ÅRÅSEN (Nettavisen): Intervjuet er bare noen minutter gammelt når temaet dukker opp.

Tommy Høiland sitter i losjen «Presidenten» på Åråsen og kikker ned i bordet foran seg. Stemmen er ikke lenger like trygg og sikker som den nettopp var, og det vi snakker om vekker tydelige følelser i den 25 år gamle gutten.

Jærbuen avslår likevel tilbudet om å snakke om noe annet.

For bare noen uker siden mistet han nemlig en av sine nærmeste støttespillere.

Farfaren Trond Høiland gikk bort den 15. mars, etter å ha brukt siste delen av livet på å følge karrieren til barnebarnet.

Tapet har vært vanskelig å takle for den unge fotballspilleren.

- Det har vært tungt, både for meg og familien. Han har betydd mye for veldig mange, ikke bare familien, men mange rundt på Bryne og ellers.

Høiland forteller lenge om sitt nære forhold til både faren Roar og farfaren Trond. At barnet og barnebarnet har hatt en tendens til å være involvert i mye tull, er noe som lenge irriterte dem.

- Glad jeg skjerpet meg
Flere ganger tok de Tommy til side og ba ham skjerpe seg.

- De har bedt meg roe meg ned ganske lenge. «Far min» har lært meg at det er forskjell på tull og faens tull. Det er et bra uttrykk, og jeg føler jeg er blitt bedre de siste årene. Det har vært veldig lite faens tull, for å si det sånn.

Høiland humrer litt før minen blir mer alvorlig.

- Jeg er glad jeg klarte å skjerpe meg før farfar døde. Det gir meg litt ro. Det hadde ikke vært noe kjekt å skuffe ham.

Noe av det siste farfaren fikk oppleve av fotballspilleren Tommy Høiland, var å se han score i cupfinalen. Høiland avgjorde kampen for Molde mot Rosenborg med sin sene 4-2-scoring minutter før slutt.

- Jeg er veldig glad for at han fikk oppleve at jeg spilte i cupfinalen, og at jeg vant noe.

Det er 25-åringens foreløpige høydepunkt på en fotballbane.

Trafikkulykken
15. mai 2006 finner vi på andre enden av skalaen. Da skjedde det han aldri kommer til å glemme.

På vei til trening på Bryne Stadion skulle han krysse en vei på sykkel. Den daværende 17-åringen så seg ikke godt nok for, og bilen som kom i full fart rakk ikke bremse.

Han ble kastet flere meter opp i lufta før han landet rett på frontruta. Kollisjonen var så kraftig at ruta gikk i tusen knas.

På sykehuset i Stavanger fikk han beskjed om at han hadde pådratt seg hjernerystelse og to brudd i ankelen. Lokalavisene skriver senere at Bryne-ledelsen forlangte at sykehusets fremste spesialister ble stilt til rådighet. Klubbens arvesølv hadde fått seg en kraftig bulk.

Sjåføren som kjørte på ham har aldri tatt kontakt.

Ikke ga han lyd fra seg for å høre hvordan det gikk med den unge gutten, ikke sendte han blomster.

Ingenting.

- Synes du det er rart?

- [Tenkepause] Nei. Det er opp til hver enkelt å føle hva de ønsker. Jeg har lagt episoden bak meg og har ikke noe behov for å snakke med han som kjørte på meg, svarer han.

Høiland hadde rett og slett englevakt den dagen, selv om fotballkarrieren fikk seg en knekk. Det var heller ikke sikkert at han noen gang kunne komme tilbake på fotballbanen etter påkjørselen.

- Jeg har nok hatt litt flaks. Faktisk tror jeg ikke at jeg hadde på hjelm, heller. Jeg kommer i hvert fall aldri til å sykle uten hjelm igjen, slår han fast.

- Det er sikkert slemt å spørre, men hvor kunne du ha vært uten den ulykken?

- For alt jeg vet, hadde jeg kanskje ikke vært så god som jeg er i dag uten den ulykken. Jeg lærte mye av den episoden, spesielt mentalt, sier han.

Livet frem til 17-årsalderen hadde nemlig vært en eneste stor opptur for unge Høiland. Fra barnsben av var han alltid best i fotball, en såkalt barnestjerne, og forventingene var skyhøye til den unge spissen. Lenge ble han sett på som et av de største talentene i Norge.

- Da jeg gikk på banen, var det ikke et spørsmål om jeg kom til å score. Spørsmålet var heller hvor mange mål det ble.

Trafikkulykken ble hans første møte med motgang.

- Og det var et tøft møte. Det var ikke snakk om å få litt motgang, det var ganske tøft. Jeg var 17 år og vant med å flyte på en sky, og plutselig ble jeg påkjørt og var ute med skade i over et år. Men jeg er heldig som får spille fotball i dag, og det var senest for noen uker siden en HamKam-spiller som fikk en annen skjebne, mest sannsynlig. Det viser hvor heldig jeg var, og jeg velger å tenke positivt på det.

Han sier det tok ham 12 måneder å trene med ball igjen. Å komme tilbake til formen han hadde før ulykken, tok 24 måneder. Han husker fortsatt hvordan det var å returnere til fotballbanen og merke at han hadde tapt seg under skadeperioden.

- Det var helt forferdelig. Jeg hadde kanskje ikke den beste veiledningen da jeg skulle tilbake igjen, og jeg trente mye overkropp og lite bein. Jeg var noen kilo for tung og følte meg mye tregere enn det jeg var før. Jeg har ennå litt å gå på den dag i dag, sier han.

Men selvtilliten og troen på egne ferdigheter forsvant ikke i bilulykken. Han snakker flere ganger om hvordan han alltid visste at han skulle bli proff fotballspiller, og trosset lærernes velmente ord om at han trengte en backup-plan. Det er tross alt veldig få som kan leve av fotballen i Norge.

- Lærerne har ikke bestandig rett, sier han og smiler.

Så var det dette med selvtilliten, da.

Da Tommy Høiland skrev under for Bryne som 16-åring, fikk han kontraktsfestet at han skulle ha draktnummer 10. Det sier alt om selvtilliten og «standingen» han hadde på den tiden.

- Jeg ville ha det nummeret, og da fikk jeg det, minnes han.

Nå er det ikke viktig for ham lenger, sier han. I Lillestrøm har han fått tildelt «nieren», men ber ikke lenger om å få det med i kontrakten.

- Hvis 25 år gamle Tommy Høiland kunne gitt en beskjed til 16 år gamle Tommy Høiland, hva hadde beskjeden vært?

- Det første jeg tenker er at jeg ikke skulle ha syklet over den veien da jeg ble påkjørt. Det andre er at jeg skulle nok vært flinkere til å stå igjen etter treninger for å terpe på ting jeg både er god og dårlig på.

Tommy Høiland er en av dem «alle» har en mening om, enten de følger med på norsk fotball eller ikke.

Det er prisen for å være frittalende. Han vet det, men velger å være det likevel. Det er ikke viktig hva andre mener, bare de han er glad i vet hvem han egentlig er.

- Hvis noen som ikke kjenner deg skal beskrive deg, hva tror du de sier?

- En idiot som de ikke liker fordi jeg sier ting andre ikke våger å si, og fordi jeg sier ting for å fyre litt opp og skape entusiasme.

- Hvis noen som kjenner deg skal beskrive deg, hva tror du de sier?

- At jeg er helt motsatt av hva andre folk har inntrykk av. De vet hvordan jeg egentlig er. De vet at jeg sier ting bare for å fyre opp stemningen og ha det litt kjekt og morsomt.

Et dårlig rykte er som en stygg tatovering, nesten helt umulig å bli kvitt. Hvis han tar seg en tur på byen, får han garantert noen stygge meldinger av folk som prøver å fyre ham opp. På banen prøver motstanderne det samme.

Kippe-kritikk
I 2013 sa seks av 16 kapteiner i Tippeligaen at Høiland er den mest ufine spilleren.

- Han må skjerpe seg. Det er litt mye falling og skriking, og litt mye som skjer rundt ham. Han er ikke alltid like fair, sa nåværende lagkamerat Frode Kippe til TV 2 den gangen.

- Synes du det er trist at du har fått et visst rykte?

- Kanskje nå i det siste er det dumt at alle synes det. Men jeg har lagt opp til det selv, og har egentlig ikke noe problem med det. Det som betyr noe for meg er at de rundt meg kjenner meg og vet hvordan jeg er.

- I hvilke situasjoner har ryktet ditt vært ødeleggende for deg?

- Det er mange som har et bilde av meg før de har blitt kjent med meg. Tor Ole (Skullerud) og Geir Bakke i Molde sa det til meg, at de var litt skeptiske i begynnelsen. Men det gikk raskt over, og de forsto at jeg var et helt annet menneske enn det de hadde fått inntrykk av. Det viser at du ikke alltid skal tro på det du leser.

- Hva angrer du mest på?

- Det er mye man kan angre på, men jeg kommer på to ting. Det jeg anger mest på, er at jeg ikke så meg bedre for da jeg syklet over veien. Det andre er den Ull/Kisa-episoden, sier Høiland.

I en kvalikkamp mellom Sandnes Ulf og Ull/Kisa simulerte Høiland urinering for å vise at de «pisset» på laget fra Jessheim.

- Det skjer ikke igjen?

- Det skjer ikke igjen. Forhåpentligvis. Man skal aldri si aldri. Nå er det et par spillere som har gjort ting de aldri skulle gjøre igjen, og jeg skal ikke gå i den fella.

Det er vanskelig å ikke tenke på Nicki Bille Nielsen når Høiland sier den siste setningen. Dansken havnet nylig i trøbbel med ordensmakten, igjen, men Rosenborg valgte til slutt å gi ham nåde og fornyet tillit på Lerkendal.

- Jeg kjenner meg igjen i hans situasjon, selv om jeg ikke har vært i noen sånne episoder. Og vi vet fortsatt ikke helt hva som har skjedd. Jeg er glad Rosenborg beholdt Nicki Bille og jeg tror Tippeligaen trenger typer som han.

Høiland snakker om savnet at flere frittalende typer i norsk fotball, og mener det er blitt bedre de siste årene. Typer som Jesper Mathisen og Nicki Bille Nielsen har bidratt til det.

Og Høiland selv er heller ikke fremmed for å komme med noen stikk gjennom media for å skape litt blest.

- Hender det du bevisst sier ting til journalister fordi du vet det blir en overskrift og fordi du skal skape litt engasjement?

- Ja, det kan godt hende. Det har skjedd. Jeg sier ting for å fyre opp før kamper og sånn, fordi det skal bli litt action og stemning rundt kampene. Hvis ikke hadde det blitt kjedelig.

- Er det noen spillere i Tippeligaen du ikke tåler trynet på?

- Nei, jeg har ikke noen problemer med noen i Tippeligaen.

- Tror du det er noen som ikke tåler trynet ditt?

- Ja. Men sånn vil det være, det er fort gjort at folk ikke tåler trynet på de som våger å stikke seg ut.

- Folk er kanskje lei
Han er bare 25 år, og har kanskje ti gode år igjen på fotballbanen. Talentet Tommy Høiland kan fortsatt bli den toppspilleren mange spådde at han skulle bli. Men han har følelsen av at folk har avskrevet ham, og tror folk er blitt litt lei siden de har hørt om han siden han var ganske liten.

- Mange tror kanskje jeg er eldre enn jeg er. Men jeg har mange år igjen, påpeker han.

Samtalen penser inn på hva han vil gjøre når han er ferdig med fotballen. Det er et godt spørsmål, sier han, før han nevner eiendomsmegling som en mulig karriere når skoene er lagt på hyllen.

Når intervjuet nærmer seg slutten, spør vi om har lyst til å snakke om noe spesielt før vi avslutter.

- Sa jeg noe om hvordan forloveden min har hjulpet meg? spør han.

I august fridde han til kjæresten Maria Fløisand, og den 14. juni blir de smidd i hymens lenker.

- Jeg har jo bodd hjemme hos far fra jeg var liten, og flyttet egentlig ut sammen med henne. Hun har hjulpet meg med å bli mer strukturert og gjort meg flinkere til å se ting jeg ikke gjorde tidligere. Hun har fått litt skikk på meg, sier han.

- Det må jeg takke henne for.

Hun er også en av årsakene til at han har gått fra faens tull til tull.

LES OGSÅ: