KOMMENTAR: Norge endte på fjerdeplass i den enkleste kvalifiseringsgruppen i Europa. De ti kampene ga to seirer mot Kypros og én hjemme mot Slovenia. Det ble ett poeng av seks mulige mot Island, ett av seks mulige mot Albania og ett av seks mulige mot Sveits.

Drillo-effekten uteble denne gang.

Årsaken er enkel: På 90-tallet var Egil Olsens fotballfilosofi revolusjonerende når det gjelder defensiv organisering og effektivt angrepsspill. Resten av verden har for lengst løftet seg opp på samme nivå når det gjelder taktisk forsvarsspill. Dermed står Norge igjen med kvaliteten på spillerne som eneste våpen, og det våpenet holder ikke mot andre enn Kypros.

Egil Drillo Olsen er uansett den mest suksessrike landslagstreneren i norsk fotballhistorie, og derfor fortjener han fotballforbundets takknemlighet.

Han hevet seg over forbundets forferdelige behandling av ham da han var sponset av et utenlandsk spillselskap, og påtok seg jobben for andre gang da forbundet spurte om han kunne hjelpe til igjen.

Drillo risikerte sitt ettermæle for å hjelpe norsk fotball for andre gang.

Takken han fikk, var at han ble sparket ut to kamper før kontrakten var fullført. Denne gang hevet han seg ikke over behandlingen, men tok til motmæle gjennom et ærlig intervju med Davy Wathne i TV 2.

President Yngve Hallén og generalsekretær Kjetil Siem har foreløpig ikke klart å overbevise noen med sine forklaringer på hvorfor Drillo måtte sparkes med én gang uten at toppfotballsjef Nils Johan Semb – Drillos sjef – fikk delta i beslutningsprosessen.

Sannheten er sannsynligvis at Semb ikke ville ha gått med på å sparke Drillo bare to kamper før kontrakten gikk ut. Derfor passet det Hallén og Siem – to tidligere journalister – best å gjennomføre trenerskiftet mens fotballfagmannen Semb var bortreist.

En like revolusjonerende trener som Drillo dukker ikke opp ofte. I takt med profesjonaliseringen av fotballen blir det hver dag vanskeligere å skaffe seg et forsprang innenfor taktikk eller fysikk. Jeg ser en mulighet innenfor det å utvikle offensive samhandlingsmønstre mer systematisk, men det er ikke enkelt å gjøre med så få tilgjengelige dager til landslagssamlinger.

Det mest realistiske er å utvikle spillere av høyere kvalitet.

Nils Johan Semb har dette som en av sine arbeidsoppgaver i jobben som toppfotballsjef. Semb har reist til foregangsland som eksempelvis Sveits – gruppevinneren vår – for å hente impulser. Han har startet nye prosjekter og forsøkt å ta grep som på sikt kan resultere i spillere av høyere kvalitet.

Nå er Semb – for å bruke andres ord – både ribbet og vingeklippet av Hallén og Siem. Han var landslagstrenerens nærmeste overordnede, men ble ikke ansett som en relevant deltager i prosessen med å sparke Drillo og ansette Per-Mathias Høgmo.

I tillegg sa Hallén og Siem ja til Høgmos ønske om ikke å være underlagt Nils Johan Semb, men rapportere direkte til styret.

På toppen av dette er ansvaret for ungdomslandslagene (opp til U19) overført til Stig Inge Bjørnebye, mens Heidi Støre er blitt toppfotballsjef for kvinnene.

Hvis du som leder ikke våger å sparke noen, av frykt for støyen som vil komme, er det slik du gjør det. Du flytter arbeidsoppgavene til vedkommende over til noen andre. Det er feigt, men effektivt.

Under Yngve Halléns ledelse har det norske landslaget falt fra 11.- til 39.-plass på FIFA-rankingen. To kvinnelige styremedlemmer har trukket seg på grunn av lederstilen til Hallén, og passende nok ble presidentkandidat Erik Loe nøytralisert gjennom overgangssaken som TV 2 fikk av NFF-kilder, som NFF selv anmeldte internt, men norsk rettsvesen ikke fant noe galt med.

Hallén og NFF-ledelsen virker ute av stand til å tenke nytt. Ingen utenlandske trenere ble nevnt i forbindelse med ansettelsen av ny landslagssjef. Fotballforbundet har så langt også nektet å flytte landskampene ut av Oslo, hvor publikum glimrer med sitt fravær, og U21-landslaget spiller i en defensiv og lite utviklende 4-5-1-formasjon mens det taper for nasjoner som Israel og Aserbajdsjan.

Nå er Egil Olsen fjernet på kontroversielt vis, mens Nils Johan Semb er vingeklippet og foreløpig taus.

Det er fair å si at jobben de har gjort, ikke har vært god nok. Samtidig bør det påpekes at verktøyet deres – spillermaterialet – heller ikke har vært bra nok. Det viser både resultatene og tilskuertallene (6796 mot Island).

Når heller ikke lederne er gode nok, er det bare å erklære norsk fotball for død. Den vokste fram da Egil Olsen ble ansatt i 1990 og døde med samme mann i 2013.

La oss håpe norsk fotball en dag kan gjenoppstå.

Med nye ledere, ny trener og nye spillere.

Kanskje til og med tilskuere.

Roy Kvatningen
Sportssjef