(SIDE2): Vi møtes på et bakeri midt i Oslo sentrum. Hun har på seg hvit boblejakke, jeans og spisse støvletter. Håret er tjukt og langt og huden er glatt og pen. Hun ser frisk og glad ut. Jeg har hørt henne fortelle om spiseforstyrrelsen sin på et seminar, men hun har aldri snakket med noen om det i et intervju før. Nå er det to år siden hun ble frisk.

Sissel Aspevik (33) hadde en spiseforstyrrelse i 12 år uten å være klar over det selv. Hennes historie er beretningen om en ressurssterk jente som var utadvendt og skoleflink, men som alltid følte at hun måtte gjøre ting bedre, være flinkere, og prestere mer.

Ville være best
- Jeg sammenlignet meg alltid med de beste. Hvis noen var flinke til å lage mat, da var det den standarden jeg satte til meg selv. På skolen var kun de beste karakterene godt nok. Jeg tenkte alltid at det jeg sa og gjorde ikke var bra nok. Det var akkurat som jeg hadde 17 dommere i hodet som fortalte meg; Det du sa der var dumt - Grunnen til at hun ikke ringer deg er fordi hun ikke liker deg lenger. Etter å ha møtt venner tenkte gikk jeg gjennom samtalene i hodet og sa til meg selv; - Jeg la merke til det tonefallet - Jeg så det blikket hennes - Nå kommer de til å snakke om deg etter at du er gått fordi du sa noe feil.

Det hele startet da Sissel var 16 år og flyttet til USA som utvekslingsstudent. Dette var hennes første møte med ordet spiseforstyrrelse.

- Min amerikanske vertsfamilie alarmerte foreldrene mine hjemme i Norge om at de trodde jeg hadde en spiseforstyrrelse. De syns jeg spiste så lite.

Hjemme i Norge ble hun sendt til lege så fort hun gikk av flyet.

- Jeg kom hjem til Norge på en onsdag og ble sendt til legen på torsdag. Faren min var med meg og legen konstaterte fort at jeg bare hadde en bekymret far.

- Jeg hører du ikke spiser, sa han.

- Jeg sa at så lenge jeg får mammas hjemmebakte brød så spiser jeg. Etter tre kvarter hadde han stadfestet at jeg ikke led av noen spiseforstyrrelse. Faren min ble forbannet på legen og mente han ikke tok seg god nok tid. Det endte med at legen sendte meg til psykolog som mente jeg hadde et problem i forhold til min far. Der stoppet den behandlingen.

Fire dager uten mat
I årene som fulgte hadde Sissel magesmerter konstant. Hun tok utallige tester og ble sendt fra lege til lege. Ingen fant noe som helst. Foreldrene maste om at hun måtte spise mens hun selv ikke skjønte hvorfor de maste sånn med maten.

- Jeg var så sint fordi de maste sånn med maten. Jeg følte meg så ensom og det eneste de maste om var maten. Jeg følte meg så misforstått.

Sissel kunne gå fire dager uten å spise mat. Hun levde også på kjeks og smøreost en hel vinter.

- Jeg måtte få ut skrikene som satt i hodet, sier hun og tar seg til hodet. Hun gestikulerer og tar en slurk av capuccinoen før hun fortsetter.

- Jeg ble rett og slett gira og høy av å spise lite. Da hadde jeg kontroll på livet. Men jeg spiste jo mat og jeg tenkte aldri at jeg hadde en spiseforstyrrelse nettopp fordi jeg spiste, selv om jeg ikke spiste mye.

Ikke var hun så tynn som det mange forbinder at jenter med anoreksi er heller. Men på det tynneste veide hun bare 48 kilo.

- De som hadde spiseforstyrrelser var jo sykelig tynne og både kastet opp mat og sultet seg. Jeg sultet meg aldri med vilje. Jeg sultet meg aldri for å bli tynn. Maten smakte aldri noe godt bare. Magesmertene kom hver gang jeg hadde spist. Det å svelge var grusomt og all mat smakte som papp. Jeg husker at jeg alltid brukte salt og pepper og ketsjup for å få maten til å smake noe.

Sissels nærmeste venner spurte henne ofte om hun hadde spiseforstyrrelser, men hun føyset det bare vekk.

- Jeg pratet alltid mye, klarte å snakke dem vekk fra det og brukte skravling til å ta fokus bort fra lidelsen min. Stillhet taklet jeg dårlig, sier hun og blir stille.

- Jeg slet med depresjon, jeg hadde søvnproblemer og masse mareritt. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg følte meg opplagt en eneste dag. Det føltes som om jeg hadde glasskår og nåler som satt under huden-som en uro som ikke ville bort.

- Jeg tror på deg
Jenta som følte seg ensom i 12 år følte enda ikke at hun mestret nok selv om hverdagen hennes i tillegg til skolen i mange av årene ble brukt til å være vaskehjelp, jobbe på sykehjem, være støttekontakt og trente med et smågutt-fotballag. Hun var nestleder for russen og siden har hun studert i sju år. Nå går hun siste året på norsk gestaltinstitutt for å bli gestaltterapeut. Det var denne terapiformen som hjalp henne til å bli frisk og nå tar hun tar selv imot klienter med spiseforstyrrelser.

- Vendepunktet for meg kom da jeg skulle ta en gastroskopi-undersøkelse. Legen som møtte meg leste sykdomshistorien min og så at jeg hadde vært gjennom en rekke tester uten at noen leger hadde funnet ut hvorfor jeg hadde vondt. Han ba meg beskrive smerten min:

- Jeg føler at jeg har en brennende tung bowlingkule som sitter midt i solar plexus, sa jeg. Den har vært der i mange år.

Det var da han sa de magiske ordene.

- Jeg tror på deg når du sier at du har vondt i magen og jeg tror at det er med deg som det er med mange barn. For når barn har det vondt eller sliter med ting de ikke klarer å hanskes med alene så får de ofte vondt i magen.

- Endelig følte jeg meg forstått, sier hun. Og siden den dagen startet tilfriskningsprosessen som ikke bare var lett.

- Jeg gledet meg til å bli frisk. Jeg trodde jeg skulle bli født på ny. Endelig skulle jeg få vite hvordan det er å være frisk, sier Sissel med innlevelse.

Indre ro
- Men så ble det jo ikke sånn, og jeg holdt på å gi opp mange ganger.

Sissel ringte Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (IKS) -hvor hun nå også jobber som frivillig. Hun fikk hjelp av en lege som var spesialist på spiseforstyrrelser og brukte også gestaltterapi i sin kamp for å bli frisk.

- Denne terapiformen funket for meg.

Selve tilfriskningsprosessen det var en tøff tid hvor jeg isolerte meg mye. Det ble opprydding i rekkene. Det var mye kaos, følelser og det gikk en kule varmt mer enn en gang både med familie og venner.

Det er to år siden Sissel friskmeldte seg selv. Klinisk ble hun friskmeldt for tre år siden.

- Det beste nå er den indre roen jeg føler. Jeg har endelig fått fred fra dommerne oppe i hodet mitt. Jeg gir meg selv lov til å si dumme ting, skammen er borte.

- I dag har jeg et bevisst forhold til mat. Jeg har med meg matpakke, og passer på å spise uten at det går for mange timer mellom hver gang, sier hun.

- Det å bli frisk var ikke som å bli født på nytt. Jeg har ikke et nytt liv, men jeg nyter livet med et nytt innhold og jeg føler at spiseforstyrrelsen min har bragt med seg noe godt også. Jeg har valgt en annen yrkesretning, jeg har fått andre verdier i livet og jeg håper jeg kan hjelpe mange andre som sliter med spiseforstyrrelser, sier hun.

Mest av alt er hun opptatt av å formidle sin historie fordi det kan hjelpe andre.

- I dag har jeg en indre ro og trygghet og kjenner meg glad for at jeg er meg. Jeg vet at det er mulig å bli helt frisk.

Har du, er du pårørende eller kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser?

Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser: IKS Krisetelefon: 22 94 00 10

Rådgivning om spiseforstyrrelser: ROS Telefon: 55 32 62 60

Sissel er nå gestaltterapeut under utdanning og tar imot klienter som sliter med spiseforstyrrelser. Du når henne og andre terapeuter på gestalt.no