Klara Skoge har viet alderdommen til å hjelpe fattige. Den spreke 87-åringen jobber fra sent til tidlig med å sortere og reparere klær.
Hun er ikke mer enn 1,55 på strømpelesten, men jobben hun gjør er gigantisk.
– Jeg har alltid vært «armsterk», så jeg kaster gjerne en sekk opp på den øverste hyllen, illustrerer Klara Skoge mens hun åpner en tung og falleferdig garasjeport lett som ingenting.
Foruten det faktum at hun faktisk er født i 1925 og har elleve oldebarn, så er det ingenting med Skoge som tilsier at hun nærmer seg 88 år.
– Har ikke du sett alle rynkene mine da, svarer hun lynkjapt på komplimentet.
Utenfor huset på Skoge i Fjell kommune har 87-åringen en trippel garasje som hver eneste måned blir fullstappet med sekker med klær og sko. Det samme blir kjelleren. Der er det bokstavelig talt fullt fra gulv til tak av stoffer, garn, sko og klær.
– Garasjen har forresten aldri inneholdt en eneste bil, flirer Skoge.
- Føler jeg er på rett sted i livet
Gjennom «Klara Skoges hjelpesendinger» har hun samlet inn og videresendt titusenvis av sekker med klær gjennom de siste ti årene. Og like lenge har hun jobbet mer enn fulltid med å sortere og reparere klærne som sendes til fattige i Afrika og Øst-Europa.
– Jeg tror jeg har fått et kall om at det er dette jeg skal drive med. Jeg føler virkelig at jeg er på rett sted i livet, smiler den vevre damen.
Oppmerksomheten rundt sin egen person liker hun ikke, men som hun sier: «Saken er så viktig, at jeg får vel finne meg i at dere vil skrive om meg!»
Forrige uke gikk årets første lastebil av gårde mot Øst-Europa med innsamlede klær. Familie og venner er i full sving de dagene lastebilen kommer for å hente de 400 sekkene den har plass til, vanligvis en gang i måneden.
Resten av uken er det Klara som tar seg av sortering og lagring av klærne som folk fra fjern og nær leverer på døren. En dag i uken er dessuten hennes 75 år gamle søster Borghild Johansen med og jobber.
– Jeg synes det er flott å få ha en sånn alderdom, smiler Skoge.
Hun sitter i sofaen sin hjemme på Skoge. Den er ikke akkurat nedslitt, for det er ikke mye 87-åringen sitter på baken. Dagene starter tidlig med frokost før hun finner veien ned i kjelleren eller inn i den tredoble garasjen. Hver eneste sekk eller kasse med klær som blir levert til Skoge blir nøye sortert. Er det noen av klærne som er ødelagte, ja da setter hun seg opp i stuen ved symaskinen og fikser dem før de sendes videre. Etter at hun ble enke for tre år siden, har all tid gått med til hennes store livsprosjekt.
Har sett hjelpebehovet på nært hold
– De tynne klærne blir sendt til Afrika, mens alt av tykke klær og sko sendes til Øst-Europa. På den måten kommer alt til nytte på best mulig måte.
Skoge har selv sett hjelpebehovet på nært hold. For to år siden var hun på besøk i Moldova.
– Det var grusomt å se hvordan enkelte bodde. Blant annet møtte vi to gamle som holdt til i et skur. De eide ingenting, og mannen hadde koldbrann i den ene foten.
Skoge stirrer ut på det kalde landskapet mens hun skutter seg. Livet mange lever i Øst-Europa er langt unna det vi opplever her hjemme på berget.
– Når jeg jobber, blir jeg som ett med de fattige der nede. Jeg har selv sett hvordan de har det, sier Skoge.
- Alt kan brukes
Under sitt besøk i Moldova fikk hun være med på oppussingen av skuret de to gamle bodde i. Og da det ble flyttet inn nye madrasser, kjente Skoge dem igjen med en gang. De hadde hun egenhendig trukket om hjemme på Sotra, båret i lastebilen og sendt til Moldova.
– Man må aldri kaste noe, alt kan brukes, smiler hun.
Frem til hun var 70 år, drev Skoge stoffbutikken Klara Skoge på Sartor senter.
– Jeg var faktisk med på å starte Sartor senter, sier hun stolt.
Og da hun skulle gi seg med butikken, holdt hun slett ikke salg slik mange gjør.
– Jeg ville ha med meg mest mulig stoff hjem, ler hun hjertelig.
Stoffet fra butikken har hun blant annet brukt til å sy tusenvis av gardiner, og den dag i dag finnes det fortsatt stoff i kjelleren fra butikken hennes.
– Jeg elsker å sy og reparerer masse klær før jeg sender dem av gårde. Jeg trekker om puter og madrasser og lapper klær med hull. Ofte mangler det en knapp eller to, men det er jo en smal sak å fikse.
– Hva er det som har fått deg til å bruke så mange timer på dette arbeidet alle disse årene?
Skoge ser igjen ut vinduet og tenker seg om et øyeblikk, før hun svarer kontant.
– Jeg er kristen, og jeg har fått et kall. Gjennom arbeidet jeg gjør, opplever jeg stadig vekk at det jeg gjør er rett. Jeg får krefter fra Herren til å jobbe, smiler hun.
- De kalte meg Gardin-Klara
Før hennes egne hjelpesendinger kom på bena, jobbet hun i mange år for Evangeliesenteret Østerbo i Halden. Også det fikk hun melding fra Gud om hva hun skulle gjøre.
– Der borte kalte de meg bare for gardin-Klara, jeg har sydd tusenvis av gardiner til alle sentrene og husene deres.
Den spreke 87-åringen bedyrer at hun ikke blir lei av alt arbeidet.
– Jeg kan jo blir litt trøtt av og til, men når jeg først er i sving, er det bare kjekt. Jeg er velsignet med god helse, så du hører ikke meg klage, smiler hun.
Selv om både sønner, døtre, søsken og barnebarn hjelper den driftige klesinnsamleren med arbeidet hennes, ser hun ikke for seg at noen skal ta over etter henne når hennes tid er ute.
– Jeg er jo en gammel dame, så det blir min tur til å forlate denne verden etter hvert. Jeg må vel kanskje begynne å rydde etter meg, tenker hun høyt.
Hun viser rundt i kjelleren og garasjen. Ute er det kaldt og klart.
– Nå er det nesten tomt her siden lastebilen var her i forrige uke, men det kommer forsyninger hver eneste dag.
Skoge smiler ved tanken på arbeidet som ligger foran henne.
– Jeg er nok arbeidsnarkoman. Jeg er vant til å jobbe hardt og mye. Jeg er av en annen skole enn de unge i dag, vet du.
Fikk heder av kongen
– Var det ikke sånn at du fikk en gjev medalje her for et års tid siden?
– Å, den. Jo, jeg gjorde vel det. Men det skulle jeg jo aldri hatt.
– Å?
– Nei, jeg er jo bare en på gulvet. Det er ikke noe å snakke om, sier Skoge bestemt, og vil helst ikke snakke mer om saken.
I oktober 2011 ble Klara Skoge tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Til slottet tok hun med seg datteren Norunn.
– Hvordan var det egentlig å møte Kongen?
– Å, jeg liker ikke sånt bestyr, men kongen var jo grei han. Helt alminnelig liksom.
Selve utdelingen med ordfører og lokalavis på plass, kunne hun nesten vært foruten.
– Det hele ble fremmed for meg. Det er mange som skulle hatt denne medaljen før meg.
Skoge er ikke bare kledelig beskjeden, men tilsynelatende brydd over å snakke om dette.
– Visste du forresten at vi sendte av gårde tusen par med strikkesokker til jul?