Gå til sidens hovedinnhold

Brenselsrasjonering under 2. verdenskrig

Mine jevnaldrende og jeg husker at under krigen fra 1940 til 1945 var det mangel på det meste, også brensel. Det ble rasjonering og mange restriksjoner. Det ble også påbudt å hugge ved i villahavene. Under første verdenskrig var vel situasjonen omtrent den samme og Ljansfolk var lykkelige over at de kunne finne koks i Liadalen.

I Nordstrands Blad fra 10. oktober 1942 finner vi følgende artikkel:

«Rasjoneringsbestemmelser for Brensel Salg av brensel til husoppvarming i Aker kun tillatt mot vedkort»:

«Som et ledd i bestrebelsene for å få brenselsforbruket ned, har Direktoratet for Industriforsyning i medhold av forordning av 26. juli 1941 fastsatt forskrifter for bruk av fast brensel til husoppvarming, offentliggjort i disse dager. Etter disse bestemmelser er adgangen til oppvarming av oppholdsrom sterkt innskrenket, og temperaturen i slike rom må ikke overstige 18 gr.C. Det er forbudt å bruke peis, og i medhold av Direktoratets forskrifter av 5. februar 1942 forbudt å bruke fast brensel til fyring av sentrale anlegg til framstilling av varmt vann. Unntatt fra dette forbud er dog sykehus. Enn videre er det forbudt å bruke mer fast brensel til husoppvarming og småforbruk enn det Vedutvalget bestemmer. Fyringsbestemmelsene vil bli trykt som plakat til oppslag.

Så langt råd er, er det tatt hensyn til de forskjellige faktorer der kan innvirke på brenselsforbruket, og enn videre tatt hensyn til den gjennomsnittlige minimumsoppvarming som må til for å unngå frostskader på varme- og sanitæranlegg, samt til en strengt nødvendig oppvarming av oppholdsrom, soverom etc.

Enhver forbruker i Oslo og Aker som har så stor beholdning av brensel at denne overstiger det kvantum som reglene om forbruk tillater benyttet i tiden inntil 1. januar, vil bli tilstillet særskilt brukstillatelse (vedkort) gjennom gårdeieren for Oslos vedkommende, og gjennom Postverket for Akers vedkommende, for den del av dette kvantum som forbrukeren får tillatelse til å benytte.

Det er forbudt å selge, overdra eller disponere på annen måte vedbeholdning utover det tillatte forbruk.

Hvis forbrukere etter 10. september 1942 har fått eller vil få tilført ved utenom de autoriserte vedhandlere og detaljister, for eksempel ved egen hogst, rotkjøp eller rotkjøp gjennom bedrift eller lignende skal dette meldes straks til de respektive kontorer i Aker og Oslo.

Utstedelse av vedkort (kjøpebevis).

Brenselsforbrukere i Oslo og Aker som ikke har noen beholdning av brensel, vil i løpet av de nærmeste dager bli tilstillet vedkort lydende på det kvantum brensel som vedkommende forbruker etter reglene får anledning til å benytte i tiden inntil 1. januar 1943.

Forbrukere som har mindre beholdning av brensel enn reglene tillater, blir også tilstillet vedkort, men dette er da på forhånd beklippet av rasjoneringskontorene slik at det kvantum vedkortet lyder på pluss forbrukerens vedbeholdning, til sammen utgjør det kvantum brensel som etter reglene er tillatt å benytte.»



En artikkel fra 18. april 1942:

«Villaeierne skal bidra til vedforsyningen Kommunen sender fagfolk som skal foreta blinking i hagene»

«Vedbehovet i Aker er for vinteren 1942/43 beregnet til ca. 200 000 favner av 0.60 m. lengde. Bare en liten del av dette kan skaffes innen Akers grenser. Man blir derfor henvist til å få ved fra andre distrikter og blir sterkt avhengig av transportmulighetene. Det blir påkrevet å skaffe mest mulig ved fra steder som ligger så nær forbruksstedet som mulig.

Aker kommune lar hugge i egne skoger så meget som mulig og skogseierne i bygden er pålagt å hugge bestemte kvanta. For best mulig å sikre bygdens brenselsforsyning for kommende vinter, har ordfører Edvard Stenersen bestemt at Aker kommunale brenselsforsyning skal sende ut fagfolk som gratis vil merke med rød farge de trær som man finner kan hogges uten skade for vedkommende eiendom. Blinkingen blir foretatt etter parkmessige prinsipper og skal utføres av erfaren fagmann i samarbeid med en fra Akers parkvesen. De folk som skal sendes ut, blir utstyrt med legitimasjoner.

De blinkede trær blir målt ut på stedet i antall favner og den vedmasse trærne representerer kommer til fradrag på den ved som kan kjøpes i markedet. Skulde det vise seg at det blir blinket trær som eieren av en eller annen grunn gjerne vil beholde, kan andre trær hugges isteden. Det gjelder bare at det anslåtte kvantum ved skaffes til veie.

Vi spør ordfører Stenersen om man helt kan sløyfe hugging av trærne hvis eieren isteden skulde ønske å «fryse» for det utblinkede vedkvantum.

Vil man fryse isteden, så gjerne for meg, uttaler ordføreren, men det nytter ikke under noen omstendighet å komme og be om ved utover hva man tilkommer når det utblinkede kvantum er trukket fra.

Ordføreren henstiller til slutt at Aker villaeiere på best mulig måte hjelper de utsendte fagfolk og at man stiller seg velvillig og imøtekommende overfor tiltaket.»



En artikkel fra 7. februar 1942:

«Den gang potetparsellene ble til kullgruber i Liadalen - Et minne fra første verdenskrig 1914 - 1918»:

«Under første verdenskrig var det også moderne med potetparseller, selv om det ikke kan sammenlignes med den rasjonelle utnyttelse av jorden nu for tiden. Den gang var jo havene for en stor del større, for ikke å snakke om de udyrkede arealer.

Nede i den store, brede Liadalen var det plass til en mengde parseller og Ljansfolket som benyttet anledningen, fikk sig et halvt mål eller så og grov og svettet i de lune høstkveldene.

Så hender det en dag at en parselleier kommer borti noe lett stein som ligger i svart støv. Han ser litt på det. Jo det er ikke tvil om det, det er koks, fin, lett koks. Han stikke spaden litt lengre borte, mer koks. Undrende står han der, koks er en sjelden vare, verdt sin vekt i gull og til og med verdt sin vekt i poteter. Da han kommer hjem den kvelden, har han settebøtta full av koks.

Det ble rene koksgruben nede i Liadalen. Potetparsellene fikk rivende avsetning. Det blev plutselig aktuelt med grenseskille mellem parsellene. Villaeierne følte sig i slekt med Alaskafarerne på deres farlige jakt efter gull-leiene. De grov og de grov. Bøtte efter bøtte, sekk efter sekk blev fylt med den kostelige vare. Den kommende vinter kunne bli lang og hard.

Nå må De ikke tro at det utartet til noen kullgraverleir med brakker, dans og skyting, hasardspill om liv og skjønne kvinner med lynende øyne og ukjent fortid.

Denne historien kunde vært fortalt adskillig kortere, men faktum er at det blev litt av en koksjakt der nede, og det kan være morsomt å høre om noen leserne våre som kanskje selv var med på koksgravingen kunne fortelle oss hvor den kom ifra og hvor mye koks som egentlig ble funnet.

Så vidt vi kan forstå kan det stilles to hypoteser. Jernbanelokomotivene kan ha slagget ute på broen og i årenes løp kan det ha samlet sig adskillig koks og aske der nede. Men i så tilfelle måtte jo koksen ligge langs broen. Kan noen fortelle oss om den gjorde det?

Den annen hypotese er at det gamle kruttverket som leserne kjenner, kan ha hatt et kokslager her, men det er på en annen side lite trolig at dette ville blitt liggende ubenyttet i så mange år.

Vi innrømmer at vi er litt lite orientert. Kan De hjelpe oss?»



Jeg har bladd gjennom flere måneders utgaver av Nordstrands Blad, men kan ikke se at det står noe om at gåten er løst.

Da jeg fortalte om koksen på Nedre Prinsdal, kunne en kar fortelle meg at da han var barn, gikk en og plukket opp blyklumper i det samme området. Det stammet vel fra broen som da var sprengt. Blyet brukte guttene til å støpe tinnsoldater av.

Reklame

Nå: Gjør et kupp på alt du trenger til løpeturen