Arild Andersen/Paolo Vinaccia/Tommy Smith
Live at Belleville
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Helt siden slutten av 60-tallet har nå 63 år unge Arild Andersen alltid vært der. Sammen med Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal var og er han «de fire store» i norsk jazz – vi snakker om de fire som har lagt store deler av fundamentet for det som har skjedd de siste 40 årene og som har vært utslagsgivende for at norske musikk og norske musikanter med improvisasjon som kjernen i sitt virke, har fått et fantastisk omdømme verden rundt.

Arild Andersen har mange styrker som musikant: Han er i besittelse av en høyst personlig stemme, hans teknikk er særegen og langt framskreden, han skriver vakker og tøff musikk og han setter sammen spennende band. Likevel er det hans evne til aldri å stoppe leitinga – det å være på søken – som i mine ører er det jeg liker aller best med mannen som heller aldri slutter å smile når han spiller.

Hans nye band består av den fremragende skotske tenorsaksofonisten Tommy Smith som akkurat har rukket å passere 41 år. Smith spilte inn sin første plate som 16-åring og like etter inntok han den prestisjetunge skolen Berklee i Boston og blei raskt med i Gary Burtons band. Sjøl om det har blitt litt stillere rundt Smith de seinere åra, så er han med sitt post- Garbarekske uttrykk med en voldsom kraft og en enorm kontroll i de øvre luftlag en av Europas aller mest interessante saksofonister og her har han havna i en setting som er som skapt for han.

Når så vår egen – vi tillatter oss å kalle han det siden han har bodd i Norge siden 1979 – Paolo Vinaccia trakterer trommene på et virtuost vis og med sedvanlig autoritet og dynamisk finfølelse, så blir dette en trio av sjelden kvalitet.

«Independency», en suite i fire deler Andersen skrev i forbindelse med 100 års markeringa av unionsoppløsninga med Sverige i 2005, står for de godt og vel 40 første minuttene av innspillinga som er gjort i september i fjor. I tillegg får vi to strålende Andersen «hits» med «Outhouse» fra tidlig 70-tall og den nydelige balladen «Dreamhorse». En sjelden standardlåt, Ellingtons «Prelude to a Kiss», er det også funnet plass til og disse godt og vel 70 minuttene er en voldsom manifestasjon av hva og hvem Arild Andersen er anno 2008.

Mange av de som fikk oppleve denne trioen under årets Moldejazz fikk sin største opplevelse under festivalen akkurat da. Det er en utadvendthet og joie de vivre – en slags glede over å være til – over det Andersen, Smith og Vinaccia foretar seg som bør være lærebok for alle som fjusker i faget.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!