Gå til sidens hovedinnhold

90% ekte hip-hop

10% kåt, harry, hot R&B.

50 Cent
Before I Self Destruct
Interscope/Universal

TV-serier, Hollywood-filmer, bøker og parfyme(!) gjør at 50 Cent blir stemplet – og ofte avfeid - som glætt, kommers hip-hop. Men slik sutring lyder toskete når man hører Queens-rapperens fjerde album.

Det dramatiske pianoet produsentringreven Ty Fyffe åpner med setter tonen for Curtis Jacksons overraskende harde skive. Kompromissløst? Tja, 50 hyrer i alle fall ikke inn hippe produsenter for å få en tidsriktig sound. Her er det ingen Auto-Tune.

Dette er nyklassisk New York-rap a la hans forrykende 2003-start «Get Rich or Die Tryin’», med Dr. Dre i god form på blant andre «Death to My Enemies» og drøye «Psycho» med en edru, ond, skrullete Eminem. («Beat the Octo-Mom to death with a Cabbage Patch Kid.») Lysluggen spytter ild, og muskelbunten klarer nesten å holde følge.

På «Strong Enough« hører man at Fifty koser seg mens han disser sine tidligere artister Young Buck og The Game, («junkie» / «queer») over sjelfulle beats fra 20-åringen Nascent. Det er sjelden kost for en platinastjerne å rekruttere ukjente navn, og veldig sjarmerende (selv om det muligens også skyldes finansiell motivasjon).

Vi juger dog litt: Etablerte Polow Da Don (Fergie, Pussycat Dolls) og smørbukken Ne-Yo byr på nødvendig, myk radiovennlig hjelp via «Baby By Me», hvor Fif forteller hvordan han skal pornopule jentene og gjøre dem til millionærer ved å befrukte dem. Haha. Men selv om det blir cheesy, er det først og fremst catchy. Singelen er lett hans beste «kommerse» hit siden like kåte «Candy Shop».

Til tross for at «Before I Self Destruct» ikke er nyskapende og gjør lite for å «push the envelope» innenfor sjangeren, er dette 50 Cents tøffeste skive siden debuten – og vågalt «ekte». Verdt den lange ventetiden, og definitivt verdt penga.

Reklame

NÅ: Enormt salg på alt du trenger til løping

Kommentarer til denne saken