Gå til sidens hovedinnhold

Åh! Du er umulig, John

Svingte fra det inderligste til tam og surt.

John Mayer
Oslo Spektrum
Utsolgt

John Mayer har tekster som til tider balanserer hårfint mellom det usedvanlig utleverende og det irriterende arrogante. På scenen er 36-åringen like vanskelig å plassere.

Da han gjestet Oslo og Spektrum torsdag kveld, vinglet det nemlig mellom noe av det fineste man kan høre og det tammeste man må overvære.

Omgitt av gitarister, bassist, trommeslager, tangenter, dobro og korister, med et bakteppe av stjernehimmel, ørkensand og -fjell, og til stormende jubel fra et fullsatt Spektrum, åpnet Mayer med Queen of California.

Nesten like berg og dalbane som Mayer, er publikums av/på-væremåte denne kvelden. Folk laget så mye lyd de kunne: fra Mayer entret scenen, hver gang han dro en solo, han økte intensiteten eller han avsluttet en låt - mens under låtene ellers var nesten hele salen forbløffende stille.

Det kan ha hatt sammenheng med at det utsolgte Spektrum måtte finne seg i å sitte under konserten. Det rettet den fulle oppmerksomhet mot det som skjedde på scenen, men det hadde vært greit å la folk danse litt, når det rykket i bena - så på Something like Olivia. For selv om folk lager lyd, blir det helt latterlig å plassere reserverte og høflige nordmenn i stoler – de fleste reiser seg jo ikke før de får beskjed, eller er blitt drita.

Publikum må uansett sies å være på randen av hysteri, selv om de sitter - denne mannen hadde de tydeligvis ventet lenge på! Det hyles og brøles mellom låter som Wildfire og I don't trust myself - og det slenges stadig ut kjærlighetserklæringer. Det er muligens en klisjé, men jentene vil ha den mørkhårede rockeren, mens gutta vil spille gitarsoloer som han. I hvert fall skriker begge like mye etter han, også gutta brølte I Love You, John.

- Jeg elsker deg også! svarte John - og holdt småpraten gående gjennom settet. Stort sett med å takke for responsen, men også for å høre hvordan Oslo-folket hadde det - og for å introdusere bandet.

5667

Kosepratete og takknemlig, men særlig utadvendt type er han ikke. John vil helst la gitaren snakke for seg - noe han lar den gjøre på stort sett alle låtene han serverer. Samtidig er han frontmannen som vil gjøre det meste selv. Skrive låter, tekster, spille gitar og synge. Mange flotte tekster som sagt, og til tider digge gitarsoloer. Men også tidvis ganske ensformig.

For selv om man ikke kan si noe på publikumsentusiasme, dalte intensiteten etter hvert. Og det på grunn av Mayer, som leverte et midtparti som var mildt sagt ujevnt - blant annet bestående av Speak For Me og Love is a verb. Det ble en grøt av melodier som gikk i hverandre – og Mayer selv var tam og virket ukonsentrert, og stemmen sprakk flere ganger på de høyeste, lengste tonene.

Vokalmessig er ikke Mayer like stødig som på plate. Det kan selvsagt skyldes at han allerede har vært ute på turnéveien en stund, eller jetlaget som han selv snakket om (han entret Europa for et par dager siden). Det kan også være vokalen var stilt litt feil. Mye av det særegne med Mayers låter forsvant uansett, og kan man ikke tekstene utenat, mister man noe av det som gjør dem bra.

Grøten ga seg heldigvis etter 4-5 låter. Overgangen til da det igjen ble verdt å få med seg det John bedrev, kan beskrives med den samtidige forvandlingen på scenen: Sola sto opp i ørkenbakgrunnen, og det begynte etter hvert også å blomstre i den golde sanden. Dagslyset kom med bandets cover av Free Falling, og jubelen tok seg til nye høyder. Folk reiste seg fra klappstolene, og man kunne endelig snakke om hallelujastemning.

For Mayer vrenger også ut den ene etter den andre av publikumsfavorittene – måten han gjør det på er bare så ujevn.

Mayer er tøffest når han finner fram bluesen i seg, og legger ut på landeveien. Som på Call Me The Breeze. Han beveger seg også innen country, folk og mer poppete elementer, der han i sistnevnte gjør det best på de mer nedstrippede, som på enkle Dear Marie.

- Dere liker den kanskje, fordi den er ny. Eller fordi den betyr noe. Jeg tror den betyr noe for de fleste, for alle lurer innimellom på hvor den første kjæresten er nå.

Låta er fra Mayers så langt siste, sjette og bare noen få måneder gamle plate, Paradise Valley – og er godt kjent for fansen. Da hovedpersonen og band dro på og ba om allsang, viste stoltyranniet i salen seg for fullt - det hele ble ganske forvirrende og slapt, i det halvparten av publikum ikke visste om de skulle fortsette å sitte pent, eller slippe seg løs.

Og det er det som ble så vanskelig med Mayer. Han er så inderlig, så plutselig så fraværende, så oppslukt av gitaren, og deretter likegyldig. Sure toner, for deretter å tøffe seg ekstra med å spille med gitaren hengende bak på ryggen. Avslutningen var det uansett publikum som sørget for å gjøre minneverdig. Da bandet gikk av scenen, formelig ristet Spektrum av trampeklappende og brølende mennesker som krevde mer - og som ble stående da John og band kom ut for å gjøre encoren.

Reklame

NÅ: Enormt salg på alt du trenger til løping

Kommentarer til denne saken