RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Høydepunkt på rekke og rad

Sist oppdatert:
Sportsåret 2004 har vært spekket med høydepunkt for meg. Det er vanskelig å trekke frem et spesielt. Året har rett og slett vært fantastisk.

For ett år siden satt jeg og skrev om 2003. Et år uten de store høydepunktene for meg personlig. Når nå 2004 er tilbakelagt, har jeg problemer med å finne ut hva som har vært det største høydepunktet.

Når jeg nå skal skrive om hva jeg setter høyest i sportsåret 2004, så må det bli personlig. Hva som har gitt meg frysninger nedover ryggen.

Fotball og håndball
Det hadde vært «korrekt» av meg å skryte av Liv Grete Skjelbreid Poirées bravader med ski og gevær eller av OL-bragdene til Andreas Thorkildsen, Gunn Rita Dahle, Eirik Verås Larsen, Olaf Tufte og Siren Sundby.

Men det er ikke disse prestasjonene som har gitt meg gåsehud og tårer i øynene, selv om jeg gledet meg med resten av nasjonen da disse hentet hjem heder og ære.

Nei, det er idrettene som står mitt hjerte nærmest som har gitt meg de største gledene dette året. Fotball og håndball.

Endelig Brann-gull
Som bergenser er det vanskelig å komme utenom Branns første cupmesterskap på 22 år. Siden Neil Macleod ble matchvinner på Ullevaal i 1982 har jeg ventet på at rødtrøyene skulle vinne noe.

Sportssjef Thomas Enger har som en avslutning på idrettsåret 2004 bedt journalistene i sportsredaksjonen fortelle om sitt sterkeste minne.

7. november ble mine bønner hørt. En fantastisk første omgang mot Lyn sikret årets fest i Bergens gater. Bengt Sæternes scoret tre ganger og sikret seg evig liv i Brann-fansens hjerter.

Selv kommenterte jeg kampen for TV 2s web-TV og må nok ærlig innrømme at etter hvert som målene rant inn bak Ali Al-Habsi i Lyns mål, så «glemte» jeg å være nøytral. Men de få som hørte på, kunne nok uansett høre på dialekten min hvor mitt hjerte lå.

En sesong uten tap
Som fireåring i 1978 fattet jeg også interesse for et annet fotballag. Et med hjemsted i Nord-London, og som også kler seg stort sett i rødt.

Derfor kommer jeg ikke utenom den fantastiske sesongen Arsenal avsluttet i mai. Å gå gjennom Premier League uten tap er ikke annet enn utrolig.

Etter å ha slitt seg gjennom tiår med «Boring Arsenal», gir det en god følelse når kamerater kommer og sier at The Gunners spiller den beste fotballen. Å få dette fra svorne Liverpool- og Manchester United-fans, betyr mye. Sikkert like mye som det koster for dem å si det.

Måten Thierry Henry, Robert Pires, Patrick Vieira og alle de andre, uke etter uke, sto i mot presset og klarte å gjennomføre sesongen uten tap på, er bare sinnsykt. Trolig vil det aldri skje igjen.

«Underet i Budapest»
Men det er ikke bare fotballbein som har gledet meg dette året. Som «håndballmann» har året vært veldig gledelig.

Å være til stede i Ungarn da jentene feide all motstand til side og hentet hjem Norges andre EM-gull var stort. Spesielt vil semifinalen mot Ungarn bli sittende i minnet i lang tid.

Jeg skal innrømme at jeg var blant dem som ikke var mest optimistisk på norske vegne foran denne kampen. Når Gro Hammerseng & co da blåser turneringsfavoritten av banen med 15 mål, da er det vanskelig å ikke bli berørt.

Marit Breivik har kanskje sine mangler på det taktiske plan, men som teambuilder er hun unik. Å få 16 jenter til å fungere sammen i en gruppe i en måned, i harmoni og med kjempehumør, er en verdensprestasjon i seg selv. Det er ikke mange som klarer det. Og nettopp det tror jeg var nøkkelen til den norske triumfen. Det fantastiske samholdet som var i laget.

Endelig for håndballguttene
Men den håndballprestasjonen som faktisk gledet meg mest, var da guttene sikret seg VM-plass i Tunisia.

Vi har spillere i verdensklasse som gjør seg bemerket i de beste ligaene uke ut og uke inn, likevel har det vært stang ut i kvalifisering etter kvalifisering. Da de slo Ungarn i play off til VM, følte jeg like mye lettelse som glede. Dette fortjente virkelig Gunnar Pettersen og guttene hans.

I VM kan alt skje. Får Norge den rette flyten, kan de til og med slåss om medaljer i Tunisia. Forhåpentligvis får de vist det norske håndballpublikum at det ikke bare er jentene som kan spille håndball, og at navn som Glenn Solberg, Kristian Kjelling og Steinar Ege blir like dagligdagse som Gro Hammerseng, Katja Nyberg og Kjersti Beck.

Nå ser jeg virkelig frem til sportsåret 2005, og jeg håper jeg kan sitte meg ned om ett år og skrive med like stor glede som jeg fikk gjøre i år.

Godt nytt sportsår!

Stig Nygård

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere