Gå til sidens hovedinnhold

EU på 1-2-3

EU-toppenes siste middag er fortært, og det er måneder til de treffes neste gang. Avtalen som erstatter den havarerte grunnloven er i havn.

Møtets store snakkis var utkastet til en ny felles tekst, siden grunnlov var blitt ett fyord etter valgnederlag i Frankrike og Nederland i 2005.

EU-lederne ble enige om en omfattende reformtraktat på overtid. Avtalen som erstatter den havarerte grunnloven tar sikte på å gjøre EU mer effektivt, og mer demokratisk. Men det er like lett som å skynde seg sakte.

Skynde seg sakte
EU-lederne ble altså enige, på tross av sabelrasling fra Britenes tidligere statsminister og de to polske tvillingbrødrene.

Unionen ser ut til å ha lykkes med utsiktene for å nå målet om effektivitet, men å styrke systemets demokrati blir en atskillig større utfordring.

Grunnen til at det er en selvmotsigelse å være mer effektiv og mer demokratisk er fordi de to målene vanskelig lar seg forene.

Enklere forklart er det åpenbart vanskeligere å få fortgang i en prosess, samtidig som flere skal få si sin mening, og ha innflytelse på prosessen.

Demokratisk underskudd er derfor et velkjent argument fra euroskeptikerne. Men så startet ikke EU som en grasrotbevegelse heller, og har i den forstand fylt sin misjon som system for toppolitikk med toppolitikere.

Mindre innflytelse
Grunnloven som havarerte var et effektivitetsforsøk, ved å samle alle traktatene og EF-domstolens rettspraksis i en felles tekst.

Den nye avtalen skal ferdigstilles i desember, og store deler av den er helt lik innholdet i den havarerte teksten.

I korte trekk går den ut på at EU ikke får en egen utenriksminister. Det vil åpnes i større grad for «opt-out»-muligheter, som betyr at ikke alle land må godkjenne alle vedtak, men heller får større frihet til selv å definere hvilke policyer de ønsker i sitt eget land.

Rent systemisk kuttes det i antall kommissærer, som betyr at kun de store landene får en fast plass i kommisjonen. Mindre land må rullere på kommissærene, som vil redusere Norges innflytelse om et eventuelt medlemskap blir aktuelt.

Vi vil bli medlem av Ministerrådet og Europaparlamentet, der lovene vedtas, men plass i Kommisjonen er viktig. Den er tross alt det politiske organ som foreslår lover, og som følger opp vedtak.

Toppmøte
Det er altså på de fire toppmøtene i året alle de viktige politiske vedtakene fattes. Mindre viktige saker kan fattes med kvalifisert flertall, som betyr færre land enn alle, men flere land enn halvparten er enige. Alle traktater må bli enstemmig vedtatt av de samlede statslederne.

Det er unionens utvidelse fra 15 land i 1994 til 27 land i 2007 som gjør at EU-systemet nå må effektiviseres. Det betyr å endre beslutningsmåter og å forandre på antall stemmer hvert medlemsland får. Disse endringene er altså fatale for alle involverte parter.

Unionen balanserer nå på et knivsegg mellom behovet for en forpliktende traktat som kan redde grunnlovsfiaskoen i 2005, og å få samlet unionen før nye utvidelser i nær fremtid.

Fra fellesskap til union
Det er stor forskjell på det EF Norge stemte nei til i 1972, og det EU vi stemte nei til i 1994. Dagens EU ligner ikke noe annet vi har sett i internasjonal samarbeid. Her er alle traktatene, de bindende avtalene som har drevet frem utviklingen, på veien fra et forpliktende økonomisk samarbeid til en stor politisk union.

Enstemmig flertall har vært grunnsteinen i det overstatlige europeiske samarbeidet siden underskrivelsen av Paris-traktaten som var starten på kull-og stålfellesskapet (ECSC) i 1951. Etter 2. verdenskrig med et splittet og blodrødt Europa var det mange tanker om mer forpliktende samarbeid i verdensdelen.

Traktatene fra 1951 til 2007

Paris mellom Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux-landene innledet handelssamarbeidet med krigsindustriressursene for å forhindre en ny krig. En felles komité med overstatlig myndighet ble dannet.

Roma mellom de samme landene ble undertegnet i 1957. Samarbeidet skiftet navn til det Europeiske Fellesskap (EF). Mål om et felles indre marked ble satt, med de fire friheter. Felles landbruks- og konkurransepolitikk ble etablert. Mange av målsettingene ble egentlig ikke oppfylt før etableringen av EFs indre marked 1. januar 1993.

Single European Act åpnet i 1986 for bindende flertallsbeslutninger i Ministerrådet i de fleste spørsmål knyttet til etableringen av det indre marked. Miljø ble et fellesskapsanliggende. 15 land var nå medlemmer.

Maastricht i 1993 vedtok innføringen av den økonomiske og politiske union, en videreføring av det indre marked, med opprettelsen av en felles sentralbank og en felles valuta. Samarbeidet ble styrket innenfor områder som miljø, kultur, forskning, utdanning og ungdomsspørsmål. Utenriks-, sikkerhets- og justispolitikk ble innført som EU-områder.

Nice ble vedtatt i desember 2000. Traktaten innebærer institusjonelle endringer fra 2005 for å klargjøre EU for utvidelsen østover. Ny stemmevektsfordeling i Ministerrådet ble vedtatt, flertallsbeslutninger ble innført på 29 nye områder, og maksimum antall kommissærer skal være 27.

Amsterdam trådte i kraft i 1999. Europaparlamentet fikk en sterkere stilling. Flere politikkområder gikk over fra krav om enstemmighet til å kunne fattes ved kvalifisert flertall. Kommisjonens president fikk en sterkere stilling. Traktaten åpnet også for større fleksibilitet slik at noen medlemsland kan utvikle et tettere og mer integrert samarbeid enn andre.

Grunnlovsnederlaget 2005 skjedde i kjølvannet av enighet om teksten. Alle daværende 25 statsledere ble enige og underskrev 29. oktober 2004. 14 medlemsland godkjente avtalen, men fordi Frankrike og Nederland ikke godkjent traktaten i nasjonale folkeavstemninger har man så langt utsatt videre avstemninger.

Reformtraktaten ble vedtatt i slutten av juni. Den nye bindende flernasjonale avtalen går i korte trekk ut på at EU ikke får en egen utenriksminister. Det vil åpnes i større grad for "opt-out"-muligheter, som betyr at ikke alle land må være med på alle vedtak, men i større grad får frihet til selv å definere hvilke policyer de ønsker i sitt eget land. Antall kommissærer blir også redusert, som rammer de mindre landene i EU.