RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Litt av et fotballår

Sist oppdatert:
Mye gikk som det pleier å gå på eliteseriens svingete veier. Serievinneren var tidlig klar, Norge har for få rike fotballonkler og det var forventet at de som rykket ned gjorde det. Men: Det var spennende helt til slutt, og vi har de hvite og røde og de hvite og grønne tilbake i toppserien.

I artikkelen Tallenes klare tale (TV 2 Nettavisen, 10.4.03) brukte jeg eliteserietall for 1995–2002 til å anslå vinner- og nedrykkspoengtall for 2003. Tallene ”viste” at serievinner Rosenborg ville oppnå 58–60 poeng. De fikk 61 poeng med rekken 19–4–3 (seire–uavgjorte–tap). Sølvplassen ville bli delt ut på cirka 52 poeng. Bodø/Glimt vant sølv med 47 poeng (14–5–7). 30 poeng ville sikre eliteseriespill også i 2004. Tromsø berget på 29 poeng (8–5–13). Vålerenga fikk kvalik på 28 (6–10–10). Aalesund rykket ned med samme poengsum (7–7–12) og dårligere målforskjell.

Å basere seg på tall fra 1995–2002 er ikke nok. Dessuten er statistikk stort sett bare avansert løgn. Men brukt til å fremskrive fotballtabeller duger den ganske godt!

Forbilledlig av Glimt og AaFK
Det er to lag som fortjener en spesiell honnør: Bodø/Glimt fordi de vant sølv, og Aalesund for at det var med helt til slutt. Begge var dømt nord og ned, men overrasket positivt – i hvert fall resultatmessig. Glimt-trener Gåre har vært flink, iskald og ordknapp. AaFK-trener Normark har også vært flink, men i motsetning til Gåre mobiliserte han det nordnorske språket og sendte det ut i krigen. Det var nesten så jeg felte en tåre for de brave menn fra ålebyen.

Fortsatt pengekluss ...
Mange klubber burde vært konk. Klubblederne, investorer og sponsorer har satset penger på døde hester på travbanen. Resultatet er naturlig nok og fortsatt blodrøde tall i klubbregnskapene. Er det bare i Aalesund de kan melde om overskudd?

Det hyggelige er at noen har begynt å rydde i kjeller og på loft. Lillestrøm, Molde og Stabæk med flere har kuttet (lønns)kostnader i inneværende år. Det er en god start, men enda flere må følge. De ansatte i klubbene tjener simpelthen for godt i forhold til inntjeningen – så enkelt er det! Bryne er i skrivende stund 2. divisjonsklubb i 2004 fordi lisenssøknaden ikke ble innvilget i første omgang. Jeg unner verken Bryne eller andre noe vondt, men jeg tror fortsatt ett lag må slås konkurs før de andre lærer. Klubbene har rett og slett en ganske respektløs omgang med penger – også andres penger.

... og muligheter
Før Mammon blendet fotballaktørene, måtte trenerne være like god til å husholdere (økonomisere) med sine spillere som dagens bestemødre er til å husholdere med knappe matressurser. Trenerne måtte skape fotballag med de ressursene de hadde. Det ble fotballag av det også, og noen ganger penger igjen. Dette må prioriteres sterkere igjen. Og jeg legger til heldigvis fordi det er opprinnelig dette treneren er til for; å utvikle fotballspillere og lag. Det hjelper med penger, har det vært hevdet, men så hjelper det tydeligvis ikke likevel. Om klubbene ikke har hatt penger det siste tiåret, har de i hvert fall brukt dem i fullt monn. Til liten nytte, spør du meg.

En klovn i regnvær
I artikkelen Mens det høljer ned (6.5.) avla jeg Brann en visitt. ”Det er mitt håp at [...] Brann og bergenserne styrer inn på realitetenes harde og lange, men farbare vei. Kjappe ’løsninger’ har aldri virket, det er bare så synd det tar så lang tid å erkjenne det.” Kanskje har de erkjent det i Bergen. Ja måtte de ha erkjent det. Ikke fordi norsk fotball trenger Brann, men fordi Brann trenger å være med i toppen av norsk fotball. Mons Ivar Mjelde og hans gutter opplevde noen regnværsskurer i år, men mye snudde da klubben skaffet seg det de manglet. For da sjefklovn Raymond Kvisvik kom, løsnet det for alvor. Det hjelper med et smil både på og utenfor banen – spesielt når den smilende også kan spille ball. Begge ferdighetene infiserte bergenslaget og de greide brasene. Gratulerer – også med at trener Mjelde fikk holde på videre.

En beklagelse til Saftkokaradn
Jeg fikk grov kjeft etter artikkelen Sogndals (u)ransakelige veier (13.5.). Men også jeg får vel stort sett som jeg fortjener her i verden. Mitt problem var at det negative i artikkelen tydeligvis skygget for det positive. Få om noen fikk med seg passasjen der jeg skrøt av Sogndal som klubb og av Jan Halvor Halvorsen som trener. MEN: Jeg beklager at jeg skrev at Sogndal hadde spilt destruktivt og ber om unnskyldning for det. Ikke minst fordi landslagets spillestil har redefinert meningsinnholdet av benevnelsen destruktiv. Den stilen har Sogndal aldri vært i nærheten av.

Kanskje ble også noen forarget over mine dystre spådommer for Sogndal-året 2003. Jeg skrev at Sogndal – overraskende nok – hadde 13 poeng etter fem kamper (4–1–0). Med det lå de på andreplass tre dager før møtet med serieleder Rosenborg 16.5. Jeg tok meg friheten å sammenligne Sogndal med Skeid anno 1996. Skeid hadde da – også overraskende nok! – 16 poeng etter åtte kamper og lå på andreplass. Sogndal fikk til slutt 35 poeng og åttende plass i år. Skeid fikk 32 poeng og en niende plass i 1996!

Jeg bommet med tre poeng og én tabellplass, og det da sto igjen 172 dager og 19 seriekamper av sesongen. Sogndal tapte den sjette serierunden på Lerkendal etter imponerende djervhet og til dels strålende spill. Deretter hadde de rekken 4–2–3 (14 poeng) frem til 16. serieomgang. Så ble det åtte kamper uten seier (0–5–3) og 5 poeng før det kulminerte med seier, tap og tap.

Det er mulig det var dårlig gjort å sammenligne Sogndal med Skeids 1996-sesong, men i ettertid kunne sammenligningen vanskelig ha vært bedre! Alt i alt synes jeg Sogndal skal være godt fornøyd med 2003-sesongen. Det står respekt av den som det har gjort av det øvrige fine arbeidet de har utført. Og jeg håper IKKE de kan sammenlignes med Skeid anno 1997 til neste år!

Hvitt, rødt og grønt
Fornuft og følelser i opprykkskampen var temaet 19.9. ”Intet opprykkslag er tjent med å satse (som det heter) ved å øse ut enda mer penger bare til presumptivt bedre spillere når kassa i utgangspunktet er slunken eller bunnskrapt. Det har skjedd altfor mange ganger. Altfor mange ganger har laget rykket ned etter en gjestevisitt og fått en voldsom økonomisk skallebank på kjøpet.” Både Ståle Solbakken og Knut Torbjørn Eggen er kloke mennesker og gode trenere, men jeg håper de ikke glemmer det de sa til Dagbladet samme dato. De har bygget lag til nå, og bør fortsette med det. Samme hva eventuelle hodeløse sponsorer, investorer, fans, lokal- og rikspresse og ivrige klubbledere måtte mene i juli 2004. GRATULERER med opprykk til hele Hamar(kam) og Fredrikstad.

Rødt, hvitt og dødt
Det er trist, men landslagssesongen 2003 har stort sett vært trist. Så trist at jeg ikke orker å begynne på remsa med tristheter. Det eneste jeg forlanger av et fotballag er at de gjør ordentlige forsøk når de spiller kamper – og helst i angrepsretningen, selvfølgelig. Jeg er til og med så overbærende at jeg lever med at forsøket mislykkes en gang eller to. Men jeg greier ikke å se på et lag som er redd for alt og alle – ett som ikke tør noen ting. Av den grunn – og den alene – har jeg tillatt meg å kritisere landslaget.

Nye muligheter
I desember jobbes det til dels ganske mye i klubbene for å bedre kårene for neste år. Alt skal jo bli bedre til neste år. Til neste år også. La oss håpe det blir det. Alle som er glade i fotball vil gjerne at det blir det.

Jeg er ganske overbevist om at de klubbene som i dag skriker etter mer penger er dømt til å tape kampen om morgendagen. Tiden er overmoden for at ”fotballøkonomene” skal få sin renessanse; de som sparer en krone hvis de kan og de som forbedrer spillere og lag uten å bruke en haug med penger. Det virker nok dønn kjedelig, men det virker.

Hvis du har lest noen av mine artikler i denne spalten tidligere, skal du ha takk for i år. Uansett ønskes du et godt nytt fotballår.

BENGT ERIKSEN

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere