plassen i ligasystemet.

Rewind/Erase
La oss spole noen år tilbake. I 1993 var jeg ved skjebnens lodd blitt tildelt Exeter som favorittlag, en lutfattig, nedadgående klubb geografisk plassert langt unna norske turoperatørers rekkevidde. Jeg sto mine rødhvite bi i last og brast, men etter hvert begynte jeg å lure på om krefter utenfor følte for å straffe meg for handlinger i et tidligere liv:

EN NY ÆRA: Marcus Martin viser Manchester Uniteds Alan Smith hvordan man takler nedover i divisjonene, og United var heldige som slapp levende unna FA Cup-oppgjøret.
EN NY ÆRA: Marcus Martin viser Manchester Uniteds Alan Smith hvordan man takler nedover i divisjonene, og United var heldige som slapp levende unna FA Cup-oppgjøret.

Det tok meg et par dusin kamper før jeg så min første seier, men derimot fikk jeg med meg to nedrykk det første tiåret som Exeter-supporter. Da var klubben i realiteten konkurs, spillergjennomtrekken ville gjort Lyn stumme av beundring, og de hyggelige fotballøyeblikkene kan oppsummeres i én matopplevelse: Smultringen.

Nye City
En grå novemberdag for fem år siden skjedde det noe. En apokalypse, ville nok de mer religiøst anlagt antydet.

Jeg snakker ikke bare om Dean Moxeys mål fra nesten 40 meter som sendt oss ut i en finansreddende FA Cup-kamp mot Manchester United, men det som har vært en – nesten – sammenhengende opptur siden:

Klubben fikk sin første Wembley-tur i 2007, vant play offs-finalen og rykket opp i 2008, men så kom dette tøffe andreåret, da.

Du vet, det som handler mest om å overleve, men utad - «konsolidering».

Konsolidering, my ass.

Tilbake i ligasystemet ble starten på sesongen helt håpløs, vi vant kun én kamp i august, borte mot allerede nedrykksklare Bournemouth (de startet året med minus tretti poeng..), og jeg begynte tidlig å regne antall poeng ned til nedrykksplass (at tre lag startet solid på minussiden betydde lite, all min tidligere erfaring med Exeter tydet på at dette fortsatt var fullt oppnåelig).

Cupfritt liv
Bedre ble det ikke da vi ble utslått av Dean Ashtons onkel i FA Cupen, ukjente Curzon Ashton fra Carpenter’s League Division Two, North, men folk ba meg holde hodet oppe – «(manager) Paul Tisdale doesn’t do cups».

Hodet ble holdt oppe en god stund. Jeg hadde vært over og sett klubben tidlig i sesongen (fortjent tap), men laget holdt seg stødig midt på tabellen, skulle visstnok spille ok fotball, og jeg ble overtalt til å ta en stunttur til London: opp i otta, hiv i deg noen cider, se Exeter og vær hjemme før kjerringa sover.

Wembley. Been there, done that.
Wembley. Been there, done that.

Ny tid, men med gammel eim
Jo da, jeg opplevde vel alt det. Som ihuga banesamler fikk jeg sågar en ny bane (Victoria Road, ikke akkurat verdt turen), et mål (Dagenhams, selvsagt) og nesten en hel omgang med fotball. Dette var midt i desember, så da flomlyset konka ti minutter før pause, og bydelen ikke fikk i gang reserveaggregatet, vel, så var det tilbake til puben og et par bonussuper før en hastig retur.

Lite glamorøst, akkurat som mitt liv som Exeter-supporter hadde vært mesteparten av tida. Men det var nye tider i Exeter, og fra slutten av januar spilte vi fotball som Barcelona ville misunt oss. Vi tapte bare to av de siste 19 kampene, klatret opp fra midten av tabellen, og var klare for minst play offs et par runder før slutt. Men nå hadde vi vært på Wembley de siste to årene, og syntes ikke landslagsarenaen var like spennende som før. Vi ville opp – direkte.

Don Valley. Ikke akkurat et sted du forbinder med glamorøse fotballkamper.
Don Valley. Ikke akkurat et sted du forbinder med glamorøse fotballkamper.

Nostalgisk radiogjensyn
Mellom oss og en plass i førstedivisjon sto Rotherham på en forblåst friidrettsbane i Midt-England. Seier garanterte opprykk, alt annet ville sannsynligvis bety sedvanlig play offs med store mengder hjertemedisin påkrevd. Selv hadde jeg altså fått roet ned familien med diverse bestikkelser og/eller andre, kløktige grep, og benket meg ned foran Grecianplayer – fattigmannstrøsten for oss som ikke får sett favorittlaget på Canal+ eller Sky Sports – men med gode assosiasjoner til tida da engelsk fotball ble nytt foran en bråkete BBC 909 medium wave.

Matty Gill, Exeters (den gang) svar på Steven Gerrard, hylles etter opprykket.
Matty Gill, Exeters (den gang) svar på Steven Gerrard, hylles etter opprykket.

Det ble en höydare. Matty Gill styrte midtbanen som bare Steven Gerrard har vært i nærheten av, Matty Taylor var en gigant i forsvarsrekka og Richard Logan overgår David Fairclough som supersub. Kraftpluggen kom inn da Exeters kanskje mest suksessrike manager i historien, Paul Tisdale, gjentok suksessgrepet fra tidligere sesonger, kjørte på med fem-seks spisser i jakten på vinnermålet – og bereiste Logan viste seg ansvaret verdig da han stanget inn Rob Edwards innlegg på den bakerste stolpen.

1-0. Andreplass og opprykk. Førstedivisjon med Leeds, Southampton, Norwich og Charlton!

Gammeldans
Euforisk, vill dans i stua, jubelscener ikke sett i Norge siden Brasil ble slått i ’98 (i alle fall ikke blant to småkorpulente, middelaldrende menn) – og Exeter klart for sitt andre opprykk på to sesonger: Det er noe verken Manchester United, Liverpool, Chelsea eller Arsenal har klart – men mitt lille, kjære Exeter, det er klubben som aldri slutter å overraske.


City-spillerne hylles i sentrum av Exeter etter nok et opprykk.
City-spillerne hylles i sentrum av Exeter etter nok et opprykk.

Den nye hverdagen
Belønningen og vår nye hverdag fikk jeg et glimt av i august. Da ble sesongen sparket igang på Elland Road i Leeds, foran nesten 30.000 tilskuere. Et ti manns City (det ser ut til å ha blitt regelen denne sesongen) holdt u-en til det 88. minutt, etter en hyggelig scoring i begynnelsen av andreomgangen. Sesongen så langt har blitt langt tyngre enn fjorårets, vi er som alltid slått ut i første runden av alt som eksisterer av cuper (jfr punktet «Tis doesn’t do cups»), inkludert en kamp i FA Cupen hvor vi ledet med to tyve minutter før slutt, men hvem bryr seg?

Når denne artikkelen skrives har vi akkurat spilt foran over 30.000 tilskuere i Southampton, og tross nok et tap er vi fortsatt over nedrykksstreken. Etter to Wembley-finaler, og to opprykk, de siste årene, kan det bli nok en spennende sesongavslutning. At det ikke er av samme type som de siste årene, er helt greit, det er likevel bare hyggelig å være Exeter-supporter for tida.

Sjekk siste fotballnytt her
Sjekk siste sportsnytt her

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere