- Jeg fikk trolig anoreksi da jeg var 12 år. Guttene i klassen trodde jeg var en anorektiker fordi jeg var så tynn. Jeg krøllet matpapiret sammen med hele eller halvspiste brødskiver, og var av og til hos helsesøster på grunn av «dårlig matlyst». Når jeg ser tilbake spør jeg meg selv: hadde jeg da en vilje jeg ikke kjente?
Astrid Høgevold (18) er friskmeldt etter mange års kamp mot anoreksien som holdt på å ta livet av henne. Nå er hun aktuell med dokumentarboka «Noe i meg er sterkere enn jeg. En beretning om anoreksi». Slik kan hun både fortelle om sykdommen og hjelpe andre unge i samme situasjon.
Les også
Til helvete med bulimien
Forvridd selvbilde
I hennes debutbok forteller Astrid om sine personlige opplevelser med anoreksien som ikke bare rammet henne selv, men også resten av familien hennes. Hun forteller om tilværelsen som anorektiker fra hun var tolv til hun ble atten år gammel. Hun forteller om kampen for å bli frisk og alle hindrene hun møtte på veien: om kalorifobi, overtrening, sykehusopphold og tvangsfôring.
Engelen var det friske i meg, mens djevelen var den syke og den sterkeste
Seks års mareritt
Astrid fikk alvorlig anoreksi da hun var tolv år gammel og gikk i syvende klasse. I seks år dreide livet seg kun om å forbrenne kalorier og bli tynnest og penest. Det var først etter to år med sykdommen at Astrid innrømmet at hun var syk, men likevel ville hun fortsatt ikke gjøre noe med det.
- Helsesøster, foreldrene mine, lærerne og vennene mine ble bekymret. Det som bekymret meg var den åpne store verden som ville møte meg som voksen, en verden med forventninger som for meg ble til krav, med synet av alt det vonde i verden og med en kropp som utviklet seg utover min kontroll. Hvorfor kunne jeg ikke få være et barn bestandig? Jeg ville hyle, men jeg var en snill pike, forteller Astrid til Yeye.
Djevel og engel
Astrid forteller til Yeye at hun følte det som om en djevel hadde kontroll over henne:
- I boken min kaller jeg anoreksien for djevelen. Det var en kamp, en kamp mellom en engel og en djevel. Engelen var det friske i meg, mens djevelen var den syke og den sterkeste. Djevelen ble bare sterkere. Han kommenterte: Du er en dritt, Astrid! Han kommanderte: Løp, Astrid, løp! Og jeg løp for å se ut som et røntgenbilde og løp fra alt det vonde og vanskelige. Egentlig løp jeg jo med det.
- Jeg måtte ville det djevelen ville, og jeg måtte gjøre det djevelen ville jeg skulle gjøre. Det var ikke noe hvis. Jeg måtte bare. Det verste med alt var kanskje følelsen av at alle var imot meg. Det var ikke bare jeg som hatet meg, hele verden hatet meg.
- Selv med alle de rundt meg som elsket meg, så følte jeg meg helt alene. Svak og alene, forteller Astrid til Yeye.
Ville bare bli tynnere
Astrid ble sykelig opptatt av å bli tynnere og med anoreksien følte hun at hun endelig fikk kontroll. Hun ble så flink til å kontrollere kalorier og forbrenning at det nesten tok livet av henne: Da hun ble innlagt på Rikshospitalet siste skoledag i åttende klasse var hun så svak at legene var redd for hjertesvikt. Hun har også flere ganger prøvd å ta selvmord. En av gangene ble hun funnet av bestevenninnen og en annen gang ville hun hoppe fra en bro, men ble stoppet av en forbipasserende kvinne.
- «Astrid har alvorlig anoreksi» påsto fiendene mine, de som stolte på det medisinske. Det var ikke de som skulle ha en diagnose på meg, det var jeg som hadde en diagnose på dem: De var maktsyke!
Veien videre
- Tiden gikk fremover og tiden gikk bakover, psykisk i alle fall. Så ble skrittene mot det friske større og flere. Da hadde jeg forstått det: Jeg var syk, jeg hadde anoreksi (et så farlig, svevende ord som det). Jeg kan ikke svare helt konkret på hva som gjorde at jeg forsto det. Tiden var kanskje en medhjelper. Da kommer vi inn på noe viktig som flere anorektikere kan bli sinte for at jeg skriver: Tid uten motarbeidelse av anoreksien gjør det vanskeligere å komme ut av den. Psykiateren min sier: «Det bør gripes fatt i tidlig» det er jo bedre å forebygge enn å behandle.
- Da jeg kom til psykiateren, som reddet meg, lo djevelen av dramatiseringen hennes: «Vi har ikke mye tid (...) prognosen».
- Den som ler sist, ler best: jeg ble frisk, jeg er frisk, forteller Astrid til Yeye.
Nytt håp
Heldigvis greide Astrid å komme seg ut av kalorihelvete. Hun greide til slutt å bli frisk blant annet fordi hun for to år siden kom i kontakt med en dyktig psykiater. Hun følte at hun kunne stole på denne psykiateren og fikk slik håp om at det var mulig å få tilbake et normalt liv.
- Jeg har en fortid som syk, og fortid gir en rynker, tenker jeg. Rynker jeg nok kommer til å ta med meg resten av livet. Men jeg ser for meg at det hele vil blekne med tiden. Sett i perspektiv så er 6 år mange år i en 18 årings liv, mens 6 år av 80 er få, uttaler Astrid til Yeye.
Jeg har en fortid som syk, og fortid gir en rynker som jeg nok kommer til å ta med meg resten av livet
Friskmeldt
Som 18-åring ble Astrid friskmeldt. Nylig var hun russ og feiret avslutningen på tretten års skolegang i likhet med sine jevnaldrende. Hun har også framtidsplanene klare når hun snart avslutter videregående:
- Jeg er friskmeldt, heldigvis. Fysisk frisk og psykisk bra, og jeg blir bedre og bedre. Jeg sier takk til livet hver eneste dag. Når det gjelder det psykiske går psykiateren min og jeg bort fra svart-hvitt-tankegangen syk-frisk.
- I fremtiden vil jeg bli en psykiater som hjelper mennesker ut av spiseforstyrrelser, sier Astrid til Yeye.
Tips til unge
- «Hvorfor kan du ikke bare spise?» var spørsmål fra utenforstående som sendte med sjokolade med ønske om god bedring. Det handlet jo om så mye mer!
- «Jeg bærer håpet for deg når du ikke klarer å bære det selv», sa en venninne til meg i en håpløs tid. Håpet er der, alltid. Å se det til enhver tid er vanskelig.
- Jeg tenker at den syke trenger å ha friske, gode venner, eventuelt familie som er støttende.
- De må ikke kommentere. For meg var enhver kommentar et angrep på meg, og da ble «alle-er-imot-meg-følelsen» sterkere. Det gjorde vondt verre.
- Vær der og støtt, ikke ta avstand. Det opplevde jeg (og familien min) som noe av det verste; denne avstanden noen tok.
- Spørsmål som: «hvordan går det?» var rørende, det varmer når noen viser at de bryr seg.
- Selve sykdommen må profesjonelle ta seg av. For den syke er det viktig at en finner en som en stoler fullt og helt på, og at en må prøve å tenke at alle vil ens beste, selv om det kan føles som de ikke vil det.
- Alle vil ditt beste. Og viktigst: Det er en kamp, men det går an å bli frisk. Det nytter å kjempe. Jeg lover.
Her kan du lese et utdrag fra boka:
Utenfor skolebygningen sto pappa med kassebilen sin, klar til å angripe meg og fange meg. «Du må inn i bilen, Astrid. Hvis ikke du selv setter deg inn, bærer jeg deg. Og da ser alle at du er syk.» «Jeg er ikke syk,» hvisket jeg. Jeg klarte bare å hviske, orket ikke hyle. Men djevelen hylte. Jeg ville ikke inn i bilen. Jeg ville ikke bæres. Jeg ville bare løpe, løpe og forbrenne i det fri. Forbrenne til toppen. På toppen som den tynneste, sterkeste, mest verdifulle, peneste og flinkeste, den perfekte som kunne elskes, da kunne jeg leve. Det skulle jeg klare. Jeg måtte klare det, jeg kunne ikke være den jeg var, det var klarheten som ble stadig klarere. Jeg skulle nå toppen, så hvorfor skulle vi til Rikshospitalet?