RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Kom, vant og forsvant

Sist oppdatert:
Naive optimister trodde Tippeligaen skulle bli spennende uten Nils Arne Eggen i Rosenborg. Erstatteren feide all tvil til side. Les vår oppsummering av Tippeliga-året.

Åge Hareide rakk å vinne serien og cupen før han ble headhuntet til jobben som norsk landslagstrener.

Trønderne feide gjennom treningskampene ubeseiret, og innledet serien på en suveren måte. Det skulle gå 200 dager og 28 kamper før Åge Hareides første tap som Rosenborg-trener kom.

Etter sju runder sto Rosenborg med 21 poeng og 19-4 i målforskjell. Seriegullet var allerede på vei til Trondheim for tolvte år på rad, og de naive optimistene måtte innse at den eventuelle spenningen i Tippeligaen ikke kom til å dreie seg om gullkampen.

Da Rosenborg den 20. juli dro til Alfheim for å møte Tromsø, var avstanden ned til vårens overraskelse Sogndal 11 poeng. På Alfheim kom sesongens første tap, da bunnlaget Tromsø overraskende ble for sterke for seiersvante trøndere.

Pinlig avslutning

Sesongens andre nederlag kom tre runder før slutt, lenge etter at gullet var trygt i boks på Lerkendal, og var av den flaue sorten. Et Stabæk-lag på medaljejakt banket umotiverte trøndere med tankene alle andre steder enn i den hjemlige Tippeligaen. 1-6-nederlaget var Rosenborgs verste hjemmetap på nesten 20 år. Etter kampen fikk tv-seerne se en rasende utgave av Åge Hareide.

I siste serierunde kom sesongens andre hjemmetap - og det andre mot Tromsø. Mange hevet et øyenbryn over at de suverene seriemesterne ikke klarte å ta poeng mot svakt plasserte Tromsø, i en kamp som fikk direkte inflytelse på nedrykksstriden.

De to pinlige hjemmetapene på tampen av sesongen overskygger imidlertid ikke det faktum at Rosenborgs posisjon i norsk fotball er mer suveren enn noensinne. Det fundamentet Nils Arne Eggen brukte et drøyt tiår på bygge på Lerkendal er så bunnsolid at det kommer til å stå i uoverskuelig tid. Da sjefen sjøl valgte å tre av etter lang og tro tjeneste, hentet pengesterke trøndere inn den beste erstatteren på markedet.

Same procedure as last year

Åge Hareide bygget videre på sin forgjengers fundament. Hentet inn et par forsterkninger. Tilførte mannskapet en ny dimmensjon defensivt. Hentet hjem seriemesterskap og cup-gull i suveren stil. Og tok Rosenborg videre til åtteldesfinalen i UEFA-cupen.

Da Norges fotballforbund måtte lyse ut stillingen som norsk landslagssjef var det i realiteten ingen tvil om hvem som kom til å få jobben. Selv om forbundet klarte å rote det hele til med en amatørmessig håndtering av saken, Rosenborg gjorde seg i overkant kostbare og Åge Hareide gjorde det han kunne for å forvirre og forvikle.

Med Hareide på plass på Ullevaal og Ola By Rise i sjefstolen på Lerkendal kommer nok de største endringene til å skje førstnevnte sted. En liten og høyst nødvendig revolusjon er på gang rundt landslaget, som må forbedre seg kraftig under den nye sjefen skal drømmen om VM-spill i 2006 bli en realitet. På Lerkendal trenger derimot erke-RBKeren By Rise bare videreføre det som allerede er bygget opp. Så havner nok gullet i Trondheim igjen. Same procedure as every year...

Bodø/Glimt overrasket alle

Årets overraskelse i positiv forstand var Bodø/Glimt. Dømt nord og ned av de fleste - Nettavisen inkludert. Vi argumenterte med svekket stall, savnet av nøkkelspillere og usikkerhet på keeperplass da vi spådde de gule under nedrykkstreken. Men nordlendingene viste allerede fra starten av at de ville gjøre forhåndstipsene til skamme.

Etter 17 serierunder inntok de andreplassen bak suverene Rosenborg. Der ble de liggende til siste serierunde var unnagjort.

Som om ikke det var nok hentet Aspmyra-laget hjem sølvet i cupen også. Etter å ha sendt blant andre Tromsdalen, Ørn/Horten og Aalesund ut av norgesmesterskapet, ventet Tromsø på bortebane i det som ble døpt slaget om Nord-Norge. Bodø/Glimt feide erkerivalene fra nabofylket i nord av banen med 3-0, og fikk dermed æren av å reise til Ullevaal og cupfinale mot Rosenborg. Finaletapet til tross - 2003 ble et stort forballår i Bodø.

Oslo-fotballens nedtur

Andre ting vi husker fra Tippeligaen 2003 er Oslo-fotballens nedtur. Det var kanskje store forventninger til Lyn, som under Teitur Thordarsons ledelse skulle kjempe helt i toppen. Også Vålerenga skulle bli et lag å regne med i 2003. Trodde vi. Men det endte med bunnstrid for begge hovedstadslagene. VIF brukte året til å kvitte seg med Pah-Modou Kah, Tobias Grahn og Stian Ohr - alle sentrale spillere, men i Kjetil Rekdals øyne uromomenter. Til slutt måtte østkantens stolthet slå Sandefjord i kvaliken for å sikre seg retten til tippeligaspill neste sesong.

Også hos rivalen Lyn ble året preget av bråk og krangel - og kampen mot nedrykk. Kontroversielle Teitur Thordarson har for vane å komme i konflikt med arbeidsgiver og spillere, så det kom ikke som en bombe at det endte med en tidlig exit for islendingen i Lyn. Da Teitur forsvant overtok Tommy Berntsen roret i vestkantklubben, og styrte skuten inn til tiendeplass og fornyet kontrakt.

Fantastisk snuoperasjon

I Bergen har man for vane å utrope Brann til seriemester før sesongen starter. I år var nok den fotballgale byen preget av litt mer nøkternhet, men nedrykk var det ingen som snakket om. I hvert fall ikke før seriestart. Det gjorde man imidlertid da Tippeligaen tok sommerferie siste helgen i juni. I øsende regnvær så 8000 tilskuere at bunnrivalen Tromsø tok med seg alle tre poengene hjem til Nord-Norge. Brann var Tippeligaens desiderte jumbo - og bare de største optimistene våget å drømme om ny kontrakt.

Blant disse var Mons Ivar Mjelde. Den ferske Brann-treneren insisterte på at at Brann var bedre enn tabellen tilsa, at prestasjonene var bedre enn uttellingen og at Brann på langt nær hadde resignert. Fra Østerrike kom dessuten en gammel kjenning og muntrasjonsråd rekende på en fjøl. Raymond Kvisvik skulle komme til å bety mye, både på og utenfor banen. Skadeforfulgte Cato Guntveit var plutselig frisk og sprudlende, Robbie Winters viste hvorfor han en gang var ettertraktet av toppklubbene i Skottland, og Seyi Olofinjana viste seg seg tidenes importspiller.

Da Brann slo Vålerenga 3-1 i siste serierunde klatret rødtrøyene til sjetteplass. De åtte poengene fra fellesferien hadde blitt til 37, en poengfangst bare Rosenborg kunne matche.

Dramatikk i bunn

Om kampen om seriegull var et eneste langt gjesp fra april til november, var nedrykksstriden mer nervepirrende enn noen gang. Tre runder før slutt kunne i teorien ni av lagene risikere å måtte ta den tunge veien ned i førstedivisjon. Før siste serierunde var Bryne fortapt, mens Aalesund, Tromsø, Molde og VIF spilte med kniven på strupen.

I det 90 minutter var spilt på samtlige arenaer lå det an til at Tromsø måtte slå følge med Bryne ned en divisjon, mens Aalesund skulle få en ny sjanse gjennom kvalikspill. På overtid på Lerkendal skjedde imidlertid det som snudde opp ned på det hele. Tromsø fikk corner, Arne Vidar Moen kjempet ballen over streken og "Gutan" kunne juble over tre poeng og fornyet kontrakt. Tappert kjempende Aalesund må innse at det ble med ett år i det ypperste selskap, mens VIF må ut i tøffe kvalikkamper mot Sandefjord.

Knappe fire måneder før seriefotballen atter ruller i Norge, er det bare en ting som synes sikkert: Ola By Rise kommer til å hente gullet til Lerkendal i sin første sesong som hovedtrener. Kampen om de øvrige medaljene synes like åpen som i år, og å spå hvem som kommer til å slite i motsatt ende er heller ikke enkelt.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere