RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

Telefonsamtalen som ga ham gullet tilbake

Sist oppdatert:
Kjetil André Aamodt forteller om dødsfallet som ga ham gull, ensomheten og dødsangsten han ikke vil at barna skal oppleve.

OSLO (Nettavisen):Dødsangst. Kan vi være enige om at det er et grusomt ord? Selv har jeg aldri opplevd lignende, men jeg er sikker på at selve følelsen går ordet en høy gang.

Hvordan kan det da ha seg at noen velger et yrke – en hverdag – der dødsangst er en vanlig forekomst?

Det virker for meg som den totale galskap.

Bakkene kan ha en helling på opp mot 85 grader, og er på nippet til å kalles dødelige stup. Tyngdekraften makter så vidt å gi deg bakkekontakt, men du må for all del ikke bremse. Farten kan bli så høy som 160 kilometer i timen, og du ville for lengst ha mistet kjøretillatelsen på norske veier.

Ja, alpinister er gale.

Men uten dem hadde nordmenn hatt langt mindre å juble for, og den mestvinnende av dem alle, Kjetil André Aamodt, forsikrer om at vi ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å glede oss over å se dem i nærmest fritt fall.

- Du risikerer livet hver gang du setter utfor, men du blir bedre og vet etter hvert hva du går til. Jeg ødela mange skirenn da jeg var ung fordi jeg var nervøs, men ble mindre redd for dødspresset når jeg ble eldre, sier Aamodt.

Les også Nettavisens legendesak om Kjetil Andre Aamodt: - Jeg trodde ikke på det selv

Derfor la han opp
Nettavisen har fått lov til å tre inn på kontoret til den tidligere alpinisten, som vant fire OL-gull og fem VM-gull for Norge. Han skynder seg med å kaste en papirhaug ned fra en stol så det blir plass til en nysgjerrig journalist og den tykke blokka hennes.

Litt rotete.

Det er det første inntrykket jeg får av mannen jeg anser som en legende. Aamodt overlevde 16 år i verdenstoppen, og på den tiden rakk han å bli den alpinisten i historien som har vunnet flest mesterskapsmedaljer.

Han rakk også å få med seg dødsfallene til flere alpinkolleger. Gernot Reinstadler i Wengen i 1991, og Ulrike Maier i Garmisch-Partenkirchen i 1994.

Uten at det stoppet ham.

Høsten 2003 falt Aamodt selv stygt, og selv om han mistet hele 2003/2004-sesongen som følge, nektet han å la seg skremme vekk fra alpinbakken.

Ikke før i 2006.

Aamodt, som hadde blitt 34 år, hadde hatt en god sesong, og kjørt inn til flere pallplasser i verdenscupen.

Så skadet han seg igjen. På den første konkurransedagen under OL i Torino. Han måtte som følge stå over kombinasjonen, og ingen hadde tro på at han kunne klare å forsvare tittelen i super-G en liten uke senere.

Men Aamodt stilte til start med nummer 25 på brystet. Han kjørte ned til beste tid med fem konkurrenter igjen på toppen. Favorittene. Den ene etter den andre passerte målstreken med dårligere tid enn den norske veteranen. Til slutt var det bare Hermann Maier som kunne ta OL-gullet fra Aamodt.

Han kjørte inn til en tid som var 13 hundredeler dårligere, og Aamodt vant sitt fjerde OL-gull.

Se video av det siste OL-gullet:

Noen måneder senere fullførte han sitt siste renn som aktiv alpinist. Da hadde han kjørt 423 verdenscuprenn, vært på pallen 62 ganger, og hadde ni mesterskapsgull.

Under Idrettsgallaen i januar 2007 ble han kåret til årets mannlige utøver, og han fikk både utøvernes pris og idrettsgallaens hederspris. Da han gikk på scenen for å motta den ene utmerkelsen, offentliggjorde han, på direktesendt TV, at karrieren var over.

- Jeg hadde opplevd og oppnådd mye. Da jeg vant OL-gullet i 2006, hadde jeg fått barn, og det føltes viktigere å beholde helsa og å være en god far, forteller Aamodt.

- Det er verre for dem som skal se på, enn det er å kjøre selv. Jeg ville ikke at barna mine skulle være bekymret for meg. Jeg vet det var tøft for pappa da jeg holdt på.

- Ingen har trent mer
Finn Aamodt var viktig gjennom hele sønnens karriere, og fulgte tett med, blant annet som kommentator for NRK.

- Både mamma og pappa har vært viktige. Avgjørende, egentlig. Jeg hadde ikke vært alpinist hadde det ikke vært for dem, sier Aamodt om foreldrene.

Selv er han skeptisk til å la barna bli toppidrettsutøvere.

- Toppidretten har en bakside, men det har også gitt meg veldig mye. Det har formet meg som person, gitt meg selvtillit, og jeg har fått oppleve mye. Men det er ikke noe du kan bli presset til. Jeg tror det viktigste du gir barna dine er kjærlighet og mestringsfølelse. Toppidrettsgenet er noe du må bli født med.

Det er liten tvil om at Aamodt selv ble velsignet med genet da han kom til verden i Oslo 2. september 1971. Men det ligger også enormt mange treningstimer bak medaljene.

- Jeg tror ingen har trent mer. Jeg trente hele tiden. Det var ingen begrensning. Jeg spilte tennis mellom øktene, forteller 41-åringen.

- Jeg begynte å trene hver dag fra jeg var sju år. Som oftest med pappa. Vi løp i skogen og gjorde litt yoga. Vi hadde faktisk den første yogaboka som ble gitt ut, husker han.

Men det var ikke en alpinkarriere Aamodt la grunnlaget for. Trodde han.

- Jeg var egentlig mest glad i fotball. Jeg var på løkka seks timer hver dag og spilte fotball og ishockey med kamerater. Det er derfor jeg ble en idrettsmann. Hadde jeg ikke spilt fotball i tillegg, ville jeg aldri ha klart å bli alpinist, sier han, og understreker at han tross alt er glad for at det ble som det ble.

- Jeg hadde uansett holdt på med idrett, men er glad det ble alpint. Jeg er en individuell og litt ego type, og hadde aldri oppnådd det samme på fotballbanen. Jeg hadde vel vært midtbanemotor på Nordstrand i fjerdedivisjon.

Igjen får pappa Finn mye av æren.

- Selv om min grunnleggende forkjærlighet for idrett var viktig, var den avgjørende faktoren at jeg hadde en far som var klar på hva som måtte til. Han fortalte konsekvensene av valgene jeg tok hele veien. Det var tøft til tider, men nødvendig.

Det er ingen nyhet at toppidretten krever ofringer. Det sosiale livet ditt består av lagkamerater, konkurrenter og journalister, og normal skolegang kan du se langt etter.

- Jeg gikk faktisk på vanlig videregående. Pappa mente at skigymnas ikke var bra nok, så jeg måtte gå realfagslinja på Nordstrand. Jeg hadde venner rundt meg der, men da jeg kom på landslaget som 16-åring måtte jeg slutte på skolen og ta privatisteksamen. Jeg mistet kontakten med kameratene og var litt i villredet. Jeg hadde bare gutta på laget, husker Aamodt, og inviterer den nysgjerrige journalisten tett på sin egen ungdomstid.

Litt rotete, åpen og interessant, tenker jeg.

- Det var en hard prioritering. Jeg hadde det ganske tøft i noen år. Spesielt før jeg fikk meg kjæreste. Jeg ble en usosial type, forteller den norske folkehelten.

Han angrer på de ensomme årene.

- Jeg hadde valgt å gjøre det litt annerledes i dag. Ikke slutte på gymnaset. Jeg burde nok ha gått på et skigymnas.

I 1992 kom den første verdenscupseieren, og samme år vant han OL-gull i super-G i Albertville.

- Jeg slo gjennom som 18-åring. Da begynte jeg å leve av idretten. Det ga trygghet. Etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

Telefonsamtalen
Beviset på at han gjennomlevde en av de mest imponerende idrettskarrierene i Norges historie, befinner seg i dag på Norges Olympiske Museum i Lillehammer. 37 medaljer henger til utstilling for skuelystne.

Men bevisene på at han en gang var verdens beste alpinist, forsvant sporløst i 2003. Innbruddstyver stjal 19 av Aamodts OL- og VM-medaljer.

Etter fem år kom det edle metallet til rette under det som ble omtalt som «spesielle omstendigheter». Nettavisen får servert historien i sin fulle sannhet.

- Det ringte en kar og fortalte at søsteren hans hadde dødd, og at hun hadde etterlatt seg en bag med medaljer. Hun var narkoman, og hadde mest sannsynlig tatt trikken opp til Holmenkollen og gått inn i det første huset hun så, og stjal med seg det hun kom over. Hun fikk vel ikke omsatt medaljene og de ble liggende, forteller han.

Innringeren fikk en saftig finnerlønn fra Aamodt, men han bedyrer at det egentlig ikke var så viktig at medaljene kom til rette.

- Det var dritkjipt da det skjedde, men det var egentlig ikke så viktig at de kom tilbake. Når du blir eldre betyr ikke ting så mye.

Intervjuet er tilbake der det startet. Vi snakker om karrierepunktumet.

- Hvordan var det å ta fatt på et normalt liv etter å ha vært verdens beste i noe?

- Livet etter toppidretten er bedre, sier han, uten betenkningstid.

- Alt har sin tid. Med en gang jeg hadde lagt opp, var det veldig deilig. Jeg slapp presset og måtte ikke stå opp tidlig for å trene. Men så møter hverdagen deg, og lyset er plutselig slått av. Man er ikke i spotlighten, og kan ikke lenger leve av det man elsker å gjøre. Man må plukke opp livet sitt på nytt. Det er en god mulighet også, sier Aamodt, som sammen med resten av verdens avislesere har sett det gå galt for flere enn én.

- Noen blir nok litt rockestjerner. De får for mye for fort og det går til slutt veldig galt. De blir personlige tragedier og er fortsatt i spotlighten på grunn av det. Mike Tyson og George Best er gode eksempler.

Selv har Aamodt utnyttet navnet sitt, og er i dag et kjent TV-fjes. I 2010 begynte TV Norge å sende underholdsningsprogrammet «Hvem kan slå Aamodt og Kjus?», der Aamodt og Lasse Kjus var hovedpersoner. Programmet ble en stor suksess, og i 2013 sendes sesong nummer fire.

- I den nye sesongen, som vises til våren, skal vi blant annet kjempe mot Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen, Øystein Pettersen og Oddbjørn Hjelmeset, Mini Jakobsen og Daniel Nannskog, avslører Aamodt.

Av de 30 duellene de tidligere alpinistene har vært gjennom de tre siste årene, har kun sju endt med tap. Selv aktive idrettsutøvere har fått kjørt seg.

- Alpinister har nok en fordel fordi vi trener veldig allsidig. Det er en veldig sammensatt sport. Du trenger mange kvaliteter.

- De har ringt
Eksempler på dette har norske TV-seere sett flere av. Både Aksel Lund Svindal og Lotte Smiseth Sejersted har vunnet over andre idrettsstjerner i Best av de beste på TV2, og Finn Christian Jagge vant prestisjetunge Mesternes Mester i 2011.

- Det mest imponerende er kanskje at Ingemar Stenmark vant Superstar i Globen i 1982. Han kjempet mot Bjørn Borg, Kevin Keagen, Wayne Gretsky og Sugar Ray Leonard. Stenmark vant også Mesternes Mester i Sverige, 55 år gammel, sier Aamodt.

Selv har han ingen planer om å delta i det NRK-sendte programmet, der gamle idrettstjerner kjemper mot hverandre.

- De har ringt, men jeg får konkurrert nok i programmet mitt. Jeg har vært med 330 konkurranser over tre sesonger, forteller han

For tiden er det foredrag og skiskole som tar det meste av tiden til Aamodt. Og familien. Mange vil ha en bit av nasjonalhelten, og jeg er fornøyd med det store jafset jeg selv har fått ta.

Mett og fornøyd takker jeg for meg, løfter papirhaugen tilbake på stolen, og forlater Aamodt på kontoret.

Han har mye å gjøre. Jeg har mye å fordøye.

Her finner du alle sportsutgavene av «Det store intervjuet».

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere