RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

Suksesshistorien Aalbu

Sist oppdatert:
Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen, i grunn, Jan Erik Aalbu.

Han har vært den reneste julenissen for norsk idrett de siste ti-tolv årene. Han reiser fra sted til sted og deler ut gaver på løpende bånd, i form av OL-gull, VM-gull, en haug med verdenscupseirer og nå sist Henrik Bjørnstads historiske golfeventyr.

Selv har han spilt cupfinale for Vålerenga og hoppet for juniorlandslaget til Norge. TV 2 Nettavisen har tatt en prat om og med Jan Erik Aalbu.

- Jan Erik er ekstremt sosialt intelligent. Han får alle til å føle seg vel, til å føle seg verdsatt. Han tilfører deg rett og slett energi, sier en av hans tidligere arbeidskolleger til TV 2 Nettavisen. Det samme går igjen hos alle vi har snakket med, også Bjørn Einar Romøren.

Jan Erik Aalbu:
FØDT: 25. desember 1963
BOR: Lommedalen
SIVILSTATUS: Gift med Ellen
BARN: Andreas og Anniken.

Merittliste som trener/sportssjef:
VM-gull i skiflyging lag, 2004
Roar Ljøkelsøys VM-gull i skiflyging, 2004
Sigurd Pettersens hoppukeseier 2004
VM-bronse laghopp, 2003
Tommy Ingebrigtsens VM-sølv K90, 2003
Bjarte Engen Viks VM-gull i 1999
Fred Børre Lundbergs OL-gull i 1994

Merittliste som fotballspiller:
NM-sølv med Vålerenga i 1985
Seriebronse med Vålerenga i 1985

- Det første ordet jeg tenker på når du sier Jan Erik Aalbu, er «ressursperson», sier Romøren. Han skulle vite hva han snakker om. De er begge fra Bærum, de er begge fotballinteresserte, og de var naturligvis begge med på det hoppeventyret Mika Kojonkoski startet i 2002.

Nå har altså Aalbu satt igang et golfeventyr også.

Vålerenga-spiller
Men la oss starte et annet sted. La oss starte på Ullevaal Stadion høsten 1985. Jan Erik Aalbu spilte for Vålerenga i cupfinalen mot Lillestrøm, en kamp de fleste kanskje husker for André Krogsæters fire mål. Lillestrøm vant 4-1. Aalbu spilte høyreback på bekostning av Bengt Eriksen. Sistnevnte, som er avtroppende fotballspaltist i TV 2 Nettavisen og påtroppende redaktør i fotballbladet FireFireTo, husker godt Aalbu fra tiden i Vålerenga.

- Vi trodde til å begynne med at Jan Erik var flink til å lytte, for han var så stille, men han satt vel bare og beit seg i leppa. Han skjønte vel at han var i et miljø hvor veldig mange hadde veldig mye på hjertet, sier Eriksen og ler. Aalbu beit seg ikke i leppa så veldig lenge før pratemotoren gikk i femtegir, erindrer han. Men det ble brått stille. Aalbu ga seg med toppfotball allerede i 1986.

Eriksen beskriver fotballspilleren Aalbu som fysisk sterk, utholdende, teknisk veldig uferdig, men villig til å lære.

- Er du enig, Jan Erik?

- Ja, det tror jeg nok. Jeg var veldig ung den gang, rundt 22 år, og hadde nettopp kommet fra femtedivisjonsklubben Jardar. Fysikken hadde jeg fra skihoppingen. Jeg var vant til å stå på mye selv, og det var ikke den kulturen i fotballen den gang. Men jeg lærte veldig mye i Vålerenga, av både Olle Nordin og Dag Vestlund. Jeg ga meg vel egentlig altfor tidlig, sier Aalbu til TV 2 Nettavisen.

«Hvis pressen vil, kan de bygge opp golfsporten til å bli virkelig stor i Norge.»

Jan Erik Aalbu

- Hvorfor ga du deg?

- Det var litt lang reisevei, og vi trente på litt kjelkete tider. Flere ganger har jeg angret på det i ettertid. Men jeg hadde helt sikkert ikke opplevd alt det jeg har opplevd hvis jeg hadde fortsatt med fotballen, sier Aalbu. Han snakker som regel både fort og mye, men akkurat her stopper han opp et halvt sekund, før han fortsetter:

- Men jeg har faktisk aldri følt meg som en god fotballspiller. Når jeg ser toppfotball nå, synes jeg nivået er så høyt. Det virker rart at jeg har spilt på samme nivå selv.

Hopptalent
Aalbu skulle egentlig ikke vært på Ullevaal den høstkvelden i 1985. Han skulle vært i hoppbakken. Talentet var nemlig like stort i hoppbakken. Som åtteåring ble han kretsmester i 11-årsklassen, og året før han spilte cupfinale på Ullevaal var han en del av Norges juniorlandslag i hopp.

«Det er lett å åpne seg for Jan Erik. Han er ærlig, og genuint interessert i de han jobber med.»

Bjørn Einar Romøren

- «Do er for dick», sa Ludvig Zaic til meg da jeg var i juniorlandslagsstallen. Og jeg skal innrømme at jeg var glad i mat. Selv om jeg ikke var overvektig, så hadde jeg vel ikke en kroppsbygning som egnet seg for en spesialhopper, forteller Aalbu til TV 2 Nettavisen.

Han holdt på med kombinert også, men ga seg allerede som 13-åring. Det er en artig historie:

- Jeg hadde aldri tapt et kombinertrenn, og dette var et renn som var avslutningen på sesongen. Den gang var det ikke noen gundermetode - man hoppet og gikk langrenn og la sammen til slutt - så man visste aldri før premieutdelingen hvordan det hadde gått. Da de ropte opp at det var delt førsteplass mellom Torbjørn Løkken fra Biri og Jan Erik Aalbu fra Bærum, sa jeg til foreldene mine: «Dette gidder jeg ikke mer! Torbjørn Løkken fra Biri? De har jo ikke engang flomlys på Biri.» Så da ga jeg meg med kombinert. Lite visste jeg at Torbjørn Løkken fra Biri skulle bli verdensmester.

Dermed ble en lovende kombinertkarriere avsluttet 15-20 år for tidlig. Hoppkarrieren ga Aalbu opp da han var 20, og i stedet satset han altså på fotballen. Men også den karrieren ble kort - tre år senere satte Aalbu pent fra seg fotballskoene ved siden av skiene i garasjen. Men før han ga seg i Vålerenga fikk han med seg både seriebronse og cupsølv.

De siste årene har han utnyttet kunnskap fra både kombinert, hopp og fotball. Først som suksessrik sportssjef for kombinert- og hopplandslaget, deretter som mindre suksessrik sportssjef i Stabæk Fotballklubb. Det endte med nedrykk.

- Hva gikk galt i Stabæk?

- Jeg startet jobben i juli, selv om det offisielt var 1. august, og da lå vi allerede på nedrykk. Så jeg var forberedt på det. Det virket som om mange i klubben ikke trodde vi kunne rykke ned, noe jeg tidlig advarte mot. Folk rundt omkring trodde at jeg ga meg fordi jeg ikke hadde lyst til å være med på en nedtur, men sannheten er at når jeg satt som sportsdirektør med en god lønn og skulle kutte kraftig i spillerlønningene, så var det naturlig for meg å også slutte selv, forklarer 42-åringen.

OL- og VM-gull
Over til noe hyggeligere; suksess. Aalbu var kombinertsjef da Fred Børre Lundberg tok OL-gull på Lillehammer i 1994, han var sjef da Bjarte Engen Vik ble verdensmester i 1999 og han var sportssjef under hopplandslagets fønikslignende opptur fra 2002 til 2004, som kulminerte med Sigurd Pettersens hoppukeseier og Roar Ljøkelsøys VM-gull i skiflyging.

- Hva er det største du har opplevd som idrettsleder?

- Jeg kan peke på så mye. Jeg har blitt kjent med veldig mange fine idrettsutøvere. Kombinertløperne ble jeg veldig glad i. Det var veldig fine utøvere, som la ned veldig mye arbeid uten å få den oppmerksom heten de fortjente. Men OL på Lillehammer skiller seg jo litt ut. Da vi ledet hopprennet med Fred Børre, og folk sa at spenningen var over før langrennet, da var jeg jævlig fornøyd. Jeg visste at gullet var i boks!

Aalbu har snakket seg varm, og glemmer verken oppturen med hopplandslaget i 2003/04-sesongen eller høstens PGA-kvalifisering med Henrik Bjørnstad. Bjørn Einar Romøren kaller Aalbu «en utrolig teambuilder» , og mener at han er «en som har skjønt at man må trives for å lykkes».

- Du får lyst til å stå på når du jobber med sånne som Jan Erik. Han er ærlig, og genuint interessert i de han jobber med. Det er lett å åpne seg for Jan Erik, sier Romøren til TV 2 Nettavisen.

«Hvis ikke kjemien passer, kan du glemme å jobbe sammen med Arne Scheie.»

Arne Scheie

- Er dette hemmeligheten bak din suksess, Jan Erik?

- Det vet jeg ikke. Det har bare vært naturlig for meg. Utøveren må alltid komme i sentrum, og har de trøbbel vil jeg være der for dem. Men samtidig må jeg si fra hvis noe er for dårlig. Men det er artig å høre det Bjørn Einar sier, for det er det jeg prøver å få til.

- Ikke sportsidiot
Det første man forstår når man snakker med venner og kjente rundt Jan Erik Aalbu, er at fyren er glødende interessert i sport. Han kan sitte oppe om nettene, gjerne sammen med kona Ellen, foran pc-en og oppdatere livesidene til PGA-turneringene for å følge med favorittspilleren Fred Couples. Og han forlater gjerne en hyggelig middag med Skiforbundet for å kunne se Norge spille landskamp i fotball.

- Jeg sier som Arne Scheie: Jeg er ikke sportsidiot, men litt over middels interessert, ler Aalbu.

Nevnte Scheie er en god venn av Aalbu. De har kommentert mange hopprenn sammen, og man sitter ikke i en trang boks sammen med et annet mannfolk flere dager i strekk uten at man blir godt kjent. Eller, som Arne Scheie sier det:

- Hvis ikke kjemien passer, kan du glemme å jobbe sammen med Arne Scheie. Når du sitter i så trange bokser og skal leve så tett på hverandre, er det nødvendig. Vi lever jo nesten tettere på hverandre enn idrettsutøverne gjør.

De to har mer enn hoppinteressen felles. Begge må fôres med fotballresultater fortløpende når de er ute på tur. De holder jo også begge med Manchester United. Og her nærmer vi oss kanskje den verste skampletten på Aalbus resymé. Han byttet nemlig favorittlag i England. Og for å gjøre vondt verre: Han byttet fra Liverpool til Manchester United.

- Ja, det skjedde da jeg var sportsdirektør på NTG. Via Rune Hauge hadde vi fått et møte med Manchester United. Vi ville presentere fotballopplegget vårt og se om det var noe vi kunne lære av United. Jeg reiste blant annet sammen med Tor Todesen, som nå er treneren til Sandefjord. Vi var i møte med Sir Alex Ferguson, og han lot som om dette møtet betydde noe for ham også.

- Midt under møtet spurte han om vi hadde billetter til kampen dagen etter, de skulle spille bortekamp mot Bolton på Reebook Stadium. Det hadde vi ikke. Han lurte på hvor mange billetter vi trengte. Vi var tre, pluss en kamerat, og tre koner, så vi trengte sju. Så han tok opp luren, sa noe skotsk vi ikke skjønte noe av, og ba oss møte ham utenfor Reebook én time og tre kvarter før kampen. Etter møtet kjørte han oss selv ned til byen, selv om han skulle en annen vei.

- Dagen etter ventet vi utenfor Reebook sammen med tusenvis andre. Han kom i buss med United, vinket til oss i bussen og pekte på en dør. Og der kom han sjøl ut med sju billetter til oss. Vi følte at vi betydde noe, og han behøvde ikke å vise at han er stor. Hvem hadde gjort noe sånt i Norge? spør Aalbu retorisk.

Medietekke
Denne jula skulle vi nok en gang få gleden av Jan Erik Aalbus hoppkunnskap, men 42-åringen trakk seg fra jobben som ekspertkommentator for å bruke energien på jobben som sportssjef i Norges Golfforbund. Generalsekretær Geir Ove Berg er strålende fornøyd med Aalbus innsats så langt.

- Vi er selvfølgelig veldig fornøyde. Vi har vært ganske klare på hva vi ville ha inn i Golfforbundet, og derfor har vi også jobbet veldig lenge med å finne den rette personen. Vi har vel fått det vi visste vi ville få ved å velge han. Vi trengte en som kunne både toppidrett og media, sier Geir Ove Berg til TV 2 Nettavisen.

Det er ingen tvil om at Aalbu kan media. Og det gjør ham til en ettertraktet mann i idretts-Norge.

- Aalbu er veldig flink til å legge ting til rette, og til å drive påtrykk overfor media. Nå er det jo nesten ikke oppslag om hopperne lenger. Jeg tar ikke noe bort fra (Henrik) Bjørnstad, men du verden hvor flink Aalbu har vært med Bjørnstad overfor media, sier Arne Scheie, NRKs kommentatorguru.

Medietekket og medieforståelsen gjør Aalbu ettertraktet på markedet. Han bidrar til flere presseoppslag, noe som igjen medfører økt interesse fra sponsorer. Og det betyr mer penger.

- Han har jo snakketøyet i orden. Han kjenner utrolig mye folk, og det er viktig for å skaffe gode avtaler, poengterer Fred Børre Lundberg

Golfsjefen er veldig bevisst på hvordan han vil håndtere media. Mens mange norske fotballspillere er utilgjengelige og sjelden ringer tilbake, er Aalbu nesten alltid en man får svar hos. Og er han ikke det, ringer han gjerne tilbake så fort han får sjansen.

Takker Scheie
- Mange synes at pressen er en belastning. Jeg tenker motsatt: Pressen kan hjelpe oss. Hvis pressen vil, kan de for eksempel bygge opp golfsporten til å bli virkelig stor i Norge, og bygge opp Tutta (Suzann Pettersen) og Henrik til å bli store profiler. Jeg prøver å holde kontakt med pressen, og jeg tror jeg vet hva den vil ha. Hvis du ikke har noe spesielt å komme med, så kan du prate i overskrifter. Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke bare skal stå der (og svare) når det går bra, jeg skal også stå der når det går dårlig, poengterer Aalbu.

Han gir Arne Scheie mye av æren for at han besitter denne kompetansen.

- Vi har snakket mye sammen om hvordan pressen jobber og tenker. Jeg har lært mye av Arne.

Denne kompetansen nyter nå Henrik Bjørnstad godt av. Og etter hvert vil den forhåpentligvis komme flere norske golfere til gode.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere