Det sir Alex Ferguson har vært for Manchester United, var en gang i tiden Bill Shankly for Liverpool. Skotten kom til Anfield i 1959, mens Liverpool befant seg i andredivisjon, og førte klubben til seriegull i toppdivisjonen fem år senere.
Det var Liverpools første ligagull på 17 år og bare det andre siden 1923.
Startet i 60-årene
Gullet i 1964 ble også starten på Liverpools første virkelige storhetstid. Shankly hentet inn spillere som Ron Yeats og Ian St. John og vant to seriemesterskap på tre år.
Shankly holdt det gående helt til 1974, men da overtok en mann som skulle bringe enda mer suksess til Liverpool - Bob Paisley. Mens Shankly imponerte med sin fenomenale evne til å motivere spillerne, imponerte Paisley vel så mye med sin taktiske kløkt.
Denne kløkten brakte Liverpool til topps i Europa. Paisley vant ligaen seks ganger fra 1976 til 1983, europacupen tre ganger, ligacupen tre ganger og Uefa-cupen én gang. Totalt tok Liverpool 20 titler med Bob Paisley som manager.
Etter to sesonger vellykkede med Joe Fagan kom Kenny Dalglish inn og sørget for at Liverpool beholdt sin dominerende posisjon i England. Heysel-tragedien, hvor 39 tilskuere døde i forkant av europacupfinalen mot Juventus, førte til at engelske klubber ble utestengt fra spill i europeiske klubbturneringer i seks år.
I England ble Liverpool seriemester under Dalglishs ledelse både i 1986, 1988 og 1990. Totalt vant Liverpool 13 ligamesterskap fra Shanklys første i 1964 til Dalglishs siste i 1990.
Under Paisley, Fagan og Dalglish ble Liverpool aldri dårligere enn nummer to, unntatt femteplassen i sesongen 1980/81 (se oversikt over Liverpools ligaplasseringer her).
Manglet en leder
Hvor startet da nedturen?
Med Graeme Souness.
Kenny Dalglish trakk seg snaut to år etter Hillsborough-tragedien, hvor 96 fans hadde mistet livet. Han orket ikke å fortsette og Liverpool valgte å gi roret videre til Souness.
- Det sies at Souness arvet et gammelt lag fra Dalglish. Det er en sannhet med modifikasjoner. For han beholdt gjerne dem han selv hadde spilt med, som Ian Rush, Steve Nicol, Ronnie Whelan og Bruce Grobbelaar. Det var liten tvil om at det var behov for å ta grep, det var flere spillere som var på vei mot slutten av sine karrierer, men de ble gjennomført så altfor raskt og brutalt, forteller Steinar Bjerkmann til Nettavisen.
Bjerkmann har fulgt Liverpool hele livet og jobber som vaktsjef hos NTB og som skribent for Liverpools offisielle fanklubb i Norge.
- Jeg er redd Souness fikk et feil inntrykk av spillergruppen. Den var fortsatt preget av den dramatiske, uventede Dalglish-avgangen i februar. Plutselig manglet klubben lederskikkelsen som hadde båret klubb og by gjennom den forferdelige Hillsborough-tragedien, sier Bjerkmann til Nettavisen.
Bommet med taktikk og kjøp
Graeme Souness var en sentral spiller for Liverpool under Paisley, og hadde gjort enorm suksess som spillende manager i skotske Rangers, men i Skottland står ligagullet som regel kun mellom Celtic og Rangers, for å si det litt flåsete.
Han sendte nøkkelspillere på dør for å bygge et yngre lag. Steve McMahon var 30 år da han ble solgt til Manchester City, Ray Houghton var 30 da han ble solgt til Aston Villa og Peter Beardsley var 30 da han ble solgt til Everton, for å nevne tre eksempler.
Inn kom yngre spillere, som Dean Saunders, Mark Wright, Mike Marsh, Steve McManaman, Nick Tanner og David Burrows.
- Souness splittet spillergruppen da Wright umiddelbart fikk oppgaven med å være kaptein. Wright selv sier flere av de eldre spillerne på Anfield hadde vanskelig med å akseptere at han gikk snarveien til kapteinsrollen. Det var en rolle en skulle gjøre seg fortjent til. Beardsley hadde dessuten mange gode år igjen. Det viste nummer sju både i Everton og Newcastle. Her snakker vi om et av tidenes bomsalg, mener Steinar Bjerkmann.
Souness erstattet Peter Beardsley med Dean Saunders og Mark Walters.
Det var ikke i nærheten av å være godt nok, spesielt ikke ettersom Souness heller ikke holdt samme taktiske nivå som Paisley, Fagan og Dalglish hadde gjort. Det hjalp ikke nevneverdig at klubbens kanskje beste spiller, John Barnes, skadet seg og aldri nådde toppnivået sitt igjen.
Liverpool falt til sjetteplass i den første sesongen under Souness.
- I tillegg til å bryte opp klubben, være konfronterende og endre en del i trening- og kostholdsvaner, klarte Souness aldri å erstatte spillersalgene sine. Enten hentet han andre typer eller feilet helt og satt igjen med spillere som ikke var gode nok. Det sies at «Yosser» var interessert i Roy Keane, men endte opp med Istvan Kozma, sukker Liverpool-supporteren Bjerkmann.
Toget gikk uten Liverpool
Så ble Premier League etablert og de virkelig store pengene kom inn i fotballen. Det ble plutselig et mye større skille mellom de beste klubbene og de nest beste på inntektssiden.
Englands mestvinnende klubb (den gang) ble stående igjen på perrongen da toget gikk.
Dette gjaldt spesielt på den kommersielle biten. Mens for eksempel Manchester United utnyttet den enorme, globale suksessen som Premier League ble til det fulle, hang Liverpool etter.
Liverpool fikk ikke så mye kommersielle inntekter som de hadde potensial til på 90-tallet, noe som førte til at mindre penger kunne sprøytes inn i det sportslige.
Det var faktisk først da Tom Hicks og George Gillett tok over klubben i 2007, at Liverpool fikk fart på den kommersielle delen. Det er ikke usannsynlig at ting kunne sett annerledes ut for Liverpool om klubben hadde hengt med i svingene da Premier League-eventyret startet.
Franskmann inn
Souness fikk sparken i 1994 og ble erstattet at Roy Evans, som hadde vært assistent under både Paisley og Dalglish.
Evans maktet ikke å løfte Liverpool tilbake til gamle høyder. Det var først da Gerard Houllier kom inn at den gamle storheten begynte å snuse på ligagullet igjen.
Franskmannen profesjonaliserte Liverpool innenfor fysisk trening og kosthold. Houllier fikk også inn den forsvarsbautaen Liverpool ikke hadde hatt siden Alan Hansen, da han kjøpte Sami Hyypiä fra Willem II. I tillegg kom viktige spillere som Dietmar Hamann, Stephane Henchoz, Vladimir Smicer inn.
Sesongen 2001/02 endte Liverpool på andreplass i Premier League, sju poeng bak Arsenal, men tre foran Manchester United.
Bom, bom, bom
Liverpool var klar for en storsatsing. Klar for å utfordre Manchester United og Arsenal i kampen om den engelske tronen. Det var to problemer: Manchester United hadde mer penger til rådighet og Houllier bommet med spillerkjøpene.
El-Hadji Diouf ble en fiasko. Salif Diao ble en fiasko. Bruno Cheyrou ble en fiasko.
Resultatene uteble. Liverpool falt til femteplass neste sesong og tok deretter fjerdeplassen. Houllier var også svært fokusert på det defensive, noe som sammen med den fallende prestasjonskurven bidro til at fansen og ledelsen gikk lei av ham.
Bjerkmann poengterer helt korrekt at Houlliers nedtur sammenfalt med hjerteproblemene franskmannen fikk. Etter comebacket medførte spillertransaksjonene at klubben ble svekket i stedet for styrket.
- Houllier solgte i tur og orden spillere som Robbie Fowler, David James og Dominic Matteo, mens han samtidig måtte se at Steve McManaman forlot Liverpool på fri overgang. Det er alle tunge navn som må erstattes med kløkt og en smule hell. Alle spillerkjøp kan ikke slå til, men sommeren 2002 ble starten på fallet for franskmannen som tok opp ballen med hendene (!) på treningsfeltet. Diao, Diouf og Cheyrou var penger rett ut av vinduet.
- Selv Souness vil slite med å kopiere Diouf-kjøpet. At Nicolas Anelka heller ikke ble beholdt, bido også til at Liverpool stadig var «en spiller unna».
Til topps i Europa
Inn kom Rafael Benitez og en ny storsatsing. I 2004 og 2005 var det bare Chelsea som brukte mer penger på spillerkjøp. Benitez gjorde et kupp da han sikret seg Xabi Alonso fra Real Sociedad. Også Luis Garcia ble en suksess etter at han ble hentet fra Barcelona.
Under Benitez klatret Liverpool til topps i Europa igjen. Med John Arne Riise vant merseysideklubben Champions League i 2005.
Konkurransen i Premier League ble imidlertid stadig tøffere og Benitez måtte nøye seg med femteplass i sin første sesong. Roman Abramovitsj overtok Chelsea og spyttet inn enorme summer i londonklubben. Liverpool klatret likevel opp til tredjeplass i sesong to og fikk dermed fortsette med spill i Champions League, noe som er svært innbringende økonomisk.
Ikke alle spillerkjøpene ble like vellykkede. Peter Crouch var god, men ikke blant de beste. Dirk Kuyt var god, og svært arbeidsom, men mislyktes totalt som spiss og ble omskolert til midtbanespiller.
Sommeren 2007 fikk Benitez endelig full klaff da han gjorde sin to største spillerinvesteringer. Javier Mascherano kostet 18 millioner pund (innleid i 2007, kjøpt i 2008) og Fernando Torres kostet 20 millioner (se oversikt over Premier League-klubbenes pengebruk fra 2000 til 2012 her).
Den kostbare Barry-flørten
Da Xabi Alonso endelig fikk en helt skadefri sesong, førte dette til at Liverpool omsider kunne kjempe om ligagullet igjen. Den spanske playmakeren var i fantastisk form, Torres scoret på bestilling og Steven Gerrard imiterte supermann.
Det holdt til 86 poeng, noe som innimellom er nok til ligagull. Sesongen 2008/09 holdt det kun til andreplass, bak Manchester Uniteds 90.
Oppturen i ligaen kom faktisk mens de forhatte amerikanerne Tom Hicks og George Gillett eide klubben.
Dessverre for Liverpool hadde Rafael Benitez gjort en stor feil sommeren 2008, som fikk store konsekvenser i 2009. Spanjolen hadde forsøkt å selge Xabi Alonso etter en skadeplaget sesong, for å hente inn Gareth Barry i stedet. Benitez lyktes ikke med dette byttet, men han lyktes godt med å såre stoltheten til Xabi Alonso (se oversikt over alle kjøp og salg under Rafael Benitez her).
Storspillet til Xabi Alonso hadde blitt lagt merke til og det var ikke mangel på tilbud da midtbanespilleren gjorde det klart at han ville bort. Han havnet i Real Madrid, hvor han fremdeles er en nøkkelspiller den dag i dag.
Fenomenal midtbanetrio
Liverpool maktet ikke å erstatte Xabi Alonso og falt fra andre- til sjuendeplass før Benitez forsvant ut dørene for godt.
- Xabi Alonso ..., sier Bjerkmann og lar navnet henge i luften.
- For en spiller! En moderne Jan Mølby. Silkefot. Pasninger. Gjerne over 60 meter. På fot. En sikler litt rundt munnen når en tenker på denne elegante og stilfulle ballfordeleren på Liverpools midtbane. Det er folk med mange flere år som rød supporter enn meg som tar med Alonso på sitt drømmelag. Han hadde hatt en rufsete sesong, men hvordan Rafa maktet kunststykket med å erte opp spanjolen er en gåte.
- Gareth Barry er en viktig spiller den dag i dag, men kom aldri til Liverpool, mens Anfield måtte se sin helt forlate klubben året etter. En utilgivelig feil. I en periode hadde Liverpool Gerrard, Mascherano og Alonso på midtbanen. Særlig bedre trio tror jeg ikke du finner selv på de virkelig store mesterlagene. Det smerter fortsatt å se Alonso i kongehvitt nede i Madrid. Det var en Real feil av Benitez, men det vil aldri ta fra ham miraklet i Istanbul og at Liverpool i en mer normal sesong kunne blitt ligamestere noen år senere.
Bommet med ansettelse
Ustabiliteten på eiersiden hadde ikke gjort ikke saken enklere for Benitez, men klubben brukte faktisk en god pel penger på å erstatte Xabi Alonso. Alberto Aquilani ble hentet fra Roma for 17 millioner pund, til tross for at han var skadd.
Italieneren er på sitt beste en vidunderlig playmaker, men han fant seg aldri til rette i det høye tempoet i Premier League og gjorde seg dessuten upopulær blant lagkameratene med sin halvhjertede innstilling til treningsarbeid.
I tillegg bommet Liverpool også med ansettelsen av Benitez' etterfølger. Hicks og Gillett takket for seg i klubben med å ansette Roy Hodgson som ny manager, men engelskmannen forsvant like raskt ut igjen etter at John W. Henry og Fenway Sports Group kjøpte opp klubben.
Fenway Sports Group ønsket å erstatte Hodgson med en ung og faglig sterk manager, men lot seg presse av fansen til å gi jobben til Kenny Dalglish, som etter suksess med Liverpool på 80-tallet og Blackburn på 90-tallet hadde trukket seg tilbake fra fotball.
- Suarez-saken ødela
Dalglish var det populære valget, men ikke det rette.
- Etter fiaskoen med Roy Hodgson, Halmstad-legenden som aldri forsto seg på verken klubb eller fans, fikk Dalglish igjen sjansen som manager på Anfield. Jeg gleder meg enda over minnene fra da han kom hjem og løp ut på fienden Manchester Uniteds lekegrind og hyttet nevene til fansen. Kongen var hjemme, smiler Steinar Bjerkmann.
- Men det viste seg delvis feilslått. Seier i ligacupen var en fin triumf, men ikke noe mer. Det er lenge siden den cupen hadde anseelse. FA-cupfinalen mot Chelsea ble tapt, selv om en sen sluttspurt nesten reddet ekstraomganger. To finaler i samme sesong er sterkt, men åttendeplasser i ligaen er ikke Liverpools varemerke.
Liverpool ble også forfulgt av negative presseoppslag etter at Luis Suarez ble dømt for rasistisk hets mot Patrice Evra.
- Selv tror jeg at det var håndteringen av Luis Suarez-saken som kostet Dalglish jobben. Saken ble ikke taklet på en god måte. Dalglish forsvarte sin mann på gamlemåten, men det hele ble til en støyrik affære der klubb, spiller og manager tapte ansikt, erkjenner Liverpool-supporteren.
Bom, bom, bom
Bjerkmann påpeker at det igjen ble gjort mange feil på overgangsfronten.
- Spillerkjøpene satt heller ikke helt. Charlie Adam fungerte ikke uten Lucas Leiva, men uten brasilianerens skade kunne Liverpool ha kjempet om en Champions League-plass. Lenge hang man da også godt med i serien. Jordan Henderson har potensial, men kostet sørgelig mye. Stewart Downing dukket opp som reserveløsning da Ashley Young valgte United. Downing hadde gode stats fra Villa, men har ikke fungert i Liverpool.
- Dalglish og Comolli fikk 50 millioner pund for Fernando Torres. En utrolig sum for en spiss som knapt har scoret nede i London. Dessverre brukte man hele 35 av disse på Andy Carroll. Jeg er svak for Carroll, men snittprisen for scoringer blir så høy at slike regnestykker får andre ta seg av.
- Når Liverpool så valgte å fjerne Dalglish og erstatte ham med en helt annen type manager i Brendan Rodgers fikk klubben ytterliggere et problem. Om flere av Dalglish-kjøpene hadde underprestert så kunne ikke Rodgers bruke den dyreste av dem, mens Adam raskt ble skippet ut til Stoke med brukbart hell på Britannia. I januar forlater trolig Downing også portene på Anfield.
- Så får en håpe at Rodgers unngår bomkjøpene som har felt flere av hans forgjengere.
LES FLERE SAKER FRA 2012: