Gå til sidens hovedinnhold

Dødelig selvmål

Da Andres Escobar lagde selvmål mot USA i VM 1994, beseglet han ikke bare Colombias skjebne. Han beseglet sin egen også.

Colombia har gjort det bra i oppkjøringen mot VM-sluttspillet i USA i 1994. Så bra at noen faktisk nevner laget som en outsider i kampen om gullet.

Optimismen er særlig stor i hjemlandet. Colombianerne er ikke i tvil om at laget deres kommer til å gjøre det godt. Det kommer i hvert fall til å gå videre fra det innledende gruppespillet, der motstanderne er USA, Romania og Sveits.

Gamblermiljøene i landet, det vil i hovedsak si narkotikakartellene, spiller på at Colombia når 8.-delsfinalen. Og de satser ikke småpenger. Innsatsen er svimlende.

Colombia åpner mot Romania og får sjokk. Rumenerne, som ingen regnet med på forhånd, viser seg å være gode. Gheorghe Hagi, ”Karpatenes Maradona”, er rett og slett i kanonform. Han triller ball-i-hatt med colombianerne.

Romania vinner kampen med 3–1.

Skremte spillere

De colombianske gamblerne begynner å svette. Dette var ikke meningen. Nå må Colombia vinne neste kamp for å gå videre. Det er viktig at spillerne skjønner alvoret.

Dagen etter tapet for Romania blir broren til en av spillerne i troppen skudd og drept i sitt hjem.

Kamp nummer to er mot USA. Ingen lett match. Vanligvis er ikke amerikanerne all verden, men nå spiller de på hjemmebane. Og VM-arrangøren gjør det alltid bra.

De colombianske spillerne virket nervøse, gjør de enkleste feil. De føler seg truet av de kriminelle miljøene i hjemlandet.

Stjernestopperen Andres Escobar, som skal være påtenkt rollen som Franco Baresis erstatter i AC Milan, blir den store syndebukken. Han lager selvmål etter 35 minutters spill.

Colombia greier aldri å reise seg etter dette og taper 2–1. Dermed er Colombia slått ut av turneringen. Det hjelper ikke at de slår Sveits med 1–0 i den siste kampen, de ender sist i puljen og reiser hjem i skam.

Escobar tar det tungt. Han skulle egentlig besøkt familie i Las Vegas i USA etter VM, men orker rett og slett ikke. Drar heller hjem til Colombia. Kontakter noen gamle kompiser. Tar en tur på by`n. De starter på en bar i El Poblado, i utkanten av Medellín.

Siden drar de innom en brennevinssjappe før de ender opp på nattklubben ”El Indio”.

Munnhuggeri

Etter hvert drar kompisene hjem. Escobar drøyer det litt. Klokken tre om morgenen bryter han opp og går ut på parkeringsplassen. Der blir han anropt av fire personer, tre menn og én kvinne. De begynner å snakke om VM-fadesen. Samtalen utvikler seg til et munnhuggeri.

Escobar gidder ikke mer. Han setter seg inn i bilen og skal til å starte motoren. Da trekker to av mennene våpen. En begynner å skyte med en 38. kalibret pistol. Han avfyrer 12 skudd mot kroppen til den forsvarsløse fotballspilleren. For hvert skudd roper han ”mål”.

De fire forlater åstedet i en Toyota pick up. Escobar blir brakt til sykehus, der han erklæres død 45 minutter senere. 120 000 mennesker følger ham til graven.

Henrettelsen var en åpenbar straff for selvmålet i VM. Humberto Castro Munõz, mannen som skjøt, var bodyguard for medlemmer av et av de mektigste narkotikakartellene i landet. Han var også privatsjåfør for to av dem, brødrene Peter David og Juan Santiago Gallon Henao, som begge hadde satset store summer på at Colombia skulle lykkes i VM.

I juni 1995 ble Munõz dømt til 43 års fengsel for drapet. Straffen ble siden redusert til 26 år. I 2005 slapp han ut etter å ha sonet 11år. De tre andre ble aldri siktet i saken.

Ny film: De to Escobarene

Fjernsynsselskapet ESPN har i år produsert en dokumentarfilm om drapet på Andres Escobar. Filmen ”De to Escobarene” knytter en forbindelse mellom ham og en annen berømt Escobar, narkokongen Pablo. De to var ikke i familie med hverandre, men var knyttet til hverandre via narkokongens lidenskap for fotball. Pablo Escobar hadde finansiert byggingen av en rekke fotballbaner i Medellín, hadde gitt massiv støtte til flere av landets største fotballklubber og kjente de fleste av landslagsspillerne personlig. Pablo Escobar ble drept av politiet året før fotball-VM. Filmen konkluderer med at Andres aldri ville ha blitt skutt dersom Pablo hadde vært i live.

Kommentarer til denne saken