RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jobb med det du brenner for!

(Nettavisen)
Sist oppdatert:
Etikk- og økonomiprofessor Alexander Cappelen ved Norges Handelshøyskole er overbevist om at han aldri blir utlært.

Professor Alexander Cappelen (39) forteller:

I min familie blir den som ikke har doktorgrad betraktet som en school dropout. Vi sier på fleip at utdanningen starter i førsteklasse på barneskolen og har sin naturlige avslutning når du disputerer.

Jeg tok min doktorgrad i samfunnsøkonomi og nådde en milepæl da jeg i fjor ble professor her ved Norges Handelshøyskole. Å bli professor er en bekreftelse på at du har kompetanse og det er et tegn på at du har vært produktiv som forsker. Nå leder jeg Senter for etikk og økonomi og har blant annet ansvaret for å utvikle etikkundervisningen ved skolen.

ALEXANDER CAPPELEN MØTTE LESERNE TIL NETTREFF. LES SVARENE SIST I SAKEN!

Jeg ønsker at studentene mine skal bli gode beslutningstakere og det innebærer at de klarer å løfte blikket fra det snevert bedriftsøkonomiske. Etikk handler om å ta gode beslutninger. Du må stille spørsmålet: Hvem skal jeg bry meg om og hvilket ansvar har jeg? Ledere må ta inn over seg at deres beslutninger påvirker en lang rekker grupper i tillegg til eierne. Ta Telenor og de forholdene som nå avdekkes i Bangladesh. Den saken viser at ledere i dag forventes å ta et ansvar for hele verdikjeden, inkludert arbeidsforhold hos underleverandører. Dette er et ansvar man må ta selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt. Men siden vi lever i en verden hvor folk er opptatt av etikk, og ikke minst siden media som fokuserer så mye på etikk, er det heldigvis som regel sånn at det å ta samfunnsansvar også er økonomisk fornuftig på lang sikt.

Brukte tankekart
Knapt noen av dem tok gymnaset på normal måte og det var nærmest forventet at jeg skulle ta gymnaset som privatist.

På ungdomsskolen leste jeg mye – alt jeg kom over. En bok som særlig inspirert meg var filosof Arne Næss sin bok Økologi, samfunn og livsstil. Den vekket tidlig et samfunnsengasjement. At min storebror Herman allerede som 15 åring erklært at han skulle bli filosof – satte også sitt preg. Jeg hadde fire eldre brødre og det var knallhard konkurranse mellom oss. Knapt noen av dem tok gymnaset på normal måte og det var nærmest forventet at jeg skulle ta gymnaset som privatist. Etter et år på gymnaset hoppet jeg av og satte meg til å lese på egen hånd på Bekkestua bibliotek i Bærum. Selv om gjorde resten av gymnaset unna på ett år gikk det heldigvis såpass bra at jeg sto fritt til å velge hvor jeg ville studere senere. Det var ikke minst takket være aktiv brukt av tankekart - en studieteknikk utviklet av Tony Buzan. Det å ta kontroll over egen læringssituasjon, jeg leste blant annet læreplanen, var en verdifull erfaring.

Min mor - Kari Simonsen, er skuespiller og min far – Peder Cappelen, var forfatter, og de var begge levende opptatt av jobben sin. Hjemme var det en total mangel på forståelse for skillet mellom arbeid og fritid. Verdien av å ha en jobb som hjerte banker for er noe jeg har tatt med fra dem. Som akademiker er jeg tilsynelatende et eple som har rullet langt vekk fra stammen, men det er faktisk store likhetstrekk mellom min jobb som professor og deres jobber. Den viktigste delen av min jobb er nettopp å forfatte tekster. Og som foreleser er man jo en slags skuespiller. Kanskje har litt av mors talent smittet av på meg – studentene ved NHH har i alle fall hedret meg med foreleserprisen, Bronsesvampen, et par ganger.

Rettferdighets-teori
Jeg begynte mine studier med å ta grunnfag i filosofi ved Universitetet i Bergen. Jeg prøvde meg også på kjemi - som et forkurs til biologi, men jeg lot meg ikke engasjere. På den tiden var jeg en veldig ideologisk ung mann, så det var trolig bra at det ikke var så mange kommunister igjen ved universitetet på den tiden. I stedet endte jeg opp med å lese nyere teori om rettferdighet, spesielt filosofen John Rawl’s bok A Theory of Justice. Jeg innså tidlig at økonomi var et viktig verktøy for å forstå samfunnet og for å kunne vurdere politikk. Senere ble jeg siviløkonom på tre år på Norges Handelshøyskole. Siviløkonomutdannelsen er en utrolig allsidig utdannelse som åpner for mange ulike karrierevalg. For meg gikk veien videre til Universitetet i Oxford hvor jeg tok en mastergrad i samfunnsøkonomi.

PRISVINNER: I 2006 mottok Alexander Cappelen Ingvar Wedervangs forskningspris for yngre forskere. Prisen deles ut ved NHH hvert femte år.
PRISVINNER: I 2006 mottok Alexander Cappelen Ingvar Wedervangs forskningspris for yngre forskere. Prisen deles ut ved NHH hvert femte år.

På Oxford har de noen tradisjoner som virker snodige på oss. Man spiser f. eks. middag med kappe på. Og på eksamen må man stille i smoking, flat hatt, hvit sløyfe og kappe. Alle eksamenene kommer siste uken i studiet, noe som er ganske stressende. Og studentene står utenfor og vente på at portene skal åpne før eksamen. Eksamenen begynner i det øyeblikket porten åpner seg og da gjelder det å komme seg på plass så fort som mulig. Et studieopphold i utlandet er et utrolig viktig innslag i en utdannelse. I tillegg til det faglige utbytte får man språkkunnskaper og et nytt perspektiv på ting.

Jeg var i en periode vitenskapelig assistent ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og siviltjenesten avtjente jeg ved Fagbevegelsens Forskningsinstitutt – FAFO. Før doktorgraden fikk jeg også et års stipend for å studere etikk i regi av det såkalte etikkprogrammet. Det var et utrolig godt program som tok sikte på å gi unge forskere på ulike fagfelt en kompetanse i etikk. Programmet var ledet av professor Dagfinn Føllesdal ved Stanford University som sørget for at en rekke av verdensstjernene i filosofi kom til Norge for å gi forelesninger.

To ben å stå på
Det har en stor verdi å ha mer enn et ben å stå på faglig sett. For meg ble filosofien det andre benet. Samtidig er det farer ved å være tverrfaglig - man kan bli en dilettant. Derfor er det viktig at man virkelig lærer seg et fag godt – at man lærer seg et håndverk. Økonomien er mitt håndverk og jeg er overbevist om at det håndverket har gjort at jeg lettere kan jobbe med de spørsmålene som opptar meg enn de fleste andre fag ville ha gjort.

Jeg ble ferdig med doktorgraden min i 2000. Doktordisputasen er et fantastisk ritual, med kolleger, venner og familie til stede. Det er omtrent som å gifte seg med seg selv. Det har vært vanlig å tenke på en doktorgrad som noe man bare tar dersom man ønsker en karriere som forsker. I økende grad er imidlertid doktorgrad en døråpner for spennende stillinger både i næringslivet og i offentlig forvaltning. Folk med doktorgrad får dessuten stort sett holde på med det de liker best og det er kanskje forklaringen på at de i gjennomsnitt lever tre år lengre enn andre.

Som akademiker og forsker har du overraskende mye innflytelse, du er premissleverandør og har såkalt definisjonsmakt. Politikere og andre beslutningstakere må jo gå et sted for å finne faktagrunnlaget sitt og da går de til forskningen. Jeg var for eksempel med i Graverutvalget som utformet de etiske retningslinjene for Oljefondet og jeg har fungert som rådgiver for eierskapsavdelingen i fondet

Stor grad av frihet
Arbeidsmiljøet er internasjonalt og artikkelen vi skriver «selger» vi i et internasjonalt marked.

Å bli akademiker er et karrierevalg som har mange positive sider. Akademikere har ekstremt stor grad av frihet i jobben: du bestemmer i stor grad selv hva du vil forske på og hvilke kurs du vil undervise. Arbeidsmiljøet er internasjonalt og artikkelen vi skriver «selger» vi i et internasjonalt marked. Det er også vanlig å oppholde seg ved utenlandske universiteter i kortere eller lengre perioder. Selv har jeg de siste årene hatt glede av å tilbringe tid både ved Columbia University, Harvard University og universitet i München. Noen ser for seg en professor som sitter alene og funderer, men slik er det ikke. I dag jobber de fleste forskere sammen i forskergrupper - du skriver sjelden alene.

I min egen forskning har jeg vært opptatt av hva som er rettferdig inntektsfordeling og hvordan vi kan organisere samfunnet vårt så vi oppnår en rettferdig inntektsfordeling. Spesielt har jeg vært opptatt av hvordan man kan utforme politikk slik at man forener to grunnleggende idealer i vårt samfunn. Det ene idealet er at ulikheter som skyldes forhold utenfor folks kontroll, for eksempel kjønn, rase og sosial bakgrunn, bør elimineres. Det andre idealet er folk bør holdes ansvarlige for egne valg og at ulikheter som skyldes egne valg derfor bør aksepteres. Mange kan si seg enige i disse to idealene på et generelt nivå, men det er stor uenighet om hva de egentlig innebærer. Mye politisk debatt dreier seg derfor om hva som skal til for å gi folk like muligheter.

Økonomiske eksperimenter
De siste årene har jeg sammen med kollegaer på NHH også brukt økonomiske eksperimenter til å studere hva folk faktisk mener er rettferdig og i hvilken grad er villige til å ofre sin egeninteresse for å gjøre det de mener er rettferdig. F.eks. har vi undersøkt hva folk gjør når de får i oppgave å dele penger - helt anonymt - som de selv og en annen har tjent. Tenk at du har tjent 400 kroner på en jobb og en annen har tjent 800 kroner for å gjøre den samme jobben. Til sammen har dere tjent 1200 kroner og du får i oppgave å dele pengene mellom deg selv og den andre. Hvordan ville du delt? Ville du tatt alle pengene siden det ikke er noen fare for represalier? Ville du delt likt eller ville du gitt den andre de pengene han hadde tjent? Denne typen eksperimenter hjelper oss å studere både hva folk oppfatter som rettferdig og hvilken grad de er villige til å gi avkall på penger for å gjøre det de mener er rettferdig. Vi har gjort slike eksperimenter på en rekke ulike grupper, både i Norge og i utlandet. Et interessant funn er at folk i fattige land er minst like opptatt av rettferdighet som folk i rike land. I et av eksperimentene fant vi for eksempel at tyskere i snitt bare ga 25 prosent av totalinntekten til den andre, mens ugandere ga 40 prosent til den andre. Etikk er med andre ord ikke et luksusgode.

Grunnlønnen til en professor er ikke fantastisk god, men heldigvis er universitetsøkonomer ofte ettertraktede som konsulenter og foredragsholdere. Dessuten er jo noe av det første man lærer som økonomistudent at inntekt har avtakende grensenytte. Det er langt viktigere å kunne jobbe med noe man brenner for og som man føler er viktig.

Det er særlig ett råd jeg vil gi til de som leser dette, og det er å sørge for at de holder seg faglig oppdatert. Over tid skjer det heldigvis mye innenfor de fleste fagfelt. Derfor må man ikke tro at man er utlært en gang for alle når man er ferdig med utdannelsen.

Cappelen fortalte til journalist Arild J. Waagbø.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere