Gå til sidens hovedinnhold

Storbrannen i Østmarka i 1889

Over 6000 mål skog gikk med og likeledes gården "Godheim" brant opp i Østmarkas største skogbrann.

I "Bjørn Bonde nr. 4" fra 1985 finner vi Gunnar Gjersruds beretning om denne brannen som vi ennå kan se spor etter enkelte steder. Jeg gjengir beretningen med forfatterens tillatelse.

Mistenkt

Den største skogbrann på våre kanter, som vi kjenner til, oppsto i juli 1889 på sydvestsiden av Langvann. Det var den 18 år gamle Christian Kristoffersen (Myhre) som oppdaget brannen. Han var som gårdsgutt på Øvre Gjersrud på hesteleting i Østmarka. Han varslet straks folk, men ble selv mistenkt for å ha forårsaket brannen og satt 3 dager i arrest hos lensmannen i Lørenskog. Tross sterk vind og tørke ble brannen stanset mellom Langvann og Trollvann og brannmannskapet dro hjem.

Militære mannskaper

3. juli blusset brannen opp igjen og da det fremdeles blåste sterkt, ble militær hjelp tilkalt. Hans Didriksen, 23 år og bror av Julius Didriksen, Nordre Skogen, kom sammen med sin avdeling fra Gardermoen med tog til Bryn stasjon og tok seg frem gjennom Østmarka via "Øgården" til brannstedet. Brannen bredte seg med stor fart syd- og syd-vestover; tok med seg Dølerudåsen og Gjersrudleiken (Fugleleiken) og raste videre gjennom Stensrudskogen. Militære som hadde leir ved Lille Stensrud hugget gate i skogen der hvor nåværende Hanoavei går og klarte å stanse ilden på den kanten. Da gaten var hugget ble den nye veien til Hanoa anlagt i denne snart etter.

Olaus Lauritz Hansen, Søndre Skogen, som den gang var husmann på Lie fortalte at da varmen rundet Sølvdobla på sydsiden ble det tent på langs jordekantene ved "Langbråten" og "Skogen". Motvarmen reddet sikkert disse stedene.

Da ilden hadde passert Gjersrudleiken så det ut til å være sjanse for å hindre at den nådde Sørliåsen, men i den sterke vinden danset ildflak i luften over til "Godheim" hvor alle hus brant ned unntatt "Se-Op" hvilestue.

Ville la seg brenne

Ilden for videre over Sørliåsen. På trappen til det øverste hus i åsen "Øverli" som den gang het "Gjersrudlien" satt Gullbrand i Lia, som han ble kalt, og gråt da han så ilden nærme seg. Han ville la seg brenne sammen med huset som han trodde ikke sto til å redde. Men Gustav Holstad, 23 år, samlet naboer som dannet "bøttekjede" fra brønnen og reddet huset. Først da hele Sørli- åsen var herjet av brannen ble man herre over ilden. Da var ca. 6000 mål skog strøket med, men merkelig nok bare et bosted "Godheim ". "Solli" var sterkt truet. Lina Andresen som da var 18 år bodde her, fortalte at grisene de hadde ble jaget ut på Gjersrudjordet for sikkerhets skyld.

Tilståelse

Han som oppdaget brannen arbeidet mange år senere på Nordstrand Kull- og Vedbolag. En dag ble det snakket om storbrannen. Da sier en av de andre arbeiderne til Christian: "Det var 2 kamerater og jeg som var skyld i den brannen, det ble litt "fest" og vi sovnet fra varmen. Da vi våknet hadde ilden bredt seg gjennom gresset og opp i skogbunnen. Vi greide ikke å slukke og så løp vi fra stedet." "Og det sier du til meg som satt inne 3 dager som mistenkt", svarte Christian. Da ble det ikke snakket mere om det.

Brannens følger

Fremdeles, (dette er skrever i 1984) 95 år senere, er det ikke vanskelig å se hvor brannen herjet. Det er sparsomt med skog i Langvannsbrenninga, på Dølerudåsen, Gjersrudleiken og Sørliåsen og ennå kan man finne svartbrente tyristubber. Blant eldre lokalfolk kan man ennå høre brann området nevnt som "brenninga".

I juni 1889 ble grensene rundt Dølerudskogen gått opp og merket som den gang var vanlig ved å hugge merker i trær og beskrive grensene på f .eks. denne måten: "Fra stor furu ca. 70m i vestlig retning til bjerk". Allerede måneden etter kom altså denne brannen som slettet grensemerkene. Da området etter brannen ble betraktet som nærmest verdiløst tenkte man ikke meget på grensene før det var vokst opp litt skog påny, men senere har det vært flere grensetvister i området på grunn av brannen.

Reklame

Halv pris hos Ferner Jacobsen