Gå til sidens hovedinnhold

Alt ved det gamle - hva nå, England?

Offsides egen superfan funderer over sin egen ambivalens når det gjelder det engelske landslaget.

Gjennom 20 år har jeg fulgt engelsk fotball. Helt fra Tippekampene på lørdags ettermiddag i spann med min far og kupongene som ble levert inn hver tirsdag - via et samlealbum for fotballmerker jeg fikk på sensommeren i 1986 har jeg vært betatt av den særegne engelske stilen som har fått utfolde seg på balløya. I 15 år har jeg trykket Manchester City FC til mitt hjerte – blitt sjarmert av The Underhill, Macclesfield, FA-cup og You’ll never walk alone. Drømte om å besøke alle stadioner i de fire øverste divisjonene, følge City en hel sesong, drikke pints og juble med likesinnede.

Jeg leste Boing, Match og Bergens Tidende på mandager. Leverte tippekupongen på tirsdag og talte dager til neste tippekamp. Pratet fotball på skolen, grusbanen og etter hvert over noen glass grape soda til CM 93-94. Nå blir det kanskje en tur på puben og FM 06-spill i nettverk. Gleden er der fortsatt. Kanskje ikke like tidsslukende som før, men får med meg det som skjer, om det gjelder Ipswich, Stadium of Light eller Theo Walcott – og blir glad når City-fansinene dumper ned i postkassen.

Men en ting har jeg aldri tatt til meg – og det er det engelske landslaget. Jo da, det var gøy da Shaun Wright-Phillips scoret for England som City-spiller, og jeg ble trist da Gareth Southgate bommet på straffe mot Tyskland i det EM 96 – og ”Football’s coming home” durte konstant ut av stereoanlegget, før og etter kampen. Stjerner har kommet og gått, det har vært jubel og gråt, og på tribunene har ”God Save the Queen” runget med engelsk stolthet. Og til tross for denne strømmen av følelser og engasjement, foretrekker jeg andre lag når det nærmer seg avspark i store mesterskaper.

Nederland i VM 94, Frankrike og Nederland i VM 98, Spania og Brasil i VM 02. Nederland og Frankrike i EM 2000, Portugal og Tsjekkia i EM 04. Sistnevnte holdt jeg også med i EM 96, da det ble arrangert på engelsk jord – og betonende nok er det vel det kjedeligste fotballmesterskapet jeg har fått med meg. For kjedelig er vel det første som slår meg når jeg tenker på det engelske landslaget. Masse gode spillere og fete typer i avisene – hvor engelskmenn leverer mer enn nok til å opprettholde imaget som noen hovne bleier. Det er ikke særegent å ha litt tro på sine egne, men fans og presse gjør det til gangs når det gjelder de elleve utvalgte. Det er ikke uten grunn at jobben som landslagssjef for hvitrøyene regnes for å være et særdeles tøft yrke. Fokuset er der 24 timer i døgnet – fra hele nasjonen.

Jeg må innrømme at interessen rundt laget fascinerer meg langt mer enn det som leveres ute på banen, og ikke minst utenfor. Og så langt i dette mesterskapet, har den engelske delegasjonen innfridd – i mine øyne. Det sies at det er få som har hatt bedre forberedelser (til tross for en lang sesong), støttemannskapet er gedigent og det er lenge siden landslaget har vært bedre – på papiret. Men alt er ved samme; forventningene troner over overskrifter i fontstørrelse 72 – og ute på gressmatten løper spillerne rundt med jernlenker rundt bena. Selv fansen har gitt uttrykk for misnøye.

Så hvorfor bryr jeg meg da, når det er bedre lag som underholder på og utenfor banen – med glede, finspill og krydder. Og jeg tenker neppe på söta bror. Så hvorfor? Fordi jeg hadde et lønnlig håp om at med den fantastiske midtbanen England har til disposisjon, så var det kanskje bedre tider i sikte – med litt Rooney-krydder på toppen (men hvor ble det av Jermain Defoe?). Ja da, laget har vunnet sine to første kamper, og uten å verken over- eller undervurdere Paraguay og Trinidad og Tobago – så er jeg langt fra imponert – og tviler på at det vil endre seg dramatisk innen kvelden er omme.

Hvordan jeg nå enn føler for England, så holder jeg en knapp på dem i kveld. Om de leverer, vel og merke. Skulle nå Sverige likevel opprettholde sin fine statistikk, så tror jeg ikke nattesøvnen blir nevneverdig plaget av den grunn – en storkamp som Tyskland – England i åttedelsfinalen er ikke å forakte. Så får vi se hvilken vei pekeren svinger for 22 spillere, 45 000-tribuneslitere, tusener av fans som fyller gatene i Köln og ikke minst, undertegnede.

Sikre kilder vil faktisk ha det til at da Becks skrudde ballen i nettet mot Hellas på Old Trafford i 2001 og sendte England til VM 2002 – så reiste jeg meg, løftet armene og brølte ”yes”!

Klokken er 20.30. Tid for sceneskifte – Sportsbaren er neste holdeplass. Ryktene om festglade svensker, vafler, engelske flagg og bra stemning viser seg å stemme. Skal en først se en thriller kan en godt gjøre det sammen med dem som legger sine følelser i det. Det synges, og pludres. Hvitrøde hilser og spøker med blågule – bra, tenker jeg – det her kan bli en helaften.

Minuttene sniker seg av gårde. Så blir det stille, før nasjonalsangene sprer sitt glade budskap. Kun kort tid til kamp. Engelskmennene har tydelig pugget noen vers, der de prøver å selge sitt kollektive samhold til tv-seerne, pubgjestene og tribunesliterne.

Et minutt tar det, før Michael Owen må krype over sidelinjen – Peter the cheater blir byttet innpå. Dobbeltstønn. Svennis dro med seg 4 spisser til VM; to haltende, en fra Arsenals 2. lag og en kar som sjelden utmerker seg. Dette laget kommer til å savne Jermain Defoe, tenker jeg nok en gang. De første 30 minuttene er overraskende preget av høyt tempo, med England som det førende lag. Dette kan vi like. Joe Cole og Wayne Rooney viser hvor viktig de er for England med sin teknikk, hurtighet og bevegelse. De store sjansene uteblir riktignok, fire skudd over hodet på Andreas Isaksson, før Joe Cole fyrer løs en nydelig dupp og det står meget korrekt 1-0 til England ved halvtid. Teknisk lekkert, og England er plutselig et annet lag enn i de to foregående kampene. Stemningen er uansett god der jeg står, og vi venter på mer.

2. omgang ga meg all grunn til å trekke opp et lite ironisk flir. Svenskene overtok alt – og scoret to, England var synlig i 30 sekunder da de tok ledelsen 2-1 fem minutter før slutt, resten av omgangen var de røde et særdeles sørgelig skue. – Pinlig! Engelskmennene sa det best selv. Det eneste lysglimtet som ble levert fra den kanten er Joe Cole. Scoret det første og la opp til det andre – i ham viser England at de er i besittelse av flere matchvinnere. Synd at det er nettopp de presterer å være – et øyeblikks redningsmenn. Og lite annet.

Kanskje litt typisk for England i dette mesterskapet, så møter de altså Ecuador i neste runde. En kamp jeg tror vil tippe i søramerikanernes disfavør – bare synd at Michael Owen har reist hjem. Hmm – bare tre spisser igjen i troppen, Svennis? Tyskland – Sverige tipper jeg til 60-40 i vertenes favør – det blir uansett et meget bra oppgjør – og en kamp vi bør glede oss til!

Nei, jeg ble nok ikke omvendt denne gangen heller. Ble litt mer inspirert av de blågule.

Alt ved det gamle, der altså ¿

Reklame

Her får du tak i valpekalenderen 2021