Dette skulle bli hans store dag. Han var verdens beste. Han hadde vært verdens beste i flere år. Nå skulle verket krones. Dette var dagen han hadde drømt om.

Han scoret målet og fikk trofeet. Han jublet i det 59. minutt, men jubelen skulle stilne. Det skulle bli helt stille. Stille og mørkt. Det skulle bli en mørk, mørk dag.

39 mennesker mistet livet på Heysel stadion i Belgia den 29. mai 1985. Juventus vant. Liverpool tapte. Michel Platini orker fortsatt ikke snakke mye om den tragiske dagen.

- Oh, Brussel. Det er komplisert. Folk ber meg alltid å snakke om det, men jeg vil ikke. Da jeg bestemte meg for å bli fotballspiller, var det for å oppleve glede og score mål. Det var aldri en del av planen at mer enn 30 mennesker skulle miste livet. Dagen etter besøkte jeg noen av dem som overlevde. Etterpå dro jeg på ferie for å rense hodet, forteller franskmannen.

- Men vær så snill, kan vi ikke komme oss videre. Det er et dypt sår som ikke kan leges. Jeg har aldri dratt tilbake til Heysel. Jeg kan ikke forestille meg å være der verken mentalt eller fysisk.

Platini opplevde faktisk å få en del kritikk i etterkant av den tragiske dagen, fordi han jublet for målet sitt. Grunnen til dette var at han ikke var klar over det som hadde utspilt seg på tribunen.

- Faren min satt på tibunen, men fikk først vite hva som hadde skjedd via radio dagen etter. Så jeg spurte meg selv: «Hvorfor spiller jeg fotball»? Folk kom for å se meg spille, men de returnerte aldri hjem. Det var forferdelig, men jeg tenkte ikke på å legge opp. Jeg hadde fortsatt følelser for spillet. Men det var vanskelig. Denne dagen forandret fotball for alltid.

Et hjerte for fotball
Den katastrofale dagen i 1985 var på mange måter den siste stoppen på reisen til én av fotballens beste spillere gjennom alle tider. Første stoppested var i Joeuf, Frankrike.

I 1955 kom Michel François Platini til verden. Moren het Anna og faren Aldo. Sistnevnte var en tidligere fotballspiller og nå svært involvert i fotballklubben Nancy.

Og det ble tidlig klart at unge Michel var sønnen til sin far. Allerede som skolegutt gjorde puslingen alt han kunne for å få kvalitetstid med ballen. Det gikk blant annet ut over søsteren.

- Vi dro til skolen etter lunsj hver dag, og vi hadde en alarmklokke på kjøkkenet. Jeg stilte den en halvtime fram, slik at hun trodde vi var sent ute. Det ga meg 30 minutter ekstra hver dag til å trene fotball og perfeksjonere teknikken min. Søsteren min fikk jo ekstra tid til å være med venner, og en og annen kjæreste. Hun hadde ikke grunn til å klage, erindrer Platini.

Fra skolegården gikk veien til den lokale klubben AS Joeuf, der Platini selvsagt ble lagt merke til. 16 år gammel fikk han muligheten til å vise seg fram i storklubben Metz.

Det gikk imidlertid ikke så bra. Under en test ble det oppdaget noe legene trodde var en hjertefeil. Der og da kunne karrieren til Michel Platini vært over.

- De sa jeg hadde for stort hjerte, men det var ikke sant. Det hadde vært varmt, vi hadde jobbet knallhardt og jeg var ikke så fysisk sterk på den tiden, forteller 57-åringen.

- Senere ble det gjort en rekke tester, og siden jeg var sliten, slo hjerte mitt i turbofart. De sendte meg videre til sykehus i Nancy, og der fikk jeg beskjed om at dette kunne være så farlig at jeg burde legge fotballen på hyllen. Men legene var ikke like flinke på den tiden som i dag. Fakta er at jeg har et helt normalt hjerte. En atlets hjerte. Det har aldri vært noe problem.

Den grønne klubben
Saken var biff, kjøttkaker og kålrotstappe. Det var fotballspiller Platini skulle bli, selv om det ikke ble kontrakt i Metz. I stedet endte han opp i pappa Aldos klubb, Nancy.

Franskmannen spilte for klubben i perioden 1972 til 1979 og var den viktigste bidragsyteren til at den steg i gradene. Den største triumfen kom i 1978, da Nancy vant den franske cupen.

Platini figurerte på midtbanen, han figurerte i angrepet og han figurerte bakover. Han var sjef på banen og en flittig målscorer. Totalt ble det 127 mål på sju sesonger i Nancy.

- Hvor på banen jeg hørte hjemme? Jeg vet egentlig ikke. Noen kalte meg for spiss. Men jeg vet ikke. Jeg pleier å si at jeg var en komplett fotballspiller, forteller Platini.

Målfesten i Nancy fikk flere europeiske toppklubber til å sikle og både Juventus og Inter var på banen allerede nå. Valget falt likevel på en hjemlig klubb, St. Etienne.

- Du må huske at St. Etienne var en stor klubb på denne tiden. De spilte europacupfinale mot Bayern München. De var i semifinale året før, og hadde noen legendariske kamper mot Liverpool. Andre klubber kikket på meg. Alfredo Di Stefano så meg da han trente Valencia. Så signerte jeg egentlig med Inter, men det var restriksjoner på kjøp og salg på den tiden.

- Da Inter igjen kunne hente spillere, hadde også Juventus vist interesse. Inter sa de ikke ville ha meg lenger. Det endte med at jeg signerte for St. Etienne, forklarer Platini.

Også i England var det interesse for Platini, men det var aldri aktuelt for franskmannen, selv om engelske klubber dominerte europeisk fotball på denne tiden.

- Arsenal og Tottenham kom med tilbud. Det var i 1980. Men jeg hadde ikke lyst. Kona ville dra dit på grunn av shoppingmulighetene, men det gjorde nok at jeg ble enda mer imot å dra dit. Hovedgrunnen var likevel at de spiller for mange kamper der. Det var umulig for meg å spille i julen og på nyttårsaften. Det var viktig for meg å være med familien på slike dager.

- Tull og tøys!
Det var med St. Etienne at Platini vant sitt første og eneste ligamesterskap i Frankrike. Det skjedde i 1981. Han tapte også to cupfinaler med klubben i 1981 og 1982.

Han ble etter hvert beryktet som en frisparkspesialist av rang, angivelig fordi han hadde så «myke ankler» Dette er imidlertid bare en myte, skal vi tro mannen med kallenavnet «Kongen».

- Det er tull og tøys! Jeg vet ikke hvor dette ryktet stammer fra. Sannheten er at anklene mine var stive, veldig stive. Jeg er langt fra myk, noe sted i kroppen. Jeg klarer ikke en gang å berøre tærne mine. Ikke i nærheten. Den mest fleksible delen av kroppen min er hodet. Så hvordan scoret jeg da på så mange frispark? Vel, det handler om følsomhet, forteller Platini.

- Andre spillere har vært raskere og sterkere, men jeg hadde instinkt. Jeg kunne pasninger, jeg kunne bevegelser og visste hvordan en god dødball kjentes på foten, fortsetter han.

Selv om Platini scoret to ganger da ligamesterskapet i 1981 ble sikret mot Bordeaux, føler likevel ikke stjernen at han var en mann for de store øyeblikkene.

- Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke presterte i de viktige kampene. Jeg ble ofte markert ut av slike kamper og kunne ikke spille mitt spill. Jeg pleide også å bli nervøs, fordi så mange ventet så mye av meg. Derfor forberedte jeg meg aldri noe spesielt til de store kampene. Jeg prøvde bare å gjøre det jeg gjorde best, sier fotballhelten

Den gamle damen
Totalt ble det 145 kamper og 82 mål på tre sesonger i den grønne klubben, før turen gikk videre til Juventus. På italiensk jord fikk han imidlertid en tung start.

- Det er sant, men det var på grunn av skade. Jeg var ikke frisk de første månedene. Du må også huske at Juventus hadde halve det italienske landslaget i troppen. Det var bra med konkurranse. Eieren Gianni Agnelli sa etter hvert til treneren at han hadde kjøpt meg for at jeg skulle spille, og så fort jeg var inne i varmen, gikk det veldig bra, forteller han.

- Jeg begynte å score mål og selvtilliten min ble bedre. Alt dette kom fordi jeg følte meg bedre fysisk, mener franskmannen.

Tiden i Juventus ble den mest suksessrike i Platinis klubbkarriere. Han ble Serie A-mester to ganger, vant cupvinnercupen, den italienske cupen og serievinnercupen i 1985.

I perioden 1983 til 1985 ble franskmannen kåret til årets beste spiller i Europa tre sesonger på rad. Han vant også en rekke andre prestisjetunge priser i denne perioden.

- Jeg så ikke på meg selv som verdens beste spiller, jeg var verdens beste spiller. Hva annet kan jeg si? Jeg hadde masse selvtillit. Jeg visste jeg kunne styre kamper og jeg visste jeg kunne score mål. 1986 var imidlertid et vendepunkt. Diego Maradona tok over tronen som verdens beste. Jeg begynte å bli sliten og hadde mange skadeproblemer, sier 57-åringen.

En stor grunn til prisdrysset var også Platinis prestasjoner for det franske landslaget. Totalt spilte han 72 kamper og scoret fantastiske 41 mål på disse kampene.

(se litt Platini-magi her)

Målrekorden ble først brutt av Thierry Henry i 2008.

- Jeg likte å score mål. Om jeg ikke scoret var det på grunn av at ingen skapte sjansene. I de kampene ble jeg trukket ned på midtbanen, slik at jeg kunne skape sjanser selv, sier han.

Skuffelse og glede
Landslagskarrieren til Platini startet på midten av 1970-tallet og totalt fikk han med seg tre VM-sluttspill og ett EM-sluttspill. I 1984 ledet han Frankrike til topps i europamesterskapet.

Allerede under VM i 1982 var den slepne midtbanespilleren kaptein for landslaget, og også her var de blå nærme en finale. Det ble høydramatisk mot Vest-Tyskland i semifinalen.

Kampens huskes både for spenningen og målvakt Harald Schumachers overfall av Frankrikes Patrick Battiston.

- Vi raste mot tyskerne, mot dommeren, mot alle. Det var det største øyeblikket i livet mitt til da som idrettsmann. Selv om vi tapte er det mitt beste minne fra fotballen. Kampen hadde alt, det var et drama uten like. Det var bedre enn en film, bedre enn et teaterstykke og bedre enn en roman. Jeg er fortsatt glad for at jeg fikk oppleve noe slik, sier franskmannen.

Det sto 3-3 etter ordinær tid og ekstraomganger i spanske Sevilla, men fra krittmerket dro tyskerne det lengste strået. Selvfølgelig dro tyskerne det lengste strået.

- Etter kampen satt vi alle i garderoben og var forbannet, vi raste, vi hadde ikke ord. I 20 minutter var vi helt ute av oss. Men dette hjalp meg å sette ting i perspektiv. Ingen var tross alt døde, familiene våre var trygge og det viste seg å bare være en fotballkamp. Men det var helt ekstraordinært, helt unikt, minnes Platini.

Skuffelsen var nok enorm i 1982, men under EM i 1984 skulle sårene leges. Platini scoret hele ni ganger da Frankrike vant turneringen på hjemmebane.

- Egentlig så var 84-EM den eneste ordentlige turneringen jeg spilte. I 1978, 1982 og 1986 var jeg mye skadet. Etter VM i 1982 forandret mye seg og vi begynte å spille som et lag. Vi ble kalt Europas Brasil. Jeg hadde spilt bra i Italia i forkant, men dette var sjansen min til å bevise noe for både meg selv og de franske supporterne. Alle hadde store forventninger til meg.

Rekorden med ni scoringer i ett og samme europamesterskap står den dag i dag. Totalt scoret Frankrike 14 mål på veien mot pokalen dette året. Platini var med andre ord en gigant.

(se høydepunkter fra Vest-Tyskland - Frankrike)

Fikk skikk på Cantona
Etter EM fortsatte karrieren i Juventus, og i 1985 vant klubben altså serievinnercupen under tragiske omstendigheter. To år senere valgte Platini å legge opp i en alder av 32 år.

- Tiden var inne. Jeg var sliten. Vi spilte en ligakamp mot Sampdoria og jeg skjønte at jeg ikke var like rask som tidligere. Da sa jeg til meg selv: «Okay, nå er det over». Om jeg ikke hadde fart nok til å komme meg i situasjoner der jeg kunne score, kunne jeg ikke spille mitt spill. Det var noen klubber som ville bruke meg lenger tilbake på banen, men jeg var ikke interessert.

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før Platini var tilbake i fotballen. I 1988 ble han utnevnt til trener for det franske landsaget. Han satt i denne jobben fram til etter EM i 1992.

Under Platinis ledelse var det franske laget favoritter under turneringen i Sverige, og sto med 19 strake kamper uten tap før turneringen. EM ble likevel en fiasko.

- Da vi kom til Sverige var alle utslitt. Vi hadde spilt så mange kamper uten tap, og det tynget oss. Jeg hadde ikke troen på at vi skulle gjøre det bra. Jeg kunne kanskje byttet ut flere av spillerne på laget, men det hadde heller ikke vært rettferdig, sier franskmannen.

Under sin tid som landslagssjef klarte Platini også noe som svært få andre trenere har gjort, nemlig å få skikk på Eric Cantona. Han blomstret på landslaget under legenden.

- Eric var en fin gutt. Det var aldri noe trøbbel med ham. Han fikk ikke noe spesialbehandling og han ventet heller aldri å få det. Han fikk lov til å spille som han ville, og han var takknemlig for det. Han var den beste franske spiller i sin generasjon. Han vurderte å legge opp, men jeg og Gérard Houllier overtalte ham til å dra til England. Fotballen der passet ham.

Etter EM i 1992 sa Platini takk og farvel til fotballen - i hvert fall som trener. 57-åringen sier at det aldri var aktuelt å bli klubbtrener i etterkant.

- Meg? Klubbtrener? Nei, aldri i verden. Da jeg var ferdig som trener for landslaget var jeg lei daglige treninger og alt presset. Det å være landslagssjef bekreftet det jeg allerede visste; jeg ville ikke være klubbtrener. Jeg fikk tilbud av Real Madrid og andre store klubber, men nå ønsket jeg å leve et normalt liv. Alt hadde handlet om trening i livet mitt fram til nå.

Fotballtopp Platini
I stedet for et liv på benken valgte Platini med tiden heller et liv med sprudlevann, kanapeer, flotte losjer og høy sigarføring. Platini ble forbundspamp.

Først i det europeiske fotballforbundet, deretter i det internasjonale fotballforbundet, så i det franske fotballforbundet, før han i 2007 ble stemt fram som ny president i UEFA.

Den jobben har han holdt siden, til både glede og forargelse for fotballfans verden over. Han har blant annet jobbet for å forhindre korrupsjon, ulovlig spillertrafikk og økonomisk doping.

Platini har vært sentral i å få fram det såkalte «Financial Fair Play» i fotballen, et system som skal forhindre klubbene i å bruke penger de ikke har.

3625094

- Den største forandringen i fotball er det økonomiske. Det er viktig å beholde fotball som en sport og ikke som en bedriftsvirksomhet. Jeg har alltid sagt at fotball baserer seg på et sett med verdier. Om fotball fremmer forretninger, så er det ok, men vi kan ikke la forretninger drive fotballen. Da er det slutt. Vi må sørge for at ungdommen snakker om fotball av de rette grunnene.

Platini er også sikker på at det er mulig å få til dette.

- Ja, det er jeg sikker på. Vi må bare holde øynene åpne og jobbe hardt. Men om fotballens forretninger en dag skulle bli viktigere enn det sportslige, så stikker jeg. Jeg er her for spillet.

Og hva ønsker så den godeste Platini at hans ettermæle skal være? Fotballspiller? Fotballtrener? Forbundsmann eller fotballpamp?

- Jeg bryr meg ikke, for å være ærlig. Jeg bryr meg ikke om slik. De ønsket å kalle Stade de France for «Michel Platini Stadium», men jeg sier alltid nei. Jeg har drevet med sport hele livet og det har vært oppturer og nedturer. Jeg ønsker at folk skal ha et bra inntrykk av det jeg holder på med. Men når jeg er borte? Hvem bryr seg. Folk får tro det de vil, sier 57-åringen.

Oppturer, nedturer, tragedier og lyspunkt. Trofeer og utmerkelser. Nettsus ognøkkelpasninger. Et drypp av arroganse og noen øyblikk med genialitet. Alt dette er Michel Platini. Én av sportens store legender.

Kilder: FourFourTwo, Wikipedia, Footballs Greatest - Michel Platini (dokumentar), UEFA.com, Platini, le football en fete (biografi), The Telegraph.