OSLO TINGHUS (Nettavisen): Vi befinner oss utvilsomt i en boble, vi mediefolk som dekker 22. juli-rettssaken. Nå skal vi snart gå ut av den. I tinghuset på C. J. Hambros plass, inne bak sperringene der folk henger opp blomster og minneord, bak sikkerhetssluser med vektere, røntgensjekk og tidvis kroppsvisitering, og bak nedrullede persienner i 2. etasje. Der sitter vi. Der har vi tilbrakt arbeidsdagene siden 16. april. Foran øynene våre har rettens drama utfoldet seg, og det i en straffesak uten sidestykke i norsk rettshistorie. En tiltalt, tilsammen 77 drap utført på én dag og drapsforsøk på et hundretall.

Taktskifte i retten
Etter åtte uker er rettsoppgjøret nå over i en ny fase. Nå handler det om tiltaltes mentale helse, og psykologer og psykiatere kommer på rekke og rad for å si sin mening. Er han tilregnelig eller utilregnelig? Kan han dømmes til fengsel, eller må han i stedet få behandling mens han blir passet på? Kaldblodig terrorist og massemorder eller sinnslidende? Så kommer prosedyrene, og så kommer dommen, tidligst like før ettårsdagen for terrorhandlingene – eventuelt i august.

Hvordan de levde og hvordan de døde
Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med etter disse dagene i tinghuset? Jeg kjente ingen av dem som ble drept, men gjennom ti dager med obduksjonsrapporter og kriminalteknisk gjennomgang, fikk vi ikke bare vite hvordan de døde, men også litt om hvordan de levde.

Familiens ord – formidlet av bistandsadvokatene – og et fotografi av hver og en slik de vil bli husket. Det brakte oss nærmere hver enkelt skjebne. Det var uvant med en gang. I en straffesak er det vanligvis ikke rom for slike minneord. Men her ble det satt av litt tid til hver, slik at ingen skulle glemme at de som ble drept hadde hatt et liv. Slik ble punktum satt i retten etter hver gjennomgang, etter kriminalteknikernes og rettsmedisinerens oppsummering av de kalde, harde fakta.

Vi fikk blant annet høre om en 19 år gammel glad og sprudlende jente som skulle bli sykepleier.

En 18 år gammel gutt som var kokkelærling, drev med taekwondo og hadde et stort hjerte for alle rundt seg.

En 19 år gammel gutt som drømte å opprette en danseskole.

En 15 år gammel jente som spilte bassgitar i rockeband, sto opp for urett når hun møtte det og flettet vakre blomsterkranser.

Og så videre, og så videre.

De etterlatte
Jeg husker noen ansikter til de etterlatte etter Utøya-massakren. Det er mennesker som hadde stålsatt seg for å være til stede; en far, en mor, en bror eller søster, kanskje en bestefar eller bestemor, en kjæreste. De kom for å få det overstått, som et skritt videre i sorgarbeidet, kanskje i håp om å få noen svar på spørsmål som gnaget: I hvilken rekkefølge kom skuddene? Sa hun noe før hun døde? Ble han skutt stående eller liggende? Slike spørsmål har det vært mange av.

Videoopptak og lydfiler
Jeg glemmer heller ikke noe av det vi så fra storskjermen og det vi har hørt avspilt, selv om tingretten har skånet oss for de verste bildene. Det vi har fått se er blant annet videoopptak fra overvåkingskameraer i og rundt regjeringskvartalet idet bomben eksploderte klokka 15.25 denne fredagen i juli. Fra ulike vinkler så vi først de hverdagslige scenene, så det voldsomme lysglimtet, og så skylte trykkbølgen som en tsunami gjennom gatene. Vi så mennesker bli feid over ende som var de papirdukker. Opptakene ga oss et inntrykk av den drepende kraften i en 950 kilos nitrogenbombe.

Så var det telefonsamtalen som ble avspilt med en skrekkslagen jente som gjemte seg på en do i kafebygget på Utøya mens gjerningsmannen skjøt og drepte rundt henne. Renate hadde ringt politiets nødnummer og hikstet fram hva som foregikk. Mens hun snakket og etter hvert hvisket, kom lyden av skudd nærmere og nærmere. Senere i rettssaken sto hun der lys levende og fortalte retten sin dramatiske historie.

Slik det er når du leser en gripende bok, har vitnemålene gitt oss bilder på netthinnen. Du ser det for deg det de har fortalt – om eksplosjonen i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya.

De store spørsmålene i livet
De mange og sterke inntrykkene til tross; det har ikke vært en lidelse å dekke denne saken som journalist. Det jeg har fått med meg fra rettssalen er også et drama som handler om de store spørsmålene i livet: om kjærlighet, engasjement, vennskap, familie og tro, slik det har kommet til uttrykk gjennom vitnemålene fra de overlevende.

Smil og alvor
Midt oppe i det hele finnes også historiene som har framkalt smil og latter i salen. Line var en av dem som fikk fram dette da hun ga retten sitt vitnemål om bomben i regjeringskvartalet. Med en 30 centimeter lang treflis sittende fast i hodet manøvrerte hun med god hjelp ned fra 11. etasje i Høyblokka i Justisdepartementets politiavdeling – gjennom det sammenraste kaoset og ut på gaten. Kommentaren hennes om sjefen som hjalp henne ut, glemmer jeg ikke:

- Knut er absolutt en mann man bør ha med seg om det skjer noe dramatisk, sa hun.

Jeg skal ikke skjønnmale inntrykkene fra retten. Vi har fått historier om ødelagte liv, om frykt og angst, søvnproblemer, smerter og vanskeligheter med å henge med på jobb og skole i kjølvannet av 22. juli-angrepene. Det er ikke til å forundres over. For mange har det også vært en stor påkjenning å vitne, noe de har gruet seg til. Men også de gjennomførte og viste sin styrke, og ingen – bortsett fra skokasteren som hadde mistet en bror – skjelte ut eller raste mot tiltalte, noen verbale stikk var alt, som Viljar som ble skutt gjennom hodet og mistet synet på det høyre øyet.

- Noe som er praktisk, for da slipper jeg å se dit, sa han med et nikk mot tiltaltes plass.

Stå-på-viljen
Stå-på-viljen hos mange av de som overlevde er nesten ikke til å fatte. En ung kvinne med sommerjobb i resepsjonen i Departementenes servicesenter ble kastet ut av Høyblokka av trykkbølgen. Hun lå nesten en måned i koma og pådro seg alvorlige hodeskader. Hun imponerte retten med sitt bemerkelsesverdige humør.

- Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal la dette gå inn på meg, sa hun med et smil som smittet.

Bak en stein i vannet
Blant Utøya-ungdommen som vitnet er det mange ansikter som har festet seg. For eksempel 20 år gamle Hussein, flyktningen fra Afghanistan som kom til fredelige Norge i 2009 og to år senere havnet midt i marerittet. Hussein fortalte hvordan han forsøkte å gjemme seg bak et piano i kafebygget, ble truffet i beinet, men kom seg unna. På sørspissen av øya møter han den uniformskledde gjerningsmannen igjen, og denne gangen er de på det nærmeste bare et par meter unna hverandre. Breivik spør «Har du sett ham?» og Hussein svarer nølende «ja». Husseins skjebne synes å være beseglet, men Breivik må lade om, og i mellomtiden kaster Hussein seg i vannet. Han kan ikke svømme, men han husker noe en kamerat har fortalt om å holde seg flytende ved å legge seg på ryggen. Han kommer seg delvis bak en stein i vannet, mens Breivik begynner å fyre løs. Kulene treffer Hussein igjen. Han har nå skuddskader i begge lår og i den ene foten. Han lar seg synke ned i vannet mens han klamrer seg til steinen. Da han kommer opp igjen og ser rundt seg ser han de Breivik har drept og han ser flere politifolk – denne gangen ekte.

- De som ble drept på Utøya hadde noen ønsker og drømmer. Jeg skal fortsette å dra til Utøya for å oppfylle disse drømmene, sier Hussein i retten. Breivik er i salen, men denne gangen har han ikke noe han skulle ha sagt.

Engasjert for to
Flere av Utøya-ungdommene opplevde ikke bare å bli skutt på selv, men også å miste nære venner. Jenta som overlevde massakren på Kjærlighetsstien var en av dem. Hun var 17 år gammel i fjor sommer. Hun var en i gruppen der på Kjærlighetsstien som søkte trygghet og trøst hos hverandre. De var elleve ungdommer i alt, ti tenåringer i alderen 16 til 18 år og 21 år gamle Tore Eikeland, leder for Hordaland AUF. Ved gjennomgangen av obduksjonsrapportene fikk vi høre hvordan de ble funnet, liggende ved siden av hverandre og delvis oppå hverandre på stien. Jenta som overlevde forklarte det slik:

- Det skapte en slags trygghet å ligge oppå hverandre. Vi holdt hverandre i hendene, sa hun.

Selv ble hun skutt i hodebunnen, men kula gikk ut igjen, og hun fikk hjelp i tide. Bestevenninnen Maria døde ved siden av henne. Sjokket og sorgen til tross: Hun som overlevde mistet ikke motet og har fortsatt det politiske engasjementet.

- Nå er jeg engasjert for to, både for meg og Maria, var ordene tingretten fikk høre da hun vitnet.

Prisen for demokratiet
15 år gamle Ylva ble skutt fire eller fem ganger og falt ned fra bergveggen på vestsiden av øya. Arrene bærer hun i dag med hevet hode, og hun viste dem fram da hun vitnet og omtalte dem som prisen hun har betalt for demokratiet.

- Vi har betalt en pris for demokratiet, men vi har vunnet, slo hun fast.

Stillferdig kamprop
Det er disse sterke og modige ansiktene jeg vil huske best fra rettssaken. De ble hardt rammet i regjeringskvartalet eller på Utøya, men svaret på gjerningsmannens drapsferd og krigserklæring mot vårt demokrati og våre verdier er å holde fast ved det de tror på. Diktet Nordahl Grieg skrev i 1930-årene som et stillferdig kamprop mot fascismen fikk ny aktualitet etter 22. juli. Det kommer smygende inn i hodet mitt nå, og kanskje oppsummerer det holdningene som ikke så lett lar seg rokke. Tredje vers i «Til ungdommen» lyder slik:

Her er ditt vern mot vold

her er ditt sverd

troen på livet vårt

menneskets verd