Rett før de olympiske lekene startet i Sotsji, i det som skulle være sesongens store høydepunkt for Astrid Uhrenholdt Jacobsen, gikk hennes bror brått og uventet bort.
Sorgen var selvfølgelig bunnløs.
Tirsdag publiserte Astrid Uhrenholdt et blogginnlegg om hvordan hun har hatt det den siste måneden. Hun er svært åpenhjertig - og forteller at nettopp åpenheten har hjulpet henne i prosessen.
- Når sorg og motgang blir altoppslukende er det vanskelig å se at livet skal bli så mye bedre, selv om jeg nok besitter en iboende positivitet med troen på at det alltid vil gå litt bedre om jeg holder ut. Den livskraften har jeg arvet fra mamma og pappa, skriver hun.
Astrid Uhrenholdt Jacobsen forteller også at hun ble overtalt av foreldrene til å ta imot hjelp. Hun følte seg grådig og nølte i starten med å gjøre det.
- Men jeg skjønte fort at det ikke nytter å skulle være helt. Å velge å være åpen og vise sårbarheten min (slik mamma og pappa gjorde) var den viktigste grunnen til at jeg klarte å hente så mye styrke fra alle menneskene rundt meg.
Hun benytter også anledningen til å takke alle som har hjulpet henne, og alle som har sendt hilsener.
- Jeg er bare så takknemlig og ydmyk for alle som har hatt mot til å strekke ut en hjelpende hånd. Og at jeg har hatt mot til å ta imot all varmen. Det har styrket min tro på det gode mennesket.