Han var sånn passe lang.

Han var fryktelig tynn.

Også hadde han bart. En matchende bart.

Ian James Rush så kanskje ikke ut som en typisk målscorer, men det var aldri tvil om at han var det.

Fra fødestua i St. Asaph, Wales gikk veien til Chester, Liverpool, Juventus, tilbake til Liverpool, så til Leeds, Newcastle, Sheffield United, Wrexham og Sydney.

United på banen
Hadde en annen engelsk klubb fått det som de ville, kunne imidlertid reiseruten til Ian Rush vært ganske annerledes. Som ung var han nemlig svært ettertraktet.

- Manchester United ville ha meg, men da hadde jeg allerede en forpliktelse overfor Chester. Faren min var typen som mente det var viktig å ære slike avtaler, forteller Rush.

- Siden jeg allerede hadde signert noen papirer med Chester, så sa faren min nei takk til United. Kanskje det var fordi han var en gal Liverpool-supporter, forteller legenden.

Selv var Rush gal Everton-supporter som ung.

- Pressen fant først ut av dette da jeg begynte å spille mot Everton for Liverpool. Det var blant annet en artikkel og i etterkant fikk jeg litt kjeft av Phil Thompson for dette, husker Rush.

- Men jeg stoppet i det minste aldri å score mot Everton, legger han til.

- Hatet Dalglish
I årene 1978 til 1980 etablerte Rush seg som spiss hos Chester. 19 mål på 42 kamper var nok til at Liverpool-manager Bob Paisley tok opp telefonen og ringte waliseren.

Den røde klubben fra Beatles-byen la 300.000 pund på bordet for spissen - klubbens største salg fram til 2010 - og plutselig var Rush på lag med folk som Kenny Dalglish og Alan Hansen.

- Jeg turte ikke si et ord på seks måneder, men jo mindre jeg sa, jo mer køddet de med meg. Jeg likte det ikke. Kenny var verst og jeg hatet ham for det, mimrer «Rushie».

- Han skjønte først hvor ille det var da han leste boken min mange år senere. Livet i garderoben var tøft. Det var «The Liverpool Way», forteller han videre.

Da Rush endelig tok mot til seg og stotret fram noen ord, lot ikke reaksjonene vente på seg.

- En dag ble jeg plaget av David Johnson, og jeg tok igjen. Da utbrøt Ray Clemence: «I alle dager, han snakker». Det var det, så var jeg en del av gutta, mimrer 51-åringen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Viktig drikkekultur
Som en av gutta i rødt fant Rush fort selvtilliten og i perioden 1980 til 1987 dannet han en fantastisk angrepsduo med mannen han en gang «hatet», skotske Kenny Dalglish.

Målene rant inn for Rush og troféskapet ble fylt opp sesong etter sesong. 207 mål dunket waliseren inn i denne perioden og Liverpool vant ligaen i England ved fire anledninger.

I årene fram til 1987 fikk måljegeren også med seg én FA-cuptriumf, fire ligacuptriumfer, én FA Charity Shield, og to seire i serievinnercupen, den tids Champions League.

Livet smilte til den passe lange, tynne mannen. Men selv om Liverpool hadde sportslig suksess, var det ikke snakk om at stjernene ofret muligheten for et utsvevende liv på byens puber.

- Drikkekulturen i Liverpool var faktisk ganske viktig for suksessen. Vi gjorde det alltid sammen. Ganske mange drakk ganske mye, og ja, de var fulle, men møtte likevel på trening neste dag.

- Om du kom for sent, ble de andre spillerne sure. Selv om du tok siste drink klokken fem om morgenen, var du likevel på plass til ti. Etter en tur på byen, var det alltid løpetrening.

Rush husker at noen av lagkameratene, og motstanderne, var hardere på flasken enn andre.

- Terry McDermott drakk mest hos oss. I Manchester var det Bryan Robson som var den store drikkeren. Disse gutta var likevel også de første ut på treningsfeltet dagen etter.

Juventus og Napoli
Rush hadde i løpet av sin lange karriere et godt rykte, han ble sett på som en gentleman på banen, men waliseren var på ingen måte noen helgen utenfor gressmatta.

En episode som inntraff rett før europacupfinalen mot Roma i 1984 illustrerer dette på en herlig måte.

- Jeg og en kompis, Dave Hodgson, stakk til Israel en tur, og tok oss en runde på byen. Jeg hadde drukket litt for mye, og falt over ende. Dave trodde noen hadde slått til meg.

- «Hvem slo kompisen min», hylte Dave. Han gikk deretter løs på et par karer. I neste øyeblikk er vi begge involvert i en slåsskamp. Det ble en del bråk da treneren fikk nyss i dette.

Tiden på Anfield var en eneste stor opptur for «Rushie», men i 1986 kom storklubben Juventus på banen. De ønsket å hente waliseren, og slik ble det.

Juventus la 3,2 millioner pund på bordet for måljegeren. Rush spilte én sesong til for Liverpool, og flyttet i1987. Juventus var imidlertid ikke den første italienske klubben som snuste på ham.

- Etter 83/84-sesongen, da jeg hadde scoret 50 mål, kom det et tilbud på fem millioner pund fra Napoli. De ville sette inn én million på kontoen min. Jeg og kona var selvsagt interessert.

- Det var imidlertid umulig å få tak i Liverpool-formann sir John Smith. Det var ikke mobiltelefoner på denne tiden. Overgangsvinduet stengte, og Napoli hentet Diego Maradona i stedet.

Oppholdet i støvellandet ble uansett kortvarig for Rush. Han scoret riktig nok 13 mål på 40 kamper, men fant seg ikke helt til rette. Etter én sesong var han tilbake i England.

«Det å spille i Italia, var som å være i et annet land», er det hevdet at Rush skal ha uttalt om Juventus, men i et intervju fra 2008 kom det fram at dette var et sitat diktet opp av Kenny Dalglish.

- Riktig klubb, feil tid
Mange vil ha det til at Rush' opphold i Juventus var mislykket, men det mener ikke waliseren selv.

(artikkelen fortsetter under videoen)

- Jeg scoret jo en del mål for et lag i en overgangsfase. Michel Platini har sagt at jeg kom til riktig klubb, på feil tidspunkt. Det er jeg enig i. Jeg skulle gjerne ha scoret flere mål der.

- Men for utviklingen min, var oppholdet en suksess. Jeg var bare en unggutt da jeg dro til Italia. Jeg ble en mann der. Hadde jeg blitt værende, kunne det nok ha blitt flere mål der også.

Selv om Rush aldri fikk muligheten til å spille med Maradona i Napoli, ble det muligheter for å spille mot argentineren under tiden som Juventus-spiller.

- Han brukte bare én fot, men det var også alt han trengte. I en kamp gikk han på et raid, og alle våre spillere prøvde å stoppe ham, uten å lykkes. Han så aldri på ballen, bare fløy forbi.

- Ballen satt som limt til foten hans, og han var ustoppelig. Han var en herlig type, også. Han pleide å sende alle gutta i Serie A julekort. Jeg har fortsatt tatt vare på det jeg fikk, sier Rush.

Tilbake i Liverpool var ting fort tilbake til det gamle, selv om Rush nå hadde fått konkurranse av fyrer som John Aldridge og Peter Beardsley. «King Kenny» var nå spillende trener.

Forholdet til skotten, som tidligere ga waliseren hodebry, var nå vokst til et nært vennskap. Rush husker en morsom episode fra dagene før han dro til Italia, der kona til Kenny fikk gjennomgå.

- Det var avskjedsfest. Jeg hadde drukket, og av en eller annen grunn hadde jeg klemt en kremkake i hodet på Kennys kone, Marina. Min kone var rasende på meg, forteller spissen.

- Men Marina er tøff, og dette har jeg angret resten av livet. Etter en kamp mot Chelsea, der jeg skulle gjøre et intervju, tok hun hevn ved å putte kløpulver i dressen min. Jeg klødde og klødde og må ha sett ut som en idiot. Jeg har også fått en og annen kake i hodet etter den episoden. Marina sto bak det. Sand i bagen har jeg også opplevd. Ikke kødd med Marina Dalglish.

Souness og Spice Boys
Fra 1988 til han forlot Liverpool for godt i 1996 ble det 139 nye mål på Rush. Et ligamesterskap til, én FA-cuptittel og en ligacuptittel ble det også i løpet av disse årene.

I 1989 forandret mye seg for Liverpool. 96 supportere døde under den tragiske Hillsborough-ulykken og dette preget og preger fortsatt klubben. I etterkant trakk Dalglish seg som manager.

Inn som ny sjef kom Rush' gamle lagkompis, Graeme Souness. Dette var starten på en lang nedtur for Merseyside-klubben. Samtidig begynte etter hvert også alderen å prege Rush.

- Jeg kjente Graeme godt, så det var ikke vanskelig for meg å jobbe med ham. Jeg var bestemt da han kom, jeg kjente ham privat og hadde troen på dette kunne bli bra.

- Men han fikk det tøft. Skotsk fotball er ikke det samme som engelsk. Vi tapte 1-0 mot Nottingham Forest i hans første kamp. Jeg husker Brian Clough tok ham i hånden etter kampen og sa: «Velkommen til den virkelige verden». Brian hadde rett, og «Souey» prøvde nok for hardt. Han forandret for mye for fort. Han var så intens, og ble frustrert da andre ikke viste det samme.

Souness holdt ut til 1994, da han ble ersattet av Roy Evans.

Utover 1990-tallet ble Dalglish, Beardsley, Aldridge og de gamle heltene byttet ut med unge fremadstormende spillere som Robbie Fowler, Steve McManaman, Stan Collymore, Jamie Redknapp og David James. For å nevne noen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Dette generasjonsskiftet i Liverpool var på sitt klareste i forkant av FA-cupfinalen mot Manchester United i 1996. Hvite dresser og gelé i håret. Spice Boys. Det var ikke helt Rush' stil.

- Jeg kunne ikke nekte, heller. Jeg hadde allerede skrevet på for Leeds. Jeg var ikke i en posisjon der jeg kunne klage. James og Redknapp hadde gode kontakter i Armani.

- Hadde vi vunnet, hadde ikke disse dressene blitt nevnt i etterkant. Men vi vant ikke og alle snakket bare om Spice Boys. Jeg var faktisk ganske bekymret over det som skjedde i klubben.

- David James kom ikke på trening en dag, fordi han skulle stå modell. Flere andre drev også med mye tull, men jeg var ikke manager. Det var ikke min jobb å ta ordet. Jeg ga beskjed til Roy Evans (daværende manager), men lite skjedde. Var Roy for snill med unggutta? Han var nok det, ja, sier 51-åringen.

- Det er helt greit
Rush kom inn som innbytter i FA-cupoppgjøret mot United. Spissens siste ballberøring for Liverpool var da den gikk via skulderen hans, og til Eric Cantona, som banket inn vinnermålet.

Etter at han forlot Liverpool ble det én sesong i Leeds, der han scoret tre ganger på 42 kamper. Året etter ble han hentet til Newcastle av Kevin Keegan og scoret to på 14 kamper.

På Tyneside ble han gjennforent med blant andre John Barnes og Peter Beardsley fra Liverpool-tiden.

3597293

Mot slutten av karrieren var waliseren også innom klubber som Sheffield United (lån), Wrexham og Sydney Olympic. 38 år gammel, i 2000, la Ian James Rush støvlene på hyllen for godt.

602 ligakamper. 245 ligamål, derav 229 av dem for Liverpool. 828 kamper totalt og 384 mål totalt, derav 346 av dem for Liverpool. Mer trenger man ikke si for å oppsummere karrieren.

Hadde han vært født i England, og ikke Wales, kunne kanskje også den internasjonale karrieren vært større for spisshelten.

Rush scoret 28 mål på 73 kamper for Wales, men fikk aldri spilt i et stort mesterskap. Det samme som Ryan Giggs og Gareth Bale også har opplevd som walisere.

- Som waliser fikk jeg aldri noen store mesterskap, og det er avgjørende for statusen din. Men jeg tror likevel fansen, som fikk mulighet til å se meg, satte pris på det de fikk se, sier Rush.

- Jeg scoret 50 mål og vant europacupen i 1984, men Michel Platini ble årets spiller. Han bidro til at Frankrike vant EM. Og det er helt greit for meg, mener måljegeren.

- Hvor er barten, Ian?
Kanskje kunne også England hatt nytte av en fyr som Rush. Siden 1966 har det tross alt vært en lang tørke for det stolte fotballfolket trofémessig.

- Jeg kunne ikke spilt sammen med Gary Lineker. Det hadde ikke fungert. Men Bobby Robson sa til meg en gang: «Hadde du vært engelsk, hadde det blitt VM-gull i 1986 og i 1990». Det er hyggelig å høre fra en mann med så høy status. Om jeg ville byttet ut en av ligatittlene for en sjanse i VM? Så klart, jeg har jo vunnet ligaen fem ganger, sier Rush.

Etter at han la støvlene på hyllen har Rush vært manager i Chester, og i tillegg hatt noen trenerjobber. I dag er han offisiell ambassadør for sitt kjære Liverpool og ofte å se på Anfield.

Han er fortsatt passe lang.

Han er fortsatt ganske tynn.

Men Ian James Rush har ikke lenger en matchende bart.

- Barten min var vel egentlig ikke så bra. Graeme Souness hadde den beste. Jeg barberte bort min i Amerika, etter at jeg hadde lagt opp, forteller Rush.

- Jeg var i New York og møtte en Liverpool-fan som ville ha autograf. «Hvor er barten, Ian», spurte han skrekkslagen. Hva i alle dager gjør en scouser på Times Square, tenkte jeg.

Kilder: FourFourTwo, BBC, The Times, The Guardian, Liverpoolfc.tv, European Football, Wikipedia.