Gå til sidens hovedinnhold

Læreren som ble skarpskytter

Guevara

Hennes berømmelse sprer seg gjennom Syrias største by. Kameratene hennes kaller henne «Guevara», mens for byens innbyggere er hun kjent bare som «den kvinnelige skarpskytteren».

Urørlig som en stokk, med fingeren hvilende på avtrekkeren, ser hun gjennom kikkertsiktet på sitt skarpskyttergevær.

Utsikten er rammet inn av de ujevne betongkantene i det knyttnevestore hullet som er hakket ut i veggen i skjulestedet sitt. Hun befinner seg ved en av de farligste frontlinjene i Aleppo, den største byen i Syria.

«Guevara», oppkalt etter den kjente revolusjonæren, holder øye med fienden - regjeringens soldater - som beveger seg på den andre siden av gaten.

- Jeg liker å slåss. Når jeg ser at en av mine venner i min «katiba» (opprøreravdeling) er drept, får jeg lyst til å gripe våpenet og ta hevn, sier hun.

«Guevara» (36) er kledt i grønne kakibukser, en grå hettegenser, tettsittende hijab og en kamuflasjejakke. Hun har renset og ladet geværet og sitter i en halvt sammenrast bygning bare meter unna regjeringens patruljerende soldater .

Til tross for krigen er hun ulastelig antrukket, med perfekt trimmede øyenbryn og sminket fjes. På føttene har hun skinnsko med høye hæler og et armbånd i gull understreker hennes feminine sider.

En kvinnelig soldat i det konservative, muslimske samfunnet i Syria er et sjeldent syn, ofte ikke ansett som passende oppførsel for en kvinne. Men «Guevara» nyter respekt blant sine medopprørere, en gruppe på 30 menn og gutter, noen så unge som 16 år.

Hun forklarer at det ikke er lett å være skarpskytter.

- Du må være rask, forsiktig og smart, så de ikke skyter deg.

- Og du må være tålmodig. Jeg kan vente i timevis.

Gjennom det lille hullet i gjemmestedet sitt, ser hun regjeringssoldatene bare 200 meter unna. De beveger seg blant sivile som skynder seg gjennom gatene og prøver å leve livene sine som vanlig til tross for krigen.

- De sivile går hjem sent om ettermiddagen. Når gatene tømmes er det en god anledning til å skyte soldater. Jeg tror jeg har drept soldater. Du kan aldri vært hundre prosent sikker på at de er døde, men jeg har truffet dem minst fire eller fem ganger, forteller skarpskytteren.

Tonen mens hun snakker om å drepe regjeringssoldater er kategorisk, nesten fanatisk.

- Det gir en god følelse. Hver gang jeg treffer en, roper jeg «ja!».

Det er en personlig tragedie som motiverer «Guevara», som tidligere jobbet som engelsklærer. For måneder siden ble hjemmet hennes tilintetgjort i et luftangrep. Begge barna hennes, en gutt og jente på syv og ti år, ble drept.

- Gutten min pleide å bli redd for bombene, og spurte meg hva det var som skjedde. Jeg sa «gutten min, jeg lover at jeg skal forsvare fremtiden din». Nå vil jeg ikke glemme blodet barna mine ga, og jeg lover å ta hevn, sier hun.

«Guevara» er bosatt i Syria, men kommer fra Palestina. Hun fikk våpen- og kamptrening i en treningsleir i Libanon drevet av Hamas.

I Syria har hun kjempet lenge for sitt syn.

- Da jeg studerte ved Universitetet i Aleppo - lenge før opprøret begynte (se faktaboks) - startet vi en hemmelig motstandsavis. Vi opprettet et politisk parti for palestinere og holdt møter i skjul hvor vi diskuterte hvordan vi kunne styrte Bashar al-Assads regime.

De deltok i protestene som begynte i mars 2011, kjøpte videokameraer og filmet angrepene fra syriske sikkerhetsstyrker.

Hun forlot sin første mann fordi han ikke var revolusjonær nok. Og da hennes nye mann, lederen for opprørerbrigaden hun tilhører, først nektet henne å kjempe sammen med ham, truet hun med å forlate ham også.

- «Jeg er sterk nok til å holde et våpen, så hvorfor kan ikke jeg også kjempe?», sa jeg.

Mannen ga etter for konas jernvilje og lærte hennes kunsten å være skarpskytter.

«Guevara» innrømmer at hun noen ganger våkner gråtende om natten, traumatisert av å miste barna sine og de grusomme hendelsene hun har vært vitne til.

- Jeg har sett mer enn hundre lik de siste, få månedene. Så mange er drept i bombe- og luftangrep. Jeg har mange ganger så vidt sluppet unna med livet i behold. En gang eksploderte en bombe som såret menneskene jeg satt i bilen sammen med, og jeg tenkte «gode gud, døden er nær».

Reklame

Regntøyet du trenger til den norske sommeren

Kommentarer til denne saken