11 personer omkom i tidenes verste enkeltstående ulykke på K2 i begynnelsen av august.
Den norske K2-ekspedisjonen hadde som mål å få alle fire vel ned, komme hjem som bedre venner – og få én til topps. To nådde toppen, men like etter omkom Rolf Bae – ektemannen til Cecilie Skog.
- Alt for høy kostnad
- Dette er veldig, veldig trist – og setter suksessen til de to som nådde toppen i et helt annet lys. Kostnaden ble alt for høy, sier sikkerhetsansvarlig Stein Tronstad i Norges klatreforbund (NKF) til Nettavisen.
- Er K2 så farlig at klatrerne bør forbys å klatre her?
- Nei, absolutt ikke. De som setter opp ekspedisjoner der er så erfarne og forberedt at de skal være kapable til å utfordre det mektige fjellet, sier Tronstad til Nettavisen.
Han prøver å forklare dette slik:
- Vi tar alle risiko og søker utfordringer på våre arenaer. De fire norske klatrerne har tilbrakt minst ti år i fjellet, lært om farer og prøvelser, tatt sine forholdsregler, beregnet risiko, var godt utstyrt – og hadde med ekstra sikkerhetsutstyr.
K2 - for sin egen del
- Å klatre K2 er noe man gjør for sin egen del, på samme måte som man går på blåbærtur. Det er en legitim form for livsutfoldelse. Men det er ikke viktig utover å nå egne drømmer og mål, sier han.
Han sier at de aller fleste er skremt fra å klatre K2 i utgangspunktet.
- Dødsstatistikken på K2 er dyster. Hvordan kan man forberede seg på døden før en slik ferd?
- Det kan man ikke, men man kan forberede seg på å unngå at det skjer, sier sikkerhetseksperten – som tror det ligger i oss alle å tenke at «ulykken rammer ikke meg».
Rolf Baes foreldre har bestemt at sønnen skal bli liggende i fjellet.
Les også: «Rolf er borte, uansett»
- Hvordan er det å forlate en omkommet i fjellet?
- Det må være veldig tungt. Foreldrene vil ikke sette andre liv i fare i forsøk på å finne ham. Det er en holdning jeg har stor respekt og beundring for.
Han legger til:
- Men dette er vanskelig for alle. Et «fysisk farvel» kan gjøre sorgbearbeidingen enklere.
Les også: Mistet Rolf, men fikk Cecilie tilbake
Ville snu
Norges Klatreforbund oppsummerer de dramatiske minuttene slik:
«Ca 25 minutter under toppen valgte også Rolf Bae å snu fordi han følte han sakket akterut, og ikke ønsket å sinke de andre siden tiden er en svært kritisk faktor under omstendigheter som dette.
Seint på dagen nådde så Cecilie Skog og Lars Nessa toppen, og snudde raskt for å gå ned igjen. De tok igjen Rolf, og alle 3 gikk samlet nedover mot Flaskehalsen i selskap med minst en klatrer fra de andre ekspedisjonene. Da de beveget seg nedover under Flaskehalsen var det blitt mørkt. På et tidspunkt da Cecilie og Lars sto frikoplet fra de faste tauene, antakelig under omkopling, hørte de raset komme, men kunne ikke se det. Kort etterpå så de at lyktene til Rolf og den utenlandske klatreren var borte, og måtte konstatere at det verste hadde skjedd».
- Reddet flere liv
- De norske klatrerne valgt å ta med seg ekstra tau og reddet dermed flere liv, sier Tronstad.
Cecilie Skog og Lars Nessa måtte gå videre - uten Rolf Bae:
«Etter å ha blitt overbevist om at de intet mer kunne gjøre, klarte de å ta seg sikkert ned til leir 4, og etter ytterligere to dager helt ned til baseleiren», leser vi videre.
- Hvordan klarer man å fortsette nedstigningen etter dette?
- Ingen panikk
- I slike situasjoner så opplever de fleste mennesker at de har større ressurser enn de selv aner. Klatrerne tenker da rasjonelt og på å redde det som reddes kan. Reaksjonene kommer etterpå.
Ut fra dette regner Tronstad det som helt usannsynlig at det kan ha oppstått panikk i fjellet.
- Hva kan vi lære av K2-ulykken?
- Livsglede
- Vi kommer til å se at det er et stort puslespill av enkelthendelser, ulykker og uheldige omstendigheter som har ført til katastrofen. Det vil bli lærerikt å se helhetsbilde, men det vil ta tid å få klarhet i.
- Kommer de tre overlevende i den norske delegasjonen til å fortsette å klatre?
- Ja, det er jeg sikker på – men aldri mer K2. Klatring er en viktig del av deres livsutfoldelse og livsglede – og det håper jeg de finner tilbake til, avslutter Tronstad.