RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Ryan O'Leary(MMAViking.com)

Fra «bøller i bur» til atleter i verdensklasse

I Birmingham opplevde jeg «bøllene» på nært hold.
Sist oppdatert:

Tiden da norske medier omtalte Mixed Martial Arts som en gladiatorsport utført av bøller som gikk inn i et bur for å skade hverandre, er over.

Fansen fortjener bedre, og det prøver vi i Nettavisen å sørge for at dere får.

I starten av januar åpner vi en egen kampsportfane, som vil ha daglige oppdateringer, nyheter og intervjuer med norske MMA-utøvere.

Året som har gått har gitt norske MMA-entusiaster mye å glede seg over. John Olav Einemo fikk sin UFC-debut og gjorde, til tross for tapet, en god kamp mot Dave Herman i Vancouver i juni.

UFC ble sendt på Fox for første gang og sporten er i ferd med å gå «mainstream», akkurat som Dana White drømte om da han, sammen med brødrene Fertita, kjøpte UFC i 2001.

Det har også vært mye å glede seg over for en MMA-journalist i 2011, men høydepunktet er nok turen til Birmingham og UFC 138 i november.

3. november ankom jeg og min gode venn Martin Nederberg byen. VI ble fort enige om at dette ikke var den peneste byen vi hadde sett, men så var det ikke city sightseeing vi hadde kommet for heller.

Fredag var det innveiing i National Indoor Arena og fansen strømmet til hallen i sentrum av byen for å se stjernene møtes ansikt til ansikt dagen før selve stevnet.

Vi tok plass på første rad og overvar Q&A med tidligere lett tungvektsmester Rashad Evans før innveiingen begynte.

Mange var kritiske til kampene som var satt opp til stevnet i Birmingham og hevdet det manglet de virkelig store stjernene.

Som så mange ganger før svarte utøverne med å levere noen vanvittig spennende kamper.

Men tilbake til innveiingen: Vi satt ved siden av en del svenske MMA-journalister som var fryktelig spente før Papy Abedi sin debut mot Thiago Alves.

Svensken leverte i alle fall varene dagen før selve kampen, da han kom opp på scenen iført six pence og en sigar i munnviken.

Etter at Alves til slutt måtte av med alle klærne for å komme i nærheten av riktig vekt, ble det en meget intens staredown mellom de to atletene.

Harry? Ja, kanskje litt. Rått? Helt klart.

På vei tilbake til hotellet snakket vi om at det ikke hadde gjort noe med et litt mer stjernespekket kort, men vi var likevel fulle av forventning før vår første live-opplevelse med UFC.

Lørdag sov vi lengst mulig for å korte ned ventetiden mest mulig. Vi våknet opp i det samme grå Birmingham, med de samme nedslitte murhusene, men det gjorde ikke så mye.

I dag skulle vi se Chris Leben mot Mark Munoz, Brad Pickett mot Renan Barao og Thiago Alves mot Papy Abedi.

Vi satte oss i en taxi og begynte reisen mot LG Arena, som ligger i nærheten av flyplassen, på østkanten av byen.

På veien snakket vi litt om hvordan vi trodde stemningen kom til å være rundt arenaen før og etter stevnet. Mange spør om vi så mange slåsskamper etter stevnet. Hva ville ikke vært mer naturlig enn det?

Da må jeg dessverre skuffe de som spør. Jeg har vært på utallige fotballkamper og sett en langt mer aggressiv stemning på og utenfor stadion der.

Det engelske publikummet var der for å se idrett utført på aller høyeste nivå - ikke for å lage kvalm.

Vi fikk oss et pressepass og stakk innom restauranten inne i arenaen før vi fant setene våre foran oktagonet.

På bordet ved siden av oss satt Joe Silva - matchmakeren. Han som bestemmer hvem som skal møte hvem i UFC. Ingen av oss følte egentlig for å gå bort og si at vi syntes kortet i England hadde fortjent noen litt større navn.

Hadde vi gjort det, ville vi i så fall skyldt ham en stor unnskyldning etterpå.

Vi fant plassene våre og ventet på at første kamp skulle starte. Birmingham-gutten Vaughan Lee var første mann ut da han gjorde sin UFC-debut mot amerikanske Chris Cariaso. Hjemmepublikummet måtte skuffet se at den lokale gutten tapte på poeng i sin første kamp.

På underkortet gikk fire av fem kamper gå distansen og bare Che Mills lyktes med en knockout da han møtte tidligere Ultimate Fighter-deltaker Chis Cope.

Vi var litt skuffet etter de første kampene, men alt forandret seg da hovedkortet startet. Bruce Buffer kom inn i oktagonet.

«Ladies and gentlemen, we are liiiiiiiive!»

Det føltes som om taket over oss var i ferd med å forsvinne. Publikum lagde en herlig stemning da Liverpool-gutten Terry Etim kom inn i ringen til Phil Collins' «In the air tonight».

Selve kampen ble heller ikke noen lang fornøyelse, men Etim skuffet ikke fansen, som sto oppreist og sang «England, England England».

Etim traff Edward Faaloloto med en jab, et leg kick, to venstre hooks og et rundspark mot kroppen før han fanget hawaiianeren i en giljotin. Faaloloto klappet ut og kampen var over allerede etter 17 sekunder.

Det kokte fullstendig i arenaen og Etim ble hyllet som en helt.

I den neste kampen fulgte Anthony Perosh opp med å vise glitrende Jiu Jitsu da han vant på rear naked choke mot Cyrille Diabate i andre runde.

Nestemann ut var svenske Papy Abedi og våre svenske kollegaer begynte å kjenne på nervene. Martin Johansson fra MMAnytt satt ved min venstre side og innrømmet at han trodde det ville bli tøft.

Det var ingen tvil om at Thiago Alves var det engelske publikummets favoritt. Brasilianeren er nesten allerede for en veteran å regne i UFC og har gått kamper i England tidligere også.

«Thiago! Thiago! Thiago!» ropte publikum, mens de to gjorde seg klare og ble presentert av ring announcer Bruce Buffer.

Svenske Abedi startet kampen brukbart og brukte sin utrolige fysikk til å presse Alves opp mot gjerdet, samtidig som han landet et par albuer.

Dessverre for Abedi og våre svenske venner, slo Alves knallhardt tilbake - bokstavelig talt. Abedi ble truffet av en høyre hook, etterfulgt av en venstre, som sendte ham i bakken.

Brasilianeren var nådeløs og leverte flere slag, mens Abedi febrilsk prøvde å forsvare seg. Til slutt ga han opp ryggen sin og Alves kunne sikre seg sin første submission-seier i karrieren da han ved hjelp av en rear naked choke fikk svensken til å klappe ut.

Noe av det jeg liker best med MMA er å se motstandere som har gitt alt mot hverandre i 3 x 5 minutter, ta hverandre i hånda, gi hverandre en klem og takke for kampen.

I motsetning til hva mange tror, er det ingen som ønsker å skade motstanderen alvorlig. Til tross for den opphetede stemningen på innveigingen dagen før, var Papy Abedi og Thiago Alves venner og vel forlikte etter kampen. Man skal ikke glemme at dette er showbusiness og idrett i en og samme pakke.

Fjærvekterne Renan Barao og Brad Pickett sto for fight of the night da de leverte en thriller av en kamp. Brasilianske Barao sendte hjemmefavoritten i bakken med et kne, før han avsluttet kampen med en rear naked choke og stoppet England-sangene en liten stund.

Ved siden av Papy Abedis kamp, var det nok main event mellom Chris Leben og Mark Munoz vi hadde gledet oss mest til.

Det er ingen tvil om at Leben hadde Birmingham-publikummets støtte da han gjorde sin walk in, mens Gary Jules' «Mad World» runget over høyttalerne. Man får den psykopat-følelsen når du ser det illrøde håret, det tomme blikket og den vaggende gangen til Leben når han kommer inn til denne sangen. Han er bare en sånn fyr.

Leben kom fra en imponerende knockout-seier mot Wanderlei Silva, men vi skjønte at dette kom til å bli tøft - og det ble det.

Munoz traff Leben flere ganger med voldsom kraft. Etter andre runde var det over. Leben hadde trøbbel med synet og valgte å kaste inn håndkleet.

På pressekonferansen møtte vi fighterne ansikt til ansikt. Det slo meg fort at gutta var svært ydmyke og reflekterte. Ingen forlot pressesonen før alle journalistene hadde fått snakket med de utøverne de ønsket å snakke med.

Selvfølgelig finnes det folk man liker mindre enn andre i MMA, som i alle andre idretter. Det viktigste er at holdingen om at dette er en sport for og av idioter er i ferd med å forsvinne.

I januar går John Olav Einemo sin andre UFC-kamp og vi i Nettavisen åpner en egen kampsportseksjon. I april kommer UFC til Sverige og Simeon Thoresen vil etter alt å dømme gjøre sin debut i organisasjonen.

Det er mye å glede seg over for MMA-fansen i månedene som følger.

På pressekonferansen etter Lesnar vs Overeem sa UFC-president Dana White at 2011 hadde vært det beste året for UFC noen gang. Jeg tror at 2012 vil bli enda bedre - både for Norge og for organisasjonen.

Bli med Nettavisen inn i et år hvor vi tar MMA-satsingen til et helt nytt nivå.

Godt nyttår, fightfans!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere