Gå til sidens hovedinnhold

Nordstrandgutt forteller fra redselsleiren Sachsenhausen - fredag 8.april

Birger Halvorsen fra Kirkeåsveien satt i tre lange år som fange i den beryktede fangeleiren Sachsenhausen. I 1945 fortalte han sin historie til Nordstrands Blad.

Når vi sier 17. mai, mener vi ikke først og fremst den syttende dagen i mai måned, men Norges grunnlovsdag. Når vi sier 9. april, betyr det ikke bare 9. dag i måneden, men dagen da krigen kom til Norge. Det er nå 65 år siden.
Da denne artikkelen sto i Nordstrands Blad, 9. juni 1945, var krigen ennå ikke kommet på avstand. Mange fortalte om sine opplevelser i den hensikt å bygge opp kunnskapen om hva krig er, for at det aldri måtte skje en gang til. Vi kommer enda nærmere situasjonen når det er en fra vårt distrikt som forteller.

Det er ikke lett å se utenpå den 27-årige Birger Halvorsen fra Kirkeåsveien 27 at han i tre lange år har sittet som fange i den beryktede fangeleir Sachsenhausen i Oranienburg ved Berlin. Han er stor og kraftig, brun og kjekk med et åpent guttesmil som gir gode løfter om at redselstiden ikke har knekket ham verken på legeme eller sjel. Det er Røde Kors vi kan takke for alt, sier han denne institusjonen vi tidligere alltid trodde bare var noe vi kunne lese om i avisene. Vi har lært hva Røde Kors er, og vi har Røde Kors å takke for livet. Men vi lar Birger Halvorsen fortelle fra begynnelsen.

Arrestert. Jeg var typograf hos Wittusen & Jensen og ble den 17. oktober 1941 arrestert sammen med 12 andre av firmaets funksjonærer av tysk Gestapo, uniformerte og sivile. Etter å være blitt kroppsvisitert, ble vi ført til Victoria terrasse hvor vi satt i forhør hele dagen. Siktelsen lød på trykning og spredning av illegale nyheter, samt for å besitte ulovlig radio. På vårt fangeskjema ble vi stemplet som farlige for den offentlige sikkerhet. Om kvelden ble vi ført til Møllergaten 19 hvor vi ble myket opp med straffegymnastikk. Etter 25 dager ble vi ført til Grini hvor vi var til 21. mai 1942. Oppholdet på Grini fortoner seg i min erindring som rene rekreasjonsoppholdet, bortsett fra straffeappellene.
I hele denne tiden var jeg bare oppe til forhør 1 _ gang, forteller Halvorsen. Årsaken til dette var at Gestapo anså vår sak for fullstendig oppklart takket være angiveren Bjørn Bay, en gutt som i 1941 var 16-17 år gammel og som var ansatt som volontør hos Wittusen & Jensen- Han har hittil klart å holde seg unna lovens arm, men han kan være forvisset om at han nok skal bli funnet.

Deportert til Tyskland. Vi ble så sendt om bord i transportskipet "Lauterfels" og sendt sørover. Gikk i land i Aalborg og med tog videre til Hamburg hvor vi overnattet i Polizeipresidiet for dagen etter å bli overført til loppe- og lusefengselet "Hütten". Deretter til avlusningsanstalt for å bli sendt til vårt bestemmelsessted Sachsenhausen i Oranienburg en av de aller verste fangeleirene på den tiden. En såkalt tilintetgjørelsesleir. Professor Seip som var kommet til leiren 7 uker tidligere, møtte oss og fungerte som tolk. Professor Seip var allerede på dette tidspunkt ganske ukjennelig for oss som hadde sett ham tidligere.

Einar Gerhardsen. Likeledes ble vi hilst velkommen av Einar Gerhardsen som ettersom tiden gikk utviklet seg til å bli vårt faste punkt i tilværelsen. Tross utmagringen og den svære sjelelige påkjenning hadde han alltid krefter til overs til trøst og et oppmuntrende ord. Han er blitt alle Sachsenhausen-fangenes store forbilde.
I min sending var det 112 norske fanger som ble sendt til Sachsenhausen. Fra før var det ca. 80 der nede. Det samlede fangetallet var 12-13000. På slutten var det ca. 2100 norske i leiren. Vel kommet fram til leiren ble vi kalt fram til appellplassen hvor vi for første gang stod ansikt til ansikt med den beryktede "eiserne Gustaw". Han gjorde oss kjent med at "her i leiren fins ingen syke mennesker, bare levende og døde". Denne bøddelen var rapportfører og satte i verk kommandantens og leirførerens ordrer. Hans spesialitet var å stille fangene opp i to geleder for så å marsjere gjennom rekken og tildele til høyre og venstre spark i underlivet, slag med knyttneven og med en tung knippel. Det var forstemmende å se hvor god hjelp han fikk av tyske og til dels også polske fanger som hadde solgt sin sjel for en brødskive mer om dagen. Foruten å bistå med avstraffingen, var det disse fangene som forestod alle hengninger av medfanger.
Det var meget streng militær disiplin når SS-folkene inspiserte belegget. Var en knapp i jakken ikke igjenknappet, eller det manglet en knapp, var det spark i underlivet eller knyttneveslag i hodet. En tok ikke hensyn til at det ikke fantes en knapp eller nål og tråd i hele leiren, - knappene skulle være på plass. Mange norske ble mishandlet, i denne første tiden spesielt, og selv fikk jeg også gå igjennom.

Vogn til likene. Når de store arbeidsgruppene kom inn om kvelden etter dagens arbeid, hadde de alltid med seg en vogn lastet med likene av de stakkarene som var utslitt eller var omkommet ved vold. En lørdag ettermiddag rømte tre russere og de fikk gjemt seg i en grøft like utenfor leirområdet. De ble funnet og fikk hver sin kule i underlivet hvorpå de ovenfor nevnte bøddelfangene tok en i hvert ben og dro de ennu levende russere av gårde over stokk og stein inn til leiren mens hodene hele tiden dunket mot jorden. En døde på veien, de andre ble bundet til en spesialbenk, buksene ble trukket av og de fikk stokkepryl. Den ene døde under behandlingen, den andre fikk til slutt et spark i hodet og så hørte heller ikke han lenger til de levendes tall. Som om det ikke skulle være nok med dette, ble likene lagt på noen skråbrett og plassert i leirens hovedgate til skrekk og advarsel.
Til slutt ble vi så kalde eller apatiske at vi ikke reagerte når vi var vitne til slike reddsomme skuespill. Vi var alle så uttæret og hadde så lite krefter igjen, at organismen i rent selvforsvar nektet å la seg tappe for ytterlige krefter. Vi stod der og så på det hele, - i neste øyeblikk var det glemt. Det måtte glemmes hvis vi fortsatt skulle kunde eksistere.
Nordmennenes kunnskapsnivå lå mange streker over gjennomsnittet i leiren. Da dette ble oppdaget, fant en det hensiktsmessig å utnytte våre evner og vi ble i sin alminnelighet satt i administrative stillinger i fabrikker, kontorer o. l. Selv ble jeg en slags kontorsjef med til og med SS-folk under meg. Vi nøt stor tillit og den utstrakte sabotasjen vi drev, ble aldri oppdaget. SS-folkene vi hadde med å gjøre, var nærmest analfabeter. En av de gløggeste lærte aldri å forstå at f. eks. 2 X 3 meter blir 6 kvadratmeter.
Bortsett fra et par fanger som skeiet ut, - de meldte seg til Waffen SS holdt de norske i leiren hele tiden godt sammen, og det er ikke bare djevelskap vi minnes fra oppholdet i Sachsenhausen.

Kultur for å overleve. Underholdning var forbudt i leiren, men vi lurte oss til mange hyggelige samvær. Etter innhentet tillatelse arrangerte vi julen 1943 en stor felles underholdning for nordmennene. Her sang vi gode jøssingsanger og leste dikt bla. a. av Nordahl Grieg. Sensuren forlangte på forhånd å få seg oversatt tekstene, men vi oversatte ganske andre ting for dem og det hele gikk bra. Det begynte med allsang og stemningen var stor hele tiden. Helt ulovlig fikk vi også trykt et sanghefte i leiren, - 20 sanger i et lite hefte med rødt bind. Seinere laget vi en underholdningsgruppe for nordmenn og dansker som bebodde 6 brakker til sammen. Vi priste Norge og norsk natur i sang og toner, sang viser og framførte stumsketsjer. Det ble i leiren diktet vakre ting av Øverland, Lars Moen og Per Sogstad og de ble lest opp til stor glede for de mange tilhørerne. Omsider fikk en nordmann inn i leiren en gitar og en annen et trekkspill og det livet mektig opp. Vi har alle fått venner for livet nede i Sachsenhausen.

Mange døde. Dessverre døde mange norske i leiren, særlig da i begynnelsen. Kosten var aldeles forferdelig slett. En nordlending som var 1.92 meter høy veide like før sin død 38 kilo. Det er ikke til å tro hvorledes fangene så ut der nede før Røde Kors hjelpen kom. Vår daglige matrasjon bestod av: 1 liter "suppe" kokt på potetgras eller kålrotblad til middag. Om kvelden fikk vi utlevert 300 gram brød som også skulde rekke til frokost dagen etter. Det gikk månedsvis før de fant på noe annet å koke suppen på. Det var, som en vil skjønne, ikke meget å drive tungarbeid på ved siden av all julingen og alt det andre de fant på. Men ved nyttårstider 1943 begynte pakkene å komme fra Sverige og i februar mars begynte de danske å komme, og, som sagt, vi kan takke Røde Kors og disse pakkene for at vi lever og har helsa.
Vi har gått i tåka siden vi kom hjem igjen, forteller Halvorsen, vi kan liksom ikke fatte at det hele er overstått og at vi er hjemme i dette gamle, gode landet igjen. Innimellom griper vi oss i at vi står i giv akt når vi ser en mann med uniform, men det er en gammel vane som forhåpentlig går av med tiden.

Samhold. Vi Tysklandsfanger har et eneste stort ønske som vi håper blir sett på med velvilje. Skulle det ikke kunne gå an at vi får en av de tallrike tyskebrakkene til vår disposisjon som samlingssted når vanlige forhold igjen inntrer? De tallrike uløselige vennskapsbånd som er knyttet i helvedet i Sachsenhausen krever hos hver enkelt av oss at vi nu ikke må bli borte fra hverandre. La oss få en slik brakke.
Til slutt forteller Halvorsen at 4-5 eksemplarer av Nordstrands Blad regelmessig innfant seg i leiren til stor gled ikke minst for Nordstrandsguttene som var der. Vi fulgte med i alt som foregikk på hjemlige trakter og så kjente navn passere revy. Det var en oppmuntring i en tung tid.

Halvorsens generasjon er vel nå i ferd med å dø ut. Den andre verdenskrigen er kommet på avstand. Glemmer vi hva krigsgenerasjonen sto for? Behandler vi de få som er igjen med respekt og med takknemmelighet for deres innsats?

Reklame

Her får du munnbind levert helt hjem