Bernhard «Bert» Trautmann. Ikke det største navnet i fotballens verden. Historien hans er imidlertid helt unik.

Vi kunne startet med FA-cupfinalen i 1956, som han fullførte med brukket nakke, men vi går enda flere år tilbake, til andre verdenskrig.

- Jeg ble tatt til fange av amerikanere og var sikker på at de skulle skyte meg, men jeg så et gjerde og flyktet. Det var de raskeste 200 meterne jeg noensinne har løpt. Jeg hoppet over en hekk og landet midt inne i en gruppe på fire britiske soldater, forteller Trautmann, som nå er 89 år gammel.

Britene var hakket roligere enn amerikanerne.

«Nå, Fritz, vil du ha en kopp te?» spurte de.

Slik endte krigen for denne tyskeren, som et tiår tidligere hadde sluttet seg til hitlerjugend som 10-åring.

- I den alderen har du bare lyst på litt spenning. Det var akkurat som i speideren. Det var lek. Sport, sport, sport. Det er bare tull å si at vi var nazister i den alderen. Indoktrineringen kom senere. En 10-åring tenker ikke sånn, erindrer han.

Han utmerket seg raskt i både fotball og håndball. Dette er for øvrig noe han har til felles med en av tidenes aller beste keepere, danske Peter Schmeichel.

- Håndball er et veldig raskt spill, og det skjerper reaksjonsevnen. Det er veldig god trening for posisjoneringsevnen. Du kunne se på Schmeichel at han hadde spilt mye håndball. Jeg vil anbefale alle å gjøre det, ikke bare keepere, sier Trautmann.

Dekorert nazisoldat
Da Europa brøt ut i krig i 1939 var han fallskjermjeger i Luftwaffe og ble sendt til Østfronten. Der oppdaget han grusomhetene med Adolf Hitlers verdensplan da han kom over resultatet av tyskernes massakre av russiske jøder.

- Selvsagt gjorde det noe med meg å se dette. Hvis jeg hadde vært eldre, hadde jeg sannsynligvis tatt mitt eget liv.

3607236

Trautmann kjempet på Østfronten i tre år og ble tildelt fem medaljer, inkludert Jernkorset, før han ble tatt til fange av britene på Vestfronten idet krigen nærmet seg slutten. Han ble fraktet til Lancashire, hvor han satt fengslet fra 9. april 1945.

I fengselet ble fangene vist filmer som viste tyskernes groteske behandling av jøder i konsentrasjonsleirer.

- Jeg kunne ikke tro det. Hvordan kunne mitt eget folk gjøre noe sånt mot andre mennesker? Det var grusomt.

Krigen tok slutt og Europa skrittet langsomt mot en normal hverdag. Bernhard var blitt til Bert og begynte å skaffe seg et navn som en dyktig målvakt for St. Helens Town.

Burnley, Everton, Tottenham, Arsenal og Manchester City kom alle med tilbud.

- Jeg likte Burnley, men City fikk meg fordi jeg var alene hjemme og syk. Engelsken min var ikke veldig god, svigerfaren min var ikke hjemme og City hadde sendt over noen karer som maste på meg. Jeg følte meg dårlig og måtte på do, så jeg skrev under kontrakten for å bli kvitt dem. Dette er faktisk helt sant, smiler Trautmann.

Året var 1949.

Ble stjerne i City
Fansen var mildt sagt rasende over at favorittlaget deres hadde hentet inn en tidligere nazisoldat. Et sted mellom 20.000 og 40.000 mennesker protesterte mot Trautmanns ankomst til Maine Road, som Citys hjemmebane het den gang.

- Jeg var klar over at Citys styre hadde fått beskjed om at fansen ville boikotte klubben dersom den signerte en nazist. Jeg forsto følelsene deres, men det påvirket meg ikke.. Jeg var alltid nervøs før kamper, så ingenting endret seg sånn sett. Jeg tror også at fansen til slutt forsto at de ikke kunne klandre enkeltpersoner.

Lagkameratene tok imot ham med åpne armer fra dag én.

«Det er ingen krig her, Bert. Du er en av gutta og en del av laget. Lykke til», sa klubbens kaptein.

Og på banen var det i alle fall ingen problemer. Trautmann fortsatte storspillet fra dagene i St Helens og ble etter hvert regnet som en av de beste keeperne klubben noen gang hadde sett.

Det er spesielt en fantomkamp mot Fulham i London som trekkes fram som forklaring på at City-fansen aksepterte Trautmann. Han fikk til og med stående ovasjoner for innsatsen i denne kampen.

I 1955 hjalp han Manchester City til FA-cupfinalen. Trautmann spilte foran den engelske kongefamilien og sine foreldre, som tok turen fra Bremen for å se sønnen spille mot Newcastle. Det endte med tap, men City og Trautmann fikk en ny finalesjanse i FA-cupen allerede året etter.

Bevisstløs
Finalen i 1956 var Manchester Citys sjette i FA-cupen. To ganger tidligere hadde laget vunnet. Motstanderen var Birmingham, som var forhåndsfavoritt. 100.000 mennesker var til stede på stadion og rundt fem millioner briter så kampen på TV.

Joe Hayes ga City ledelsen etter bare tre minutter. Noel Kinsey utlignet et kvarter ut i første omgang. I andre omgang satte Jack Dyson og Bobby Johnstone inn 2-1 og 3-1 for City.

17 minutter før slutt kastet Bert Trautmann seg fram for å fange ballen foran føttene på Peter Murphy. Det endte med at han fikk tak i ballen, men samtidig ble truffet i nakken av kneet til Murphy.

City-keeperen ble slått bevisstløs. Ikke helt heldig for Manchester City, ettersom man på denne tiden ikke hadde lov til å bruke innbyttere.

Kaptein Roy Paul var overbevist om at Trautmann ikke var skikket til å fullføre kampen og ville sette utespilleren Roy Little i mål i stedet, men Trautmann, som hadde kommet seg på beina til tross for at han fortsatt var veldig svimmel, nektet å forlate banen.

Han måtte gjøre to redninger til i løpet av kampen, men hjalp City til seier 3-1.

- Hvis jeg hadde visst at jeg hadde brukket nakken, hadde jeg gått av banen. Det var idiotisk å spille videre, men alt jeg kan huske er en grå tåke og jeg ante ikke hvem noen rundt meg var. Jeg husker ingen av redningene og ble overrasket da jeg senere så dem på TV, forteller Trautmann.

Hedret av britene
Dagen etter ble Trautmann sendt på sykehus i London. Der fikk han beskjed om at ingenting var galt. Tyskeren besøkte en lege i Manchester litt senere, og fikk beskjed om at han hadde et brudd i nakken.

Senere det året ble han kåret til årets spiller i England.

Trautmann spilte for Manchester City helt fram til 1964 og fikk totalt 508 ligakamper for klubben og 545 totalt. Han regnes fremdeles som en av klubbens beste spillere noensinne. I 2004 ble han tildelt utmerkelsen «Order of the British Empire».

Det kom altså litt mer enn én kopp te ut av møtet med de fire britiske soldatene.

Kilder: FourFourTwo, Saga.co.uk, BBC, Wikipedia, UKTV.co.uk