Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg elsker mat. Samtidig gjør den meg livredd»

Anoreksi har styrt livet hennes i snart ti år.

(Lofotposten): Det som begynte som en slankekur, har holdt på å ta livet av henne. I flere år har hun blogget. - Skriving er som terapi for meg, sier Tora Ryan til Lofotposten .

«Jeg elsker mat. Samtidig gjør den meg livredd (...) Å spise, eller bare tanken på å faktisk føre en hånd med mat mot munnen min gir meg panikk. Gjør meg skrekkslagen. Det føles rett og slett både fremmed og unaturlig. Jeg spiser noe, selvsagt, men det er fryktelig begrenset. Frukt og grønnsaker fyller opp nesten hele matpyramiden min. Trygt, velkjent, oversiktlig, innsnevret.» (Februar 2013)

Det begynte på ungdomsskolen. 14 år gamle Tora Ryan fra Vestvågøy ville gå ned i vekt, og spiste mindre og mindre. Men det som begynte som en slankekur, har holdt på å ta livet av henne.

I flere år har Tora blogget. Sitatene i denne artikkelen er hentet fra bloggen «Pantora», som hun har hatt siden 2011. Her skriver hun om tanker, anoreksi, følelser, smerte, håp og mye, mye annet. Navnet spiller på myten om Pandoras boks.

- Jeg liker veldig godt å skrive. Det er terapi for meg, sier hun.

Innlagt på sykehus
Tilbake til ungdomsskolen. Tora fikk hjelp fra Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset. Men på videregående ble hun verre igjen. Vinteren i tredje klasse ble hun innlagt ved Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad, et senter for pasienter med spiseforstyrrelser. Et nesten to år langt opphold gjorde henne betraktelig bedre.

Men siden har det gått nedover igjen. Voksenpsykiatrisk avdeling ved Nordlandssykehuset. Dagtilbudet på sykehuset. Fastlegen. Akuttinnleggelser på psykiatrisk avdeling i Bodø. Det ene har avløst det neste.

Opptur og nedtur
Det var ingenting som skulle tilsi at Tora skulle kjempe mot livet i nesten ti år. God familie som støttet henne. Gode venner. Skoleflink. Men de senere årene har livet stått på vent.

Alt har ikke bare vært svart. Etter innleggelsen ved Capio opplevde hun den beste perioden i livet til nå.

«Våren og sommeren 2009 fløy av gårde og høsten begynte jeg på folkehøyskole. Psykisk sett var det noe av det mest krevende og givende jeg har begitt meg ut på. Jeg tenker at det året gjorde meg til menneske, ganske enkelt bare menneske, i stede for pasient, anorektiker og alle slike stempel jeg så lenge hadde gått rundt med i panna.»

Deretter fikk hun jobb som badevakt i Dyreparken i Kristiansand, en jobb hun elsket. Men så kom en ny nedtur.

Ble «tvangsfôret»
Hun kan ikke forklare hvorfor, men det var noe som skurret. Hun forsøkte å fortrenge det, men uroen trengte et utløp, og etter hvert begynte hun å kutte ut maten på nytt. Det ble starten på en tre år lang nedtur som nådde bunnen i vinter.

«Det gjør forferdelig vondt å tenke på hvor bra det faktisk var, med tanke på hvor dårlig det er blitt igjen, nå. Det føles grusomt urettferdig og jeg er rett og slett litt bitter.»

Tora endte opp med innleggelse på medisinsk avdeling på Nordlandssykehuset på Gravdal. I februar skriver hun i bloggen sin: «Til slutt kommer fasen jeg er i nå, nummer tre. Nærmere døden enn livet. Jeg føler verken sult eller sug. Det er som om jeg har avvent kroppen det å trenge mat, og spiser kun for å overleve. Det føles naturlig.»

- Jeg kjente at jeg hadde nådd bunnen, og at det ikke kunne fortsette, sier hun.

På sykehuset fikk hun lagt ned sonde i magesekken. Sonden forsynte kroppen med flytende næring.

- I begynnelsen fikk jeg all næringen gjennom sonden, men etter hvert klarte jeg å spise mer selv, sier hun.

Tora hadde sonden i nesten fem måneder. Det var beinhardt, «grusomt», som hun selv skriver. Men hun holdt ut – takket være støtten fra dem som var rundt henne.

Fikk diagnose
Nå er Tora sondefri. Hun spiser fremdeles mindre enn hun burde, men likevel mer enn i vår. Og viktigst av alt: Spisingen er lystbetont. Hverdagen er ikke lenger helsvart. Nå håper hun at ting kan snu.

- Jeg går til behandling hos psykolog, bruker dagtilbudet og har jevnlige avtaler med fastlegen min, sier hun.

Tidligere i år fikk hun ny psykolog. Han ga henne diagnosen aspergers. Etter det første sjokket har diagnosen hjulpet henne mye i å forstå seg selv og hvorfor alt er blitt som det er.

«Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Nå viser det seg at det ikke er det likevel. Jeg bare har en annen ‘fungering’, som det så fint heter»

Tora får mange tilbakemeldinger på bloggen.

- Det er mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver, og føler at det hjelper å lese om meg, sier hun.

Håper du å bli frisk?

Hun blir stille. Lenge.

- Jeg vet jo at det er mulig. Men i første omgang tenker jeg bare på å bli bedre.

Reklame

Morsdag og valentine: Nå er det tilbud på blomster levert på døra

Kommentarer til denne saken