Gå til sidens hovedinnhold

Anmeldelse: «Alan Wake»

«Alan Wake» er et middelmådig spill pakket inn i en tålelig spennende skrekkhistorie.

HTML EMBED

Finske Remedy Entertainment er både en av verdens dyktigste, og minst produktive utviklere. Deres forrige spill, actionklassikeren «Max Payne 2», ble sluppet i 2003 og siden den tid har selskapet jobbet av og på med «Alan Wake».

VINN: Få «Alan Wake» gratis!

Mørke hemmeligheter

Etter å ha vært under utvikling i nesten sju år, hadde de fleste gitt opp håpet og noen trodde at «Alan Wake» kom til å lide samme skjebne som «Duke Nukem Forever». Slik gikk det heldigvis ikke, men jeg er litt usikker på hva Remedy har brukt all tiden til. «Alan Wake» er dessverre langt ifra så bra som det var grunn til å håpe på.

Spillet er et tredjepersons skrekkactionspill og handler om den slitne krimforfatteren Alan Wake, som skal på ferie med kona si i den tilsynelatende idylliske småbyen Bright Falls. Uheldigvis for Alan skjuler byen en rekke bekmørke (bokstavlig talt) hemmeligheter, hemmelighter du i løpet av de rundt ti timene spillet varer skal prøve å finne ut av.

Se alle våre gameplayvideoer fra «Alan Wake» nedenfor:
(Artikkelen fortsetter under videoene)

HTML EMBED

Kraftig inspirert av TV

Historien er delt opp i ulike episoder, akkurat som en tv-serie, og begynner strålende. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men kan si så mye som at jeg satt klistret til skjermen. Det skjer noe hele tiden, uventede hendelser venter rundt hver sving, manuset er godt forfattet og skuespillerne gjør en glimrende jobb.

I tillegg er regien knall, Remedy har latt seg inspirere av TV og temposkiftene og flyten sitter som et skudd. Dessverre holder det ikke hele veien gjennom – rundt halvveis daffer historien av og blir småkjedelig, før den tar seg veldig opp igjen mot slutten. En slutt som for øvrig legger mer opp til en oppfølger eller utvidelse, enn å gi svar. Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke fan av å måtte betale enda mer penger for å få vite hvordan noe slutter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En annen pussig ting er at utviklerne avslører historien selv. Rundt omkring finner du sider fra et manuskript og mange av disse beskriver hva som kommer til å skje. Dessverre er det ikke så enkelt som bare ikke å plukke opp disse, enkelte sider tetter igjen hull i historien og er greie å ha fått med seg.

Dag og natt

«Alan Wakes» seks episoder består av en blanding av to typer «brett». Den ene foregår om dagen og går ut på at du skal utforske omgivelsene, snakke med folk og lignende. Når mørket senker seg er det action og kamp som står på programmet. Siden spillet er helt lineært, bestemmer det når skiftene skjer. Med andre ord kommer et bytte sjelden overraskende på.

Se alle bildene fra «Alan Wake»:
(Artikkelen fortsetter under karusellen)

3000

Av de to typene brett er den første uten tvil den beste, omgivelsene er varierte, innholdsrike og artige å rusle rundt i. Figurene du møter er interessante, historien til Bright Falls er spennende, og det er som oftest en del gjenstander du kan leke med og trykke på.

Ensidige kamper

Kampbrettene er dessverre utforskningens rake motsetning og uten tvil «Alan Wakes» svakeste punkt. Derfor er det så synd at disse utgjør brorparten av spillet, jeg anslår at rundt tre fjerdedeler går med til å drepe fiender.

I tillegg til at brettene ligner veldig på hverandre, flertallet foregår i rotete skogsomgivelser, er kampsystemet kjedelig og kampene blir kjapt ensformig. «Alan Wake» byr på tre typer fiender og alle bekjempes på samme måte. Først må du rense motstanderen for mørke krefter ved å lyse på beistet med for eksempel lommelykten din, så plaffer du løs hvis det trengs.

Slåss med lys. Gameplay fra «Alan Wake»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

HTML EMBED

Se hvordan Alan Wake bruker lyset som våpen mot fiendene. Du lyser først på fienden for å bli kvitt mørket som beskytter dem. Deretter avslutter du jobben med vanlige skytevåpen.

Forutsigbare angrep

Selv på høyeste vanskelighetsgrad er dette en smal sak, du har for det meste nok ammunisjon og fiendene utvikler seg ikke i det hele tatt. Tilnærmet ingen taktikk trengs, den aller første kampen din er mer eller mindre prikk lik den siste.

Du lærer deg også ganske kjapt å lese når fiendene kommer til å komme, noe som bidrar til å gjøre «Alan Wake» forutsigbart. Og akkurat det er noe av det verste du kan si om et skrekkspill.

Gammeldags spillmotor

Utviklerne kunne gjort kampene bedre ved for eksempel å åpne for flere angrepsmuligheter, men jeg tviler på at spillmotoren hadde tillat noe sånt. «Alan Wake» gir av og til inntrykk av å kjøre på kull, for eksempel er det skumleste omgivelsene har å by på (med tanke på fiendene) røde tønner som eksploderer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Teknikken vitner også om at dette i bunn og grunn er et gammelt spill. Blant annet er animasjonene stive, detaljnivået litt lavt, oppgavene utelukkende av «Tykk på knappen»-typen og omgivelsene slår sprekker så fort du bestemmer deg for å utforske litt. Eldgamle og irriterende triks som tilsynelatende åpne dører og gjerder du ikke kan hoppe over gjør comeback. Likevel, utviklerne har vært flinke til å bruke det de har og skaper en skikkelig nifs og uhyggelig stemning.

Mye smårusk

Et annet minus er at «Alan Wake» gir inntrykk av ikke å ha fått siste finpuss. Jeg mistenker at Microsoft har sagt at spillet skal være ferdig til en bestemt dato, koste hva det koste vil. For eksempel er det av og til merkelig langt mellom lagringspunktene, du raser plutselig utfor ting, enkelte partier er masete og du finner hele tiden spor av spillets tidligere åpne struktur.

Alt i alt er «Alan Wake» langt fra det toppspillet vi hadde håpet på, men det klarer likevel å underholde. Den for det meste gode og spennende historien veier nesten opp for minusene, hvor det største uten tvil er de ensformige kampene.

«Alan Wake» slippes eksklusivt til Xbox 360 14 mai.

Reklame

Slik sparer du enkelt inntil 600 kroner på mobil-abonnementet

Kommentarer til denne saken