Den dagen var det 96 mennesker som aldri kom hjem.

Hjemme satt mamma, der satt pappa, der satt søstre, brødre, tanter, onkler og alle som elsket deg. De ventet, de de gråt, de skalv og de ristet.

De ventet, de ventet og ventet, men «du» kom aldri hjem.

Den 15. april, 1989, reiste en stor skare Liverpool-supportere til Sheffield for å overvære semifinalen i FA-cupen mot ærverdige Nottingham Forest. Kampen varte i seks minutter. For 96 mennesker ble lyset slukket der og da, for evig.

Hillsborough-ulykken i 1989 er kanskje den største tragedien europeisk fotball har opplevd. Det er ulykken som har definert engelsk fotball slik vi kjenner den i dag. Ulykken har definert Manchester United, den har definert Chelsea, den har definert Arsenal, Everton, Manchester City, Tottenham, Stoke, Newcastle, Southampton og alle andre klubber i det engelske ligasystemet.

Men mer enn noe annet, så har Hillsborough-ulykken definert Liverpool F.C.

Gerrards fetter
25 år etter den 15.04.1989, datoen som er brennmerket inn i sjelen til alle som er glad i fotball, så tar vi ett minutt for å minnes Phillip John Steele (15), Victoria Jane Hicks (15), Peter Andrew Harrison (15), Andrew Edward Spearitt (14), Lee Nicol (14), Paul Brian Murray (14), Thomas Anthony Howard (14), Phillip Hammond (14) og Jon-Paul Gilhooley (10). De er ikke med oss lenger.

Jon-Paul Gilhooley var Hillsborough-ulykkens yngste offer. Ti år gammel måtte han si farvel til livet. Jon-Paul elsket Liverpool over alt på jord og var på mange måter essensen av det Liverpool handler om for mange i dag. Han var det vi uke inn og uke ut ser i den røde klubben fra Beatles-byen. Jon-Paul ble bare ti år gammel, men han har blitt et symbol på lidenskap, vilje, tro og håp.

Jon-Paul Gilhooley var fetteren til Liverpool-kaptein Steven Gerrard.

Da Gerrard tok til tårene etter møtet med Manchester City søndag er det lett å tenke at tre viktige poeng i en uendelig spennende ligainnspurt fikk det til å renne over for den sindige veteranen, men minnesmarkeringen for Jon-Paul og de 95 andre ofrene fra Hillsborough, før kampen, sitter selvsagt enda dypere i årene til den nå 33 år gamle Premier League-legenden.

Liverpool-esset husker ventingen, han husker gråten, han husker skjelvingen og han husker selvsagt lyset som ble slukket den dagen, den aprildagen i 1989. Lyset som aldri ble skrudd på igjen. Lyset som ikke kan tennes på nytt.

Jon-Paul kom aldri hjem. 95 andre mennesker kom heller aldri hjem.

Først dagen etter fikk familien beskjed. Det banket på døren:

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det var tidlig på morgenen i nummer 10. Ironside, i Huyton. Inn døren kom bestefar Tony. Gamle Tony hadde alltid vært i nærheten, i nærheten der Steven, boren Paul og fetteren Jon-Paul hadde sparket ball, i time etter time.

- Han er død
Gamle Tony hadde en alvorlig mine. Det var en god grunn til at bestefaren var oppe tidlig denne dagen. I nummer 10. Ironside sto tiden plutselig stille.

- Jeg har dårlige nyheter. Jon-Paul er død.

10 år gamle Jon-Paul Gilhooley var blant de som skaffet seg en billett til semifinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest ved siste sjanse. I dag er navnet hans sammen med 95 andre ved Shankly Gates.

Hver eneste gang Steven Gerrard går utpå Anfield, eller en annen stadion for den saks skyld, så er det for å ære fetteren. Fetteren som bare ble ti år.

- Jeg ble sjokkert. Vi var i sorg da vi fikk høre om ulykken på TV og radio. Vi tenkte hele veien, kan det være noen vi kjente som var blant de døde. Da jeg gikk til sengs den kvelden holdt jeg fingrene krysset for at det ikke skulle være verre enn hva vi allerede hadde fått høre på TV. Uheldigvis for meg og min familie så banket det på døren dagen etter, sier Steven Gerrard.

- En i vår familie hadde mistet livet på tragisk vis. Det er tragisk å få vite at fetteren din har blitt klemt i hjel. Det å se moren, faren og alle andre som elsket ham sørge fikk meg til å gi alt for å lykkes med fotball, sier Gerrard.

Siden debuten i 1998 har Gerrard blitt et symbol på Liverpool. Han har ledet den røde klubben til alle triumfer tenkelig, bortsett fra den gjeve ligatittelen.

«Ville vært stolt»
Han har hatt tilbud fra store klubber, men til syvende og sist har han valgt å forbli rød. Han har valgt å forbli tro mot klubben som kan få tårene til å renne, hjertet til å slå og en lokal arbeiderklassegutt til å erobre hele verden.

Han har valgt sine egne - selv når pengene har fristet.

«Jon-Paul ville vært stolt av deg», fikk Gerrard høre før han debuterte for Liverpool mot Blackburn, han kom inn for Vegard Heggem. Gerrard hadde ingen nevneverdig god start for klubben i sitt hjerte og har blant annet brukt mye tid på å forklare hvordan han ble ydmyket av Tottenhams David Ginola i en av sine første kamper, da som høyreback, i sin egen selvbiografi.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Men Gerrard hadde en drivkraft, et minne og en vilje til å lykkes og det tok ikke lang tid før det var umulig for datidenes manager, Roy Evans, å ikke sette opp unggutten i førsteelleveren. Mot Sheffield Wednesday kom det første målet. Siden har Steven Gerrard tatt steg på steg mot toppen av verden.

Han har aldri sett seg tilbake, men i stedet vinket opp til Jon-Paul.

- De 96 vil aldri bli glemt og de pårørende vil heller aldri bli glemt. Liverpool har kjempet for rettferdighet siden den dagen og vil alltid gjøre det. Siden den dagen har vi alle holdt sammen og vi vil alltid holde sammen nå, sier han.

James Gary
De som ikke lenger får ta del i dette samholdet er Kevin Tyrell (15), Kevin Daniel Williams (15), Kester Roger Marcus Ball (16), Nicholas Michael Hewitt (16), Martin Kevin Traynor (16), Simon Bell (17), Carl Darren Hewitt (17), Keith McGrath (17), Stephen Francis O'Neill (17), Stephen Joseph Robinson (17), Henry Charles Robinson (17), Stuart Paul William Thompson (17), Graham John Wright (17) og James Gary Aspinall (18). De kom aldri hjem.

Margaret Aspinall var blant dem som elsket, ventet, gråt, skalv og ristet i 1989. Sønnen James Gary Aspinall (18) kom aldri hjem fra turen til Sheffield.

Det var hans første bortekamp med Liverpool.

Margaret nektet, nektet og nektet å tro på at sønnen hadde gått bort på slik vis. Da hun først klarte å avfinne seg med situasjonen, noe hun i starten verken ville eller kunne, så inntok hun en ny rolle. Margaret, den slitne, men så vanvittig sterke moren, har blitt et symbol for de mange etterlatte.

- Da det først skjedde i 1989 ville jeg ikke ha noe med folk å gjøre. Jeg var overbevist om at ingen følte samme sorg som meg, ingen elsket barnet sitt på samme måte som meg. Sosialarbeiderne kom, de ville at jeg skulle møte de andre i samme situasjon, jeg sa nei. Jeg ville ikke gå, jeg ville ikke møte dem. Det var slik jeg følte det, da. Med etter hvert ble jeg overtalt til å gå. Jeg husker jeg kom inn i rommet. Jeg så ansiktet til de andre etterlatte, jeg så sorgen, jeg så smerten. De elsket barna sine på samme måte som meg. Det hjalp meg mye med å komme over tapet av James, sier Margaret Aspinall.

(artikkelen fortsetter under videoen)

James Gary ble bare 18 år. Det er bare en brøkdel av et menneskeliv.

- Jeg taker Gud for de årene jeg fikk. Jeg var der da han tok sitt første åndedrag og jeg skulle gitt alt for å være der da han tok sitt siste. Jeg elsket ham, jeg forgudet ham, jeg idoliserte ham, jeg var trolig forelsket i sønnen min. Hadde jeg vært der, kunne jeg fortalt ham hvor mye jeg elsket ham. Det handler ikke bare om James, det handler om alle de 96. Jeg kan snakke for dem alle, for de 95, men om jeg må snakke for James, så takler jeg ikke det.

- Gir aldri opp
Hillsborough-ulykken har hatt et langt etterspill. Beskyldningene som kom i ettertid av den tragiske dagen har vært mange og lange. Liverpool-fansen og de avdøde har vært offer for en rekke stygge beskyldninger og det har tatt årevis før noen i det hele tatt har vært villige til å høre sannheten.

- Vi har vært i så mange rettsaker og høringer at jeg har mistet oversikten. Vi må kjempe videre for de som var på Hillsborough den dagen, de som overlevde, de etterlatte, og de som gikk igjennom så mye de dagene. Men jeg er stolt av byen Liverpool. Den har stått bak oss, og jeg tror ikke én eneste annen by, noe sted i verden, hadde stått bak noen på den måten, sier hun.

- Du skriker, du banker på dører, du gir aldri opp. Det er hva vi kan gjøre. Det er hva vi gjør. Vi gir aldri opp, sier moren til et av Hillsborough-ofrene.

Den 15.04.2014 kommer ikke Margaret Aspinall bare til å minnes sønnen, hun vil også minnes Carl Brown (18), Paul Clark (18), Christopher Barry Devonside (18), Gary Phillip Jones (18), Carl David Lewis (18), John McBrien (18), Jonathon Owens (18), Colin Mark Ashcroft (19), og Paul Wiliam Carlile (19).

De har alle forlatt denne verden.

Etterspillet
Etterspillet fra Hillsborough-ulykken har som nevnt vært langt. Det har vært beskyldninger, det har vært løgner og det har vært en kamp for sannheten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det var først Liverpool-supporterne selv som ble ilagt skylden for tragedien. En avis, som man nå uansett må betale penger for å besøke på nett, og som vi i Nettavisen gjør så godt vi kan for å unngå å nevne i samme åndedrag som Liverpool, helte liter, på liter med bensin på bålet og bålet det brant, heftig.

Avisen gikk til angrep mot Liverpool-supportere, 96 døde mennesker, og de som akkurat hadde mistet sine nærmeste. Det var hammer mot spiker.

Avisen gikk til angrep på mamma, pappa, søster, bror, fetter, kusine og alle de som fikk beskjeden om at lille Jon-Paul, James Gary, og de andre var gått bort, den dagen i april. For å snevre det inn gikk avisen til angrep på Steven Gerrard og hans familie, den gikk til angrep på Robbie Fowler og hans famille, den gikk til angrep på Jamie Carragher og hans famille. Avisen gikk til angrep på alle Liverpool-etterkommere, Liverpool-fans og deres familie. Det at artikkelen «The Truth» i det hele tatt fikk komme på trykk har opprørt såpass mange at tabloiden til Rupert Murdoch selger minimalt på Merseyside, og den australske mogulen bør i bunn og grunn skamme seg. Skamme seg hver eneste dag.

(artikkelen fortsetter under videoen)

Den såkalte Taylor-rapporten, utarbeidet av Lord Justice Taylor og hans menn, kom i 1990 og fastslo at det var politiet som hadde sviktet på Hillsborough. Taylor-rapporten er også grunnen til at det i de to øverste engelske divisjonene nå er forbudt med ståtribuner, en lov som har vært vesentlig for å forhindre lignende ulykker i etterkant av tragedien i Sheffield.

Det kom likevel aldri en unnskyldning. Taylor-rapporten ga aldri de etterlatte noen oppreisning, de fikk aldri noen unnskyldning og ingen måtte stå til ansvar for at 96 mennesker mistet livet under FA-cupsemifinalen.

Rettferdighet
Ingen tok på seg ansvar for at Gary Christopher Curch (19), James Phillip Delaney (19), Sarah Louise Hicks (19), David William Mather (19), Colin Water (19), Ian David Whelan (19), Stephen Paul Copoc (20), Ian Thomas Glover (20), Gordon Rodney Horn (20), Paul David Brady (21), Thomas Steven Fox (21), Marian Hazel McCabe (21), Joseph Daniel McCarthy (21), Peter McDonnell (21), Carl William Rimmer (21), og Peter Francis Tootle (21) mistet livet.

De som har jobbet for at rettferdigheten skal kunne seire er mange, de er slitne og de har brukt store deler av sitt voksne liv på å overbevise en overmakt om at de har rett. Kampen for sannheten startet allerede i 1989, men det er først i nyere tid at de etterlatte har fått gehør hos myndighetene.

For det var aldri Liverpools supportere som tok livet av og pisset på sine egne den tragiske dagen i Sheffield. Det at fulle supportere hadde brutt opp porten på Hillsborough og presset seg på var ren løgn fra politiet. Supporterne var heltene denne dagen. Det var politiet, ambulansetjenesten og alle de som skulle sørge for å redde livene, som sviktet. Det var de som skulle redde livene som i så mange år fortalte løgnene og skjulte sannheten om ulykken.

I dag er Hillsborough-affæren endelig i ferd med å bli et åpent kapittel i britisk samtale. Margareth Thatcher er borte, de som pekte finger legger seg flate og sannheten vil med dager, uker og år komme for en dag. I disse dager pågår det en rettsak for å gi de etterlatte både rettferdighet og sjelero.

Tirsdag vil de 96 som aldri kom hjem bli minnet for 25. år på rad.

Aaron Sorkins uforglemmelige TV-karakter Sam Seaborn skrev en gang de berømte ordene: «Himmelens gater er overbefolket av engler i kveld. De er våre studenter, våre lærere, våre foreldre og våre venner. Himmelens gater er overbefolket av engler i kveld, og hver gang vi har gjort vårt ytterste for å møte en utfordring, ser vi opp og innser at vår kapasitet er grenseløs».

Englene
Tirsdag kveld er det 96 Liverpool-supporter som fyller gatene i himmelen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Blant dem er David John Benson (22), David William Birtle (22), Tony Bland (22), Gary Collins (22), Tracey Elisabeth Cox (23), William Roy Pemberton (23), Colin Andrew Hugh Sefton (23), David Leonard Thomas (23), Peter Andrew Burkett (24), Derrick George Godwin (24), Graham John Robert (24), David Steven Brown (25), Richard Jones (25) og Barry Sidney Bennett (26).

Blant dem er også Andrew Mark Brookes (26), Paul Anthony Hewitson (26), Paula Ann Smith (26), Christopher James Traynor (26), Barry Glover (27), Gary Harrison (27), Christine Ann Jones (27), Nicholas Peter Joynes (27), Francis Joseph McAllister (27), Alan McGlone (28), Joseph Vlark (29), Christopher Edwards (29), James Robert Hennessy (29), Alan Johnston (29), Anthony Peter Kelly (29), Martin Kenneth Wild (29), Peter Reuben Thompson (30), Stephen Francis Harrison (31), Eric Hankin (33), Vincent Michael Fitzsimmons (34), Roy Harry Hamilton (34), Patrick John Thompson (35), Michael David Kelly (38), Brian Christopher Matthwes (38), David George Rimmer (38), Inger Shah (38), David Hawley (39), Thomas Howard (39), Arthur Horrocks (41), Eric George Hughes (42), Henry Thomas Burke (47), Raymond Thomas Chapman (50), John Alfred Anderson (62) og Gerard Bernard Patrick Baron (67).

96 mennesker kom aldri hjem den dagen, men i Liverpool-hjerter vil minnet om dem leve for evig tid.

Kilder: The Guardian, BBC, The Mirror, liverpool.no.