Gå til sidens hovedinnhold

Mannen selv Stalin fryktet

Ingen har tall på hvor mange liv han har på samvittigheten.

- Kom deg ut av huset nå. Berija er ikke til å stole på, sier den bekymrede stemmen i telefonen.

Stemmen tilhører Sovjetunionens leder, Josef Stalin, mannen som har styrt landet med jernhånd i flere år, og er ansvarlig for millioner av menneskers død.

På andre enden av telefonrøret er Stalins datter, Svetlana. Hun er alene i huset med lederen for Sovjetunionens hemmelige politi, NKVD, Lavrentij Pavlovitsj Berija.

I tillegg til å være en av Stalins mest betrodde menn og en mann som ikke er redd for å få blod på hendene, er Berija også beryktet for å være en sadistisk og brutal voldtektsmann. Det er allmennkjent i kommunistpartiet at Berija tråler Moskvas gater i sin Packard limousine etter unge jenter han kan forgripe seg på. De unge jentene blir plukket opp, kjørt til Berijas herskapshus for så å bli voldtatt på politisjefens lydtette kontor.

De «heldige» ble sendt hjem med en bukett blomster som tegn på at de «tilhører» Berija. De mindre heldige blir drept, som oftest kvalt av NKVD-sjefen selv, og ifølge en BBC-dokumentar, begravet i herskapshuset massive rosehage.

Berija er en utspekulert og sadistisk mann med to ansikter. Ingen kan unngå Lavrentij Berija mørke sinn, selv ikke Josef Stalin.

Utspekulert

Berija ble født inn i en fattig familie i Georgia i 1899, som Stalin. Til tross for sin senere høye stilling i partiet og Sovjetunionen, hadde Berija minimalt med krigserfaring selv.

Han hadde blitt innkalt i den keiserlige russiske hær og kjempet i en kort periode under første verdenskrig, men deserterte i 1917 for å slå seg sammen med bolsjevikene og den russiske revolusjon.

Berija hadde tatt en arkitektutdannelse ved høyskolen i Baku, dagens Aserbajdsjan, og arbeidet en periode som bygginspektør i byen. Men etter statskuppet var et faktum, ble studenten oppslukt i kommunismens kamp og det tok det ikke lang tid før den ambisiøse 20-åringen steg i gradene innad i partiet.

Talentet til Berija lå i spionasje og etterretning, og i løpet av 1920- og 1930-årene arbeidet han seg raskt opp i overvåkingspolitiet «Cheka», en av forløperne til NKVD. Metodene den kommende politisjefen benyttet seg av var bare en liten smakebit av hva som ville komme de neste årene.

Berija hadde ingen problemer med å tyste på sine overordnende dersom de uttrykte sin misnøye med lederne i Moskva, selv i private lag eller på spøk, for så å lene seg tilbake og vente på at de fikk fyken. Arkitekten ville så steppe inn og overta stillingen deres. Ofte var anklagene og indisiene tynne, men Berija hadde et talent for det politiske spillet, og «splitt og hersk»-metoden var noe han kunne til fingerspissene.

En annen metode var å benytte seg av «honningfellen», der han lurte gifte overordnede inn i forholde med andre kvinner, før han så avslørte utroskapen og udugeligheten deres ovenfor både koner og ledere. Eventuelt beholdt han bevisene som pressmiddel til en gang han ville trenge det.

Dersom utpressingen ikke fikk dem til å trekke seg, kunne han alltids få folk til å forsvinne, og hvor enn den ambisiøse partimannen beveget seg, dukket det opp lik.

Nær døden

Mye kan sies om Berija ubarmhjertighet, men ingen kan ta ifra han at han var effektiv, utspekulert og kynisk.

Under Stalins «den store terroren» skal han ha personlig ha vært involvert i flere hundre arrestasjoner, henrettelser og massakre av mennesker ansett som «fiender av folket».

Ironisk nok holdt Berija selv på å bli et av Stalins paranoias ofre, da daværende NKVD-sjef, Nikolai Jezjov, utstedte en arrestordre på han. Berjia, som da var høyt oppe i NKVD i Georgia, hadde fått et tips om arrestordren og reiste direkte til Moskva for å møte Stalin. Her klarte han å overtale diktatoren om å spare livet hans.

Ikke bare det, utrolig nok klarte han også og overtalte Stalin til å utnevne han som nestleder direkte under Jezjov.

Med ny makt i lomma og gamle metoder tok det ikke mange månedene før Berija hadde tatt kontroll over NKVD. Med seg har han fått sine lojale følgere fra hjemtraktene i Georgia og 1938 blir Berija utnevnt som ny leder for NKVD.

Jezjov hadde selv trukket seg fra stillingen i et desperat forsøk på å redde sitt eget liv. Han så raskt hvilken påvirkningskraft den nye hunden fra Georgia hadde på Stalin, og skjønte at det var bare et tidsspørsmål før han selv ville bli arrestert og henrettet.

Uheldigvis for Jezjov hadde han rett, og i 1939 blir han arrestert, torturert og senere drept.

Myten skal ha det til at Berija personlig kvelte sin tidligere sjef.

Gamle metoder

Selv om «den store terroren» varte fra 1936 til 1938, og mye av dens grusomme handlinger blir tilskrevet Jezjov, hadde også Berija sineblodige fingre med i spillet.

Hovedplanen var egentlig å trappe ned drapsorgien etter han tok over i 1938, og den nye sjefen satt blant annet fri over 100.000 politiske fanger fra de mange gulagene NKVD kontrollerte landet over.

Men det tok ikke lang tid før det begynte å klø i fingrene til den tidligere byggmesteren.

Berija begynte raskt å arrestere og henrette tidligere politiske rivaler av Stalin over en lav sko, noe som bare økte hans status som en viktig mann for den sovjetiske lederen.

Samtidig beordret han også henrettelsen av tusenvis av politiske fanger som kun var blitt dømt til straffarbeid gulagene.

Men selv ikke Berijas egne menn var trygge.

Noen historikere hevder at så mange som 500 NKVD-agenter og over 30.000 soldater fra den røde armé ble drept på ordre fra Berija. Om du legger til flere hundre tusen sivile borgere, så snakker vi om en av menneske historiens mest sadistiske drapsmenn.

Men Berijas «mesterverk» var ennå ikke fullført.

Ny terrorbølge

I 1940 sender NKVD-sjefen et hastebrev til Stalin der han ber om tillatelse til å henrette alle de polske krigsfangene som sitter fengslet i Hviterussland og Ukraina.

Berija hevder krigsfangene er «fiender av Sovjetunionen» og mener de må fjernes.

Stalin innvilger søknaden og Berija setter i gang sin egen versjon av «den store terroren».

I løpet av noen uker henrettes over 24.000 polske fanger, hovedsakelig offiserer, men også leger, prester og annet militært personell.

De blir alle ført ut i skogen, kledt naken og skutt med tyske våpen. Likene blir så kastet i massegraver.

Sovjetunionen la i etterkant skylden på tyskerne, og tok ikke fullt ansvar for den grusomme handling før i 1990. Først i 2010 ble det fastslått av russiske myndigheter at Stalin personlig hadde godkjent henrettelsene.

Massakren ble blant annet ikke nevnt med et ord i skolebøker og andre historiske verker under hele kommunisttiden, til tross for viden kjennskap til hendelsen.

Leder for atombomben

Under andre verdenskrig blir Berija også utnevnt til innenriksminister av Sovjetunionen og fortsetter sitt arbeid med organisering av arbeidsleirene, overvåking av landets innbyggere og deportering av uønskede personer.

På slutten av krigen får han også det ærbødige ansvaret for Sovjets atomprogram.

Stalin gir Berija en fem års frist til å få ferdig en atombombe.

Ministeren vet at å ikke opprettholde fristen er ikke et alternativ og ved hjelp av hemmelighetskremmeri, trusler og spionasje på de involvert i prosjektet får Berija atombomben klar på fire år.

NKVD-sjefen har så tett overvåking av sine undersåtter at han til og med vet hva som diskuteres i deres egne hjem.

Blant skal en forsker ha blitt dømt til åtte års fengsel for å ha klaget over arbeidsmengden til familien, mens en annen forsker velger å ta sitt eget liv etter å ha rotet bort noen dokumenter. Han vet at tabben er utilgivelig og at straffen vil bli hard.

Over 300.000 mennesker skal ha vært involvert i prosjekt, størsteparten fanger hentet fra gulagene for å grave ut uran, men også 10.000 forskere som arbeidet med utviklingen av selve bomben.

Stalins død – begynnelsen på slutten

Året 1953 skal bli skjebnesvangert for Berija.

Stalins paranoia øker, selv mot hans nærmeste støttespillere, og mye tyder på at diktatoren begynte å miste tillit til sin betrodde bøddel og at han planlegger hvordan han skal kunne kvitte seg med NKVD-sjefen.

Heldigvis for Berija dør Stalin i mars samme år.

Den offisielle dødsårsaken er slag, men en rekke historikere har i etterkant spekulert om diktatoren egentlig ble utsatt for et attentat. Om dette stemmer, er Berija bare en av mange på en lang liste over mulige mistenkte.

Det som er klart er at ingen velger å tilkalle medisinsk hjelp i det slaget inntreffer, og Stalin ligger hjelpeløs i flere timer.

Etter Stalins død begynner Berija en desperat politisk kamp for å bli Sovjetunionens nye diktator, men til slutt er det Nikita Khrusjtsjov som blir landets nye leder.

Khrusjtsjov nøler ikke med å kvitte seg med mulige rivaler, og juli samme år blir Berija arrestert og anklaget for forræderi mot Sovjetunionen.

Plutselig er rollen snudd om og det er den tidligere sjefen for NKVD som sitter på tiltalebenken.

Det er under rettssaken mange av hans sadistiske forbrytelser mot nære venner og folker blir offentlig gjort. Også han mange seksuelle overgrep blir kjent, og selv om mange av anklagene er mest sannsynlig blitt fabrikkert for å sverte den tidligere politisjefen, er historikere enige om at mange av anklagene har rot i virkeligheten.

Uten noe forsvar og med ingen muligheter for å anke dommen, blir Berija funnet skyldig og dømt til døden i desember 1953.

Ifølge øyenvitner skal Berija, mannen med utallige voldtekter og drap på samvittigheten, ha «falt til kne og tryglet om barmhjertig, før han begynte å gråte og rulle rundt».

Lavrentij Pavlovitsj Berija blir til slutt henrettet med ett skudd i pannen. Liket hans blir kremert og hans aske spredt på et ukjent sted i skogene utenfor Moskva.

(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, Hacienda Publishing, Executed Today, History Today, Russiapedia, Spy Museum.)

Likte du denne artikkelen. Les også:

Reklame

Best i test påskeegg 2021

Kommentarer til denne saken