I mai 1968 vandret en ung irakisk geolog gatelangs i Oslo uten noe spesielt å gjøre. Han slo ihjel tiden ved å oppsøke et departement for å spørre om det var noen oljeselskaper på vei inn i Norge. Samme kveld ble han ansatt som den tredje norske oljebyråkraten, før oljeeventyret hadde begynt. Det skulle bli et lykketreff.

Les Financial Times historie:Irakeren som reddet Norge fra oljen

Nesten alt håp ute
I dag vet vi fasiten om den enorme norske oljeformuen, men historisk erfaring viser at mesteparten av oljen i verden hverken blir funnet eller utvunnet. Og Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) fastslo allerede i februar 1958 at man «kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst».

Da Farouk al-Kasim kom til Norge, var det siste oljeselskapet - Phillips Petroleum - i ferd med å gi opp. Men norske myndigheter tvang selskapet til å fullføre letingen det hadde påtatt seg. Slik fant man Ekofisk i 1969, et av verdens største offshore oljefelt.

Oljeeventyret var begynt.

Skrev utredninger på hytta
Sammen med en liten håndfull kolleger måtte Farouk al-Kasim håndtere spørsmål om milliardverdier og forholdet til gigantiske internasjonale oljeselskaper.

Financial Times forteller historien om at byråkratene dro på hyttetur hvor de forfattet stortingsmeldinger og andre regler som skapte både Statoil og Oljedirektoratet, og sikret at Norge ikke ga fra seg råderetten over de fantastiske verdiene i Nordsjøen.

Samtidig gjaldt det å unngå forbannelsen som hadde rammet mange andre oljestater, kjent som «den hollandske syken» hvor gassinntektene ødela resten av økonomien. Norge fikk Oljefondet og en utenlandsformue som i dag er på rundt en halv million kroner per innbygger.

«Norges største verdibygger»
Selvsagt har ingen enkeltperson æren for norsk oljerikdom, og oljehistorikere Nettavisen har snakket med trekker frem navn som Jens Evensen og Arve Johnsen - men også Farouk al-Kasim:

- På ressurssiden betegner jeg Farouk som en av de aller viktigste; i måten å forestå hvordan ressursene totalt sett skulle forvaltes, sier en sentral observatør til Nettavisen.

Statoils legendariske pressetalsmann og direktør Willy Olsen er soleklar til Financial Times: - Farouk er kanskje den største verdiskaperen Norge har hatt, sier Olsen, og trekker frem at al-Kasim presset oljeselskapene til å utvinne mer av oljen ved å tvinge igjennom nye metoder som vanninjeksering (sprøyter inn vann for å presse ut mer olje), horisontal boring og andre metoder som gjorde at Norge tar ut 45 prosent av ressursene i oljefelt - mot 25 prosent i utlandet.

- Det er denne kulturen, en kultur for å presse ut den siste dråpen, som han skapte, sier Olsen.

7.000 milliarder kroner
Oljedirektoratets ferske ressursrapport viser at petroleumsnæringen i løpet av 40 år har skapt verdier for godt over 7.000 milliarder kroner, målt i dagens pengeverdi.

I år bruker staten 130 milliarder oljekroner til offentlige utgifter. Arbeidet til Farouk Al-Kasim og de andre nøkkelfolkene på slutten av 60-tallet har altså skapt grobunn for inntekter som ville vært nok til 40 år med oljeoverrisling i samme tempo!

Det er knapt noen overdrivelse å kåre den nå 73-årige norsk-irakeren som landets mest lønnsomme innvandrer. Og han er fortsatt i full vigør. Så sent som for to uker siden holdt han foredrag om den norske oljemodellen for en gruppe oljeledere fra Kina, Sudan og Libya.

Nettavisen spurte Farouk hvordan han opplevde denne omtalen i Financial Times.

- Veldig positivt, det er godt å få anerkjennelse og jeg har vært ekstra glad de to siste dagene – men det ligger ikke i min natur å trakte etter det, sier oljepionér Farouk beskjedent.

- Er du Norges mest lønnsomme innvandrer?

- Det må nesten andre svare på. Jeg har ikke noe mer å tilføye utover det Olsen sier, men jeg har vært usedvanlig heldig i Norge, svarer han.

- Det er snadder å jobbe!
- Hvordan synes du Norge tar i mot ressurssterke innvandrere?

- Hvor mange med min bakgrunn har fått en slik gyllen mulighet? Jeg tror ikke det er mange land i verden som tar i mot en utlending og gir ham så store oppgaver og anledning til å være del av et så stort apparat, sier Farouk som har jobbet 17 år i Oljedirektoratet.

- Hvordan er ditt yrkesliv i dag?

- Det er morsomt! Jeg er glad over å kunne bidra. Den følelsen er snadder etter et langt yrkesliv, jeg vil ikke pensjonere meg, sier han med et smil.

- Hva gjør du helt konkret?

- Jeg jobber med å hjelpe andre land og deres oljeadministrasjoner. Norge er et ettertraktet land i forhold til organisering av petroleumsvirksomhet, presiserer han.

- Norge reddet meg
Da Farouk kom til Norge i 1968, skyldtes det en eneste grunn: Hans syke sønn.

- Legene i Irak hadde gitt ham opp, så Norge var vår redning. Min kone er norsk, så det var ikke noe vanskelig valg å ta. I slike situasjoner må man glemme sine fremtidsplaner. Norge reddet meg fra en dramatisk familiesituasjon, det er jeg veldig takknemlig for.

- Med alt som har skjedd i Irak de siste 40 årene, har det heller ikke vært fristende å bo i, legger han til ettertenksomt.