RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Tim De Waele (©TDWsport.com)

Med hjertet i Flandern

Sist oppdatert:
BLOGG: Gino van Oudenhove skriver om å ha Flandern rundt i nabolaget.

Gino van Oudenhove er 38 år, sportsdirektør i Team Joker Bianchi og fast blogger på procycling.no.

1972: Den 16. mars ser jeg dagens lys på en fødeavdeling i den lille Øst-Flamske byen Ninove. Stedet Ninove er en «provinciestad». «Provincie» er et slags fylke det er ni av i Belgia. Øst-Flandern er et av dem. Rundt kommunen Ninove ligger et titall bygder, Denderwindeke er den jeg vokser opp i. Moren min melder at det er 20 grader den dagen og det er ett par dager til Milan-San Remo, la Primavera eller «våren» om du vil, på italiensk.

1973: Ankomsten til Flandern rundt har blitt lagt til forskjellige steder i Øst-Flandern. Dette året blir det bestemt at målgang skal være i Meerbeke, nabobygda til Denderwindeke. Noe som gjør at jeg vokser opp med Flandern rundt som nabo og årets begivenhet i en familie full av sykkeltradisjoner. Eric Leman vinner i 73.

1980: Jeg har blitt åtte år og det viser seg at jeg har vært interessert i sykkel nesten siden fødselen. Moren min forteller om de gangene jeg gråt og hun la meg under radioen hvor Tour de France ble overfør direkte. Da sluttet jeg også å gråte. Jeg husker Flandern rundt i 1980 som om det var i går:

Francesco (Checco) Moser var italiensk mester og jeg elsket den italienske mesterskapstrøya i rødt, hvitt og grønt (uten reklame på!), Jan Raes, en av mine favorittryttere, kjørte i verdensmestertrøyen. Sammen har de dominert rittet og er i brudd i finalen. En rytter makter å følge dem...så vidt. Michel Pollentier er belgier og del av det erkebelgiske laget Flandria, med andre klassiske mestere på laget som Freddy Maertens og Marc De Meyer. På Muur av Geraardsbergen og Bosberg er det så vidt han kom seg over med Moser og Raes. Han jobber ikke i bruddet, eller gjør i hvert fall lite av det. De to mesterne ser det og tror at Pollentier er sliten og ferdig. De er bare interessert i seg selv og i prestisjen ved at den ene mesteren skal slå den andre. I virkeligheten er Pollentier en slu jævel og spiller komedie hele tiden. Han sparer seg og gjør faktisk en bra jobb taktisk som hjelperytter for Maertens.

Hele familien min sitter samlet foran TV-en. Det eneste unntaket er de 25 minuttene vi bruker for å gjennomføre vårt faste ritual: Når rytterne ankommer Muur, reiser vi oss i stua. Ved passering Bosberg står vi i døra, mens blikket fortsatt er festet på skjermen. Kilometeren etter Bosberg spurter vi til bilen for å kjøre to kilometer. Der skal vi se dem live. De første motorsyklene ankommer, helikoptrene svever og durer over oss. Flere motorsykler og pressefolk ankommer. Vi står i sentrum av Denderwindeke – fire kilometer fra målstreken, og det går litt oppover. Hele bygda er der ute. Jeg holder faren min i hånda, og DER kommer dem: Raes først, Moser på hjulet og en (slik det ser ut) helsikes sliten Pollentier. Jeg roper «Allez Moser!» (heia Moser) og blir dratt mot bilen i stor fart. Vi haster hjem igjen! Vi sitter ikke lenger i sofaen, vi sitter på knærne foran TV-en. Én kilometer igjen, Moser og Raes har støtet på hverandre mange ganger, Pollentier bare «cruiser» med, til han plutselig slår til...en gang...bare en gang...Moser ser på Raes, ingen reaksjon. Pollentier vinner... En dags adrenalin strømmer sakte vekk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FOLKEFEST: Hovedfeltet i Flandern rundt snirkler seg oppover Wolvenberg. Nabolag settes på hodet når rytterne tar fatt på ferden mot Meerbeke i påsken.
FOLKEFEST: Hovedfeltet i Flandern rundt snirkler seg oppover Wolvenberg. Nabolag settes på hodet når rytterne tar fatt på ferden mot Meerbeke i påsken.

1987: Maurice er 70 år gammel og min nabo. Han sykler minst 100 kilometer hver dag. Dette året starter Flandern rundt i Sint-Niklaas, en liten by fire mil nord fra Ninove. Maurice tar med sine to barnebarn på 15 og 16 år, som er bestekompisene mine, med på sykkel til starten. Jeg får også bli med. Vi sykler tidlig om morgenen nordover langs elven Dender. Vel framme studerer vi både de flotte følgebilene og syklene, men vi ser på syklistene som skriver seg inn. Etter starten sykler vi de fem milene til Molenberg, den første bakken i Flandern rundt på den tiden. Ryttere har da syklet 12 mil og har ytterligere 14 igjen til målgang. Det er fint vårvær og vi sitter og spiser smørbrød med kald kaffe til i gresskanten. De passerer oss på null komma niks, men du kunne «lukte» massasjen på beinene deres og høre dem puste tungt opp den bratte brosteinsbakke. Deretter haster vi hjem for å se de siste 20 kilometerne på TV. Vi begynner å sykle hjemover og mens jeg synes at det gikk for tregt på veien dit, går det fort hjemover. I virkeligheten har Maurice kjørt sitt samme tempo hele dagen. Han har erfaring og gjør dette hver dag. Det eneste jeg tenker på er å komme meg hjem. Jeg kjører finalen og prøver å holde hjulet, men jeg har ingenting igjen å spise eller drikke. Bakke opp, bakke ned. Familien sitter hjemme å se på TV når jeg kommer inn. To mil igjen - akkurat som Maurice hadde planlagt. Jeg står over årets «hopp i bilen og heie»-delen. Jeg dupper av. Jeg husker ikke engang hvem som vant. Jeg hadde tross alt kjørt mitt eget Flandern rundt i dag...

1991: Dette året fikk jeg kjeft hjemme fordi jeg klipper av mine nye, avlange sykkelbukser rett under kneet. Grunnen til det heter Edwig Van Hooydonck. Allerede i 1989 hadde han vunnet Flandern Rundt som 21-åring. I 1991 gjør han det samme. Han kjører vekk fra tetgruppen på eksakt samme plass på Bosberg. Sånn cirka 200 meter oppi brosteinsbakken står det en lyktestolpe. HER støter han alt han makter. Så hardt at sykkelen hopper og slår, og han kjører alene inn til mål. Det få vet er at Van Hooydonck bodde hos sportsdirektøren sin, Hilaire Van Der Schueren den vinteren. Kun tre kilometer unna Bosberg. Her har han i mange dager trent på en 12-13 kilometer lang runde opp den samme stigningen og brosteinsbakken. På den tyngste treningsdagen opp til 18 ganger!! Og hver gang oppover bakken, støter han - akkurat ved lyktestolpen og hele veien opp til toppen. I 1991 var det guffent og kaldt. I tillegg regnet det. Van Hooydonck var blant de aller første som kjørte med en langbukse som ikke nådde lengre ned enn til rett under knærne.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STEINTUNGT: 2008-vinner Stijn Devolder sliter seg oppover legendariske Bosberg.
STEINTUNGT: 2008-vinner Stijn Devolder sliter seg oppover legendariske Bosberg.

1998: Jeg har hatt kjæreste i ett par år nå. Hun har fått sin første bil, en Opel Corsa. Vi spiser middag hos foreldrene mine og planlegger å se på TV til de ankommer Bosberg, for så å hoppe i bilen å se dem passere rett utenfor der søsteren hennes bor. Det er rundt fem kilometer unna målgangen. Men rutinene fra «hopp i bilen» sitter dypt inne. Fem kilometer er ikke fire kilometer, som vi har praktisert i mange år. Vi venter litt lenge og ankommer krysset med 300 meter igjen til mål. Her skulle vi helst ha vært før de første bilene kommer, men både motorsykler og biler suser allerede forbi. Jeg kjenner han som stopper bilene. Jeg forklarer ham hvor vi skal, han sier «OK, men skynd det for faen!» Jeg svinger den lille hvite «Corsa’n» opp i løypa og gir full gass. Motorsykler med pressefolk suser forbi oss. Dama mi skriker og dirigerer meg som gal. Når jeg ser i speilet skjønner jeg hvorfor. 250 meter bak oss kommer Andrei Tchmil med motorsykler, biler, kamerafolk og helikopter over seg. Heldigvis er det bare 300 meter og vi svinger av og bråbremser for å heie på Tchmil. Han vinner og jeg har fått min første store løpsfølelse i bilen. - Det her skal jeg drive med senere, tenker jeg.

2008: Mye har skjedd. Jeg har ikke sett Flandern rundt siden 1998. Jeg har flyttet til Norge og jobbet med sykkel i en del år nå. I 2007 kom jeg i kontakt med Ole Christian Stoltenberg via Birger Hungerholdt. Via en tilfeldighet kommenterer jeg ett par etapper av Tour de France det året. De er positive og i 2008 spør de meg om å kommentere flere løp. Et av dem er Flandern rundt... Jeg sitter i et studio i Oslo, men alle følelsene kommer tilbake. Vi lever oss inn og jeg kjenner alle veier og bakker, forteller anekdoter og vi har en bra sending. Vi får mange positive tilbakemeldinger. Både dette året og i 2009 er det Stijn Devolder som vinner.

2010: Jeg takket nei til kommenteringen i år. Jeg har vært hjemmefra siden 1. mars, men jeg reiser likevel ikke hjem til Norge. I stedet kommer kona mi og barna mine ned til Belgia. Vi skal bo hos foreldrene mine, fortsatt noen få kilometer unna Meerbeke. Vi skal feire påske her nede og feire Flandern rundt. Jeg tar min kone Ingeborg med til starten i Brugge og skal se dem et par ganger underveis, for så å se de siste to milene på TV. Jeg er sikker på at faren min introduserer «hopp-i-bilen-og-heie» til sine barnebarn. Tradisjonen fortsetter, generasjoner vokser opp med Flandern rundt.

Etter 2010: Har sirkelen blitt sluttet når det gjelder Flandern rundt og meg? Kanskje, kanskje ikke... Drømmer og ambisjoner ligger tett på hverandre.

Epilog:(Vi er 2016. Det er Påske. Faren min, sammen med barnebarn (hvorav min sønn) og min kone med flere av familien står fire kilometer unna målstreken. De heier. Jeg vinker kort når jeg kjører forbi. Bare kort, fordi det er travelt i finalen, jeg må gi siste beskjed via intercom’en om vinden på oppløpet og den skarpe svingen 1200 meter før målstreken. En nordmann fra ett norsk lag er med i finalen av Flandern rundt. Jeg er sportsdirektør....)

Gino

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere