Gå til sidens hovedinnhold

- Uansett hva jeg drev med og fikk til, var jeg «dama til …»

Møt Norges prima ballerina.

Fra prima ballerina til ballettsjef: Ingrid Lorentzen (42) sier ikke nei til en utfordring.

Vi møter henne i operacafeen onsdag ettermiddag.

- Jeg har et litt dobbeltsidig forhold til media, sier hun – men kvikner raskt til når hun får snakke om det hun liker aller best: Scenekunst og ballett.

Ingrid Lorentzen danset profesjonelt fra hun var 18 til 39 år. Nå er hun ballettsjef for 59 dansere på Den Norske Opera & Ballett.

- Avhengig av humor

- Vi så deg i «Nytt på Nytt» forrige fredag med Kjetil André Aamodt. Hvor viktig er humor for deg?

- Hva skal jeg si om det. Jeg lever jo med en del humor, får det tett på, sier Lorentzen til Nettavisen.

Hennes utvalgte er komiker Otto Jespersen (60).

- Annet blikk på det som skjer

- Er det så moro som man kan forvente?

- Ja, det er det. Humor er gøy, ler hun sin trillende latter.

- Det å kunne ha et annet blikk på det som skjer, alltid en kommentar, er noe jeg er blitt servert hjemme. Det er noe jeg er bitt avhengig av, jeg har jo alltid hatt denne type input. Jeg er nok ganske avhengig av humor. Ting blir fort trist, selvhøytidelig og pretensiøst, hvis ikke. Jeg er for at ting skal være skikkelig og ordentlig, men vi kan godt tulle med det. Jo mer alvorlig, jo viktigere er det å kunne le, mener hun.

De ler mye i Operaen:

- Vi har en særegen balletthumor, mye armer og bein og «ballet English». Det er nok både internt og fysisk.

- Sårende situasjoner

- Hvordan er det å selv være en offentlig person – og gift med en?

- Særlig da jeg var yngre, syntes jeg det var rart å se meg avbildet og omtalt som «dama til …» Uansett hva jeg drev med og fikk til, var jeg «dama til …». Når det er sagt, jeg tror ikke jeg tar meg selv så selvhøytidelig, så det var mer at det blir jo helt feil.

- Det har vært situasjoner jeg syntes har vært sårende, bemerker hun.

- Viktig å være synlig

I sin nye rolle som sjef for en mektig institusjon, ser hun nødvendigheten av å stille opp i media:

- Jeg har litt mediefnatt og kan bli stresset av hvordan sitater brukes og misbrukes. Det har på ingen måte avtatt, nå kan jo en hel institusjon rammes hvis ting kommer feil ut. Så jeg har mine egne nevroser på det. Men - hvis man vil formidle noe av det man holder på med, må man stille opp. Synlighet er viktig. Mitt viktigste prosjekt er å gjøre danserne kjent. De har ikke den statusen de fortjener i Norge.

- Er det snudd hos dere nå, slik at Otto er blitt «mannen til ballettsjefen»?

- Nei, han er nå seg selv. Han er helt kul på det, har ikke noe behov for å være i media overhodet, han er heller anti-media. Så her er det ikke noen konkurranse mellom oss, ler hun.

- Får ikke danse ballett

Sammen har de en seks år gammel datter.

- Hvis datteren din kommer hjem en dag og sier «jeg vil bli som deg, mamma», hva sier du da?

- Jeg gir henne ikke sjansen. Hun får ikke lov til å gå på ballet.

- Hvorfor ikke?

- Nei, jeg tenker det er mye annet fint hun kan gjøre. Hun er bare seks år, så hun deltar på ski og andre skoleaktiviteter, så kan vi utvide repertoaret etterhvert.

Prøver å avlede

- Men hva hvis hun insisterer?

- Jo, da må hun få lov. Men jeg har mine triks, prøver å avlede samtalen eller viser en vond tøyningsøvelse, så gir det seg for en stund fremover, ler Lorentzen.

- Det har blitt mindre mas.

- Henger det mange fine bilder av deg hjemme?

- Nei, datteren min har et lite bilde hun er glad i – men ellers er det hennes tegninger som pryder veggene, ikke mine piruetter.

Pensjonister som 41-åringer

Avtalen for ballettdanserne i Operaen er unik:

- Det er ingen andre dansere i Norge som har en slik pensjonsavtale, sier Lorentzen.

- Hva synes du om avtalen som sikrer dine dansere pensjon fra fylte 41 år?

- Du må kompenseres for at du har brukt all din tid på å bli så god. For å klare det, må du satse for fullt i ung alder. Jeg sluttet på skolen da jeg var 15. Hvis du etter karrieren står på bar bakke, vil det være en katastrofe. Samtidig synes jeg tanken på at man skal være ferdig i yrkeslivet som 41-åring, er noe kunstig.

- Særaldersgrenser i hele samfunnet er under press. Det er naturlig å jobbe også etter 41, understreker hun.

- Passer ikke for alle

- Vil du bekrefte eller avkrefte fordommen om at ballett og opera er for den «kulturelle eliten»?

- Poenget er at vi gjør veldig mye forskjellig. Det er ikke slik at alt skal passe for alle. Jeg prøver å guide folk riktig, slik at det første møtet blir positivt. Å si at man ikke forstår seg på dans, er som å si at du ikke forstår musikk. Det er like bredt, så det gjelder å treffe riktig, mener hun.

- Jeg prøver å kombinere det som er «trygt nok» med det som er «nytt nok» i våre oppsetninger. Det er ikke all dans jeg liker, men det gjør ikke noe.

- Billigere enn kino

- Med lavere billettpriser – ville dere nådd et bredere lag av befolkningen?

- Hos oss kan du alltid få billetter til 100 kroner, som er billigere enn å gå på kino, og vi har gode avtaler for studenter, pensjonister, Obos-medlemmer og andre. Eksempelvis er ikke «Nøtteknekkeren» dyr i forhold til «Billy Elliot», som vises på et privat teater.

- Mye går til lønn og pensjon

Om de årlige overføringene fra staten på nær 600 millioner, sier hun:

- Vi må først og fremst skape god kunst! Vi har cirka 300.000 besøkende i året, åpent syv dager i uken og Operaen er blitt – og skal være - en turistattraksjon og et sted for alle. Mye av potten går til lønn og pensjon. Bemanning koster og slik skal det være.

- Vi er et lite kompani, sammenlignet med søsterkompaniene, men vi danser mer enn svenskene og danskene. Så vi jobber sannelig for overføringene, sier hun.

«Den følelsen …»

Ballettkarrieren til Ingrid Lorentzen startet så tidlig at hun kuttet skolegangen før videregående.

- Hva er ditt stolteste øyeblikk som danser?

- Det er vanskelig å plukke det ene, det er mange, og det startet tidlig: Som da noen sa jeg burde søke om opptak til balletthøyskolen, til det å komme gjennom nåløyet, så følelsen av å komme inn på «Kungliga Svenska balettskolan» som første norske jente ... Da tenkte jeg: Nå blir det noe av, forteller hun.

-«Nå» blir det, akkurat den følelsen hadde jeg, sier hun ettertrykkelig.

-Så har jeg hatt forestillinger som har betydd mye for meg, det er ofte de tidlige opplevelsene som fester seg, som da jeg spilte «Kristin Lavransdatter» i Nidarosdomen i 20-årene og så en kø på 400 meter med skuelystne snirkle seg frem.

Hovedrollen i Svanesjøen

-Så er det selvsagt «Svanesjøen», ganske sent i min karriere og som jeg fikk et halvt år på å sette meg inn i. Det ble noe av – og det gikk bra. Det øyeblikket glemmer jeg aldri.

Lorentzen fikk strålende kritikk for sin tolkning av rollen, som hos mange er det ypperste målet for en ballerina.

-Jeg forstår hvorfor den ruver høyt, det er så målbart, det er ikke noe man har skapt selv – men gjenskapt, i en lang tradisjon, for ikke å glemme de tekniske utfordringene rollen byr på.

- Litt slapp, kanskje

- Hvordan er kroppen din nå, etter alle de årene med hardkjør?

- Den er kanskje litt slapp, ler hun – og presiserer raskt: «ikke verst».

- Jeg har alltid vært mye skadet fordi jeg har en hypermobil kropp. Det er fint å være myk, men det har sin pris også. Men – så lenge jeg ikke danser hver dag, går det slett ikke verst, sier hun.

- Siden jeg var 14 år, har jeg tenkt at «en skade kommer til å stoppe meg». Når det er sagt, jeg jobbet nok med en del skader jeg ikke var helt bevisst, så det var ikke alltid noen solskinnsfølelse, sier hun.

Slik ble det ikke.

- Betyr det at du lever godt med fysisk smerte?

- Nå er jeg ikke vant til det mer, så nå er jeg blitt mer pysete, ler hun.

- Danset ikke for å vise meg frem

- Hva er din forklaring på hvorfor du ble så god?

- Så god, skal vi se ... Jeg har alltid vært opptatt at det jeg gir fra meg, skal være bra. Jeg har i likhet med mange dansere «ikke vært fornøyd». Og hvis jeg kan trekke frem en positiv egenskap, er det at jeg har vært i stand til å leve meg inn i hvordan ulike scenekunstnere tenker, forstå hva de vil ha av meg og likevel bidra med noe «eget». Det er noe av egenskapen jeg bruker nå, når mye av tiden går med til å sette sammen ulike team, hvor det å utnytte kreative prosesser er essensielt.

- Jeg har et genuint formidlingsønske, jeg har aldri danset for å vise meg frem – men for å si noe. Jeg har hatt noe på hjerte – og jeg har hatt fysiske muligheter til å gjøre dette, med kroppen min, sier hun.

Farmor var statsråd - to ganger

- Kommer du fra en dansefamilie?

- Nei, overhodet ikke. Min farmor var statsråd i to regjeringer. I 1974 før jeg begynte å danse, uttalte hun i et intervju «Har De en drøm, Fru statsråd, som De ikke har fått oppfylt?» «Jeg har alltid hatt et slikt brennende ønske om å danse ballett.» Det var veldig rart. Hun var fra Hammerfest, hvor det ikke var de store dansemuligheter. Men hun fortalte meg at hun ofte drømte om ballett mens hun sov, sier Ingrid.

Farmoren, Annemarie Lorentzen (Ap), var utdannet lærer og først samferdselsminister i Trygve Brattelis andre regjering.

Etter drøye to år, fikk hun ansvar for Forbruker- og administrasjonsdepartementet, med Odvar Nordli som sjef.

Gjennom sitt 86 år lange liv, tilbrakte hun åtte av dem på Stortinget, for Finnmark. Så gikk ferden til Island - som ambassadør.

Drømmen tent som 2-åring

- Hvordan ble din dansedrøm til?

- Det husker jeg ikke. Jeg er blitt fortalt at jeg som 2-åring så det på tv og sa at «jeg vil danse, jeg vil bli ballettdanser».

I to år måtte hun mase på foreldrene sine.

- Så fikk jeg endelig begynne som 4-åring, og da var frøet sådd.

Ingen ledererfaring

- I 2012 ble du ballettsjef. Hvorfor fikk du jobben?

- Det var en lang prosess. Jeg ble bedt om å søke. Det var en stor beslutning for meg, selv om jeg var 39, hadde jeg ingen planer om å slutte: Jeg hadde tre sesonger igjen, hvilket i vår verden er mer enn det kanskje høres ut som. Men jeg tenkte klart at «nå går det toget». Jeg var ikke helt med på tanken i starten, tenkte at jeg kanskje burde la det gå litt tid. Helt til det siste var jeg usikker på om jeg ville si «ja» - og om jeg ville få et tilbud.

Det var mange hensyn å ta:

- På det tidspunktet var jenta mi tre år, så det var ingen selvfølge å si ja. Men noen ganger går toget når det går, og det gjelder å hoppe på. Gjennom alle samtalene, vokste lysten frem. Jeg følte også et ansvar for å bringe det beste i kompaniet videre.

Sjef for kolleger

Kompaniet består av 59 dansere.

- Hva hadde du av ledererfaring før det?

- Ingenting. Jeg var kollega av alle jeg nå er sjef for – og endringen trådde i kraft fra en dag til en annen.

- Hvordan var det å bli sjef for kollegene dine?

- Det var noe av det jeg tenkte skulle bli vanskeligst, at det ikke var noe avstand i mellom. Det var også det folk advarte meg mot. Jeg ser at det er vel så mange fordeler med å kjenne hvor foten trykker, men det er tøft å ikke gjøre folk til lags. Alt i alt er det bra. Jeg var godt orientert i landskapet, satt blant annet i kulturrådet. Mitt fokus endret seg også fra en dag til en annen.

- Hva er det aller viktigste i jobben din?

- Det er å oppfylle det ansvaret og de kravene som går på å fylle dette fantastiske huset. I Norge er tradisjonen for opera og ballett kort, så jeg har større spillerom enn mange i tilsvarende posisjoner, sier hun fornøyd.

Fylte vann i Operaen

- Du satte opp Svanesjøen på vann i vår– er det et eksempel på det?

- Ja, absolutt! Denne ideen var jeg ikke i tvil om å gjennomføre – med «A Swan Lake». Og – vi fulgte opp på den tradisjonelle oppsetningen etterpå, så jeg er så imponert over danserne. Jeg tror ikke det er noe kompani i verden som kan skilte med en slik bredde, sier hun.

- Er de spesielt robuste, mange av dem ser spinkle ut?

- Vi jobber kontinuerlig med helse, men skadefrekvensen i denne bransjen er høy. En ting er det synlige som viser seg på sykefraværet, det andre er skadene danserne jobber med til envher tid. Vi jobber også hardt for å utvikle vårt eget helseteam, noe som har vært en fanesak for meg. Vi er ikke i mål, men det har skjedd mye når det gjelder rehabilitering og skadeforebygging. Vi jobber blant annet tett med Olympiatoppen om dette.

- Teppet skal også gå opp, så dette lar seg ikke alltid løse på dansernes premisser.

Så lyser Ingrid opp.

Viser frem ulike kvinnekropper

- Akkurat nå er sykefraværet blant de kvinnelige danserne lavest på huset. Det er veldig gledelig, og årsaken er nok sammensatt. Men det er interessant i den løpende «flink pike»-debatten.

- Blant dine dansere – er spiseforstyrrelser et problem?

- Det er ikke et uttalt problem i det hele tatt, jeg ser ingen som sulter seg eller stadig blir tynnere, men jeg tar dette på alvor og samarbeider blant annet med «Villa sult» og psykiater Finn Skårderud. En annen ting: Jeg profilerer ulike kroppstyper, ikke bare de spinkle. Du må vise det i praksis, at alle kan få roller.

- Det er arbeidskropper vi ser i sving her, sier hun.

- Speiles hele tiden

For Lorentzen er det viktig å ikke fokusere mer på kropp enn nødvendig i balletten.

- I hele samfunnet ser vi et press på kvinnekroppen. Jeg tror mange med problemer, kaver i det stille – og at menn også rammes. Kroppen er utsatt, du speiles hele tiden, klart du blir bevisst.

- Hvordan var det å gi slipp på dansen?

- Jeg tok aldri noe ordentlig farvel på scenen, med laurbærkrans og det hele. Men det ville jeg ikke ha. Jeg så for meg en «utfasing», at jeg kunne fortsette å danse, men det lar seg ikke kombinere. Det ble litt sånn, men det har gått lettere enn jeg trodde. Husk: Dansen er jo det ene prosjektet jeg har hatt hele livet.

Så legger hun til at:

- Jeg savner selvfølgelig å være aktiv, som ballettklassene med pianisten om morgenen - men det er utrolig tilfredsstillende å få andre til å blomstre. Det er jobben min nå.

- Danser med jenta mi

Fortsatt kribler det i kroppen:

- Men det er mer blaff. Jeg har jo fått gjøre det jeg aller helst vil i så mange år. Jeg danser av og til for meg selv. Det kan komme over meg, danser litt med jenta mi, ler hun.

- Hvordan er det å være kvinnelig toppsjef?

- Jeg har ikke så mye å sammenligne med. Men det er fin balanse i ledergruppene her på huset - og det er så mange flotte damer. Jeg er imponert! Jeg er en person som går mange runder, ofte, før jeg bestemmer meg. Det å holde ut alle rundene, tar på – men lønner seg i lengden.

Som sjef drar hun nytte av å hatt ansvar i store oppsetninger:

- Det kreves utholdenhet i begge leire, som danser og som sjef. Men å skulle bære en forestilling er såpass tøft, at jeg ofte nå tenker «jeg har væt med på verre ting» når jeg møter utfordringer som sjef.

- Angsten driver meg

- Hva er du redd for å ikke lykkes med?

- Alt. Jeg er redd prosjektene ikke skal bli fine nok, at vi ikke skal innfri forventningene. Men nå har vi lagt bak oss en sesong hvor vi har overlevert, klart det gir selvtillit og et godt fundament videre. Det er angsten som driver meg, forklarer ballettsjefen.

- Alt har gått bedre enn jeg trodde. Og det er litt typisk meg, jeg er en såpass bekymret person, at det gjør det gjerne.

- Slapper av med familien

- Når kan du slappe helt av?

- I sommer tok jeg en liten pause, og jeg prøver å gjøre det noen helger, én dag. Det er mest når jeg er sammen med familien min, at jeg slapper av. Og – på vei ut av landet, kjenner jeg at trykket letter og at det er lettere å ta tak i de vonde mailene også.

Lorentzen er ydmyk i forhold til ansvaret hun har:

- Få kvinner med barn

- Det er 59 dansere, 20 nasjoner og 630 personer på huset – altså mye som rører seg. Stort og smått havner på mitt bord, og det blir mye og av og til. Jeg savner «fordypning», som jeg hadde mye av før – selv om jeg prøver å skjerme meg i enkelte faser, som i premiereuker. Da sier jeg nei til eksterne avtaler.

Lorentzen setter pris på et internasjonalt nettverk av ballettsjefer.

- Det er flere som er på min alder, men få av dem er kvinner – og knapt noen av dem har barn, reflekterer hun.

- Ja til kvotering

Ballettsjefen er for kvotering:

- Jeg ville ikke vært det for noen år siden, men jeg ser jo at det virker. I balletten ser vi at guttene fra de er små blir dyrket og løftes frem mer enn kvinner.

- Jeg har selv anskaffet to menn som koreografer, sier hun og anerkjenner at den maskuline formen kan være mer lettfattelig.

Operaen er preget av en prestasjonskultur, naturlig nok:

- De flinkeste danserne i Nasjonalballetten kunne stått på en hvilken som helst scene. Man blir god av å være sammen med andre gode, sier sjefen stolt.

- Ikke noe er godt nok

- Hva vil du si om nivået på den norske ballettundervisningen?

- Jeg vil aldri si at noe som helst er godt nok, men her har det skjedd veldig mye positivt.

Visjonene er på plass:

- Nå prøver jeg å få på plass et ungdomskompani, som skal fange opp talentene fra 17 til 23 år. Det er spennende. Kulturminister Thorhild Widvey (H) brukte nettopp det som eksempel på et mulig prosjekt for «Talent Norge» - en satsning som i neste års budsjett får 30 millioner kroner, sier hun.

- Ikke ofret noe

- Hva har du ofret gjennom din karriere?

- Ingenting. Men – av og til slår det meg at jeg har jo aldri vært ordentlig student. Uansett - det jeg har fått, overskygger det jeg har mistet – med å bo store deler av verden og vært ballettstudent i Stockholm, Paris og New York. Ballettspråket kjenner ingen landegrenser, så det har vært lett for meg å flytte rundt, forteller hun.

Vennekretsen er sammensatt:

- Jeg har mange gode venner som er dansere. Jeg synes danserne er en spesielt begavet yrkesgruppe, må jeg si - som samfunnet bør ha glede av – også etter at de runder 41 år, avslutter Lorentzen.

Ballerina Stine Østvold Aamodt er venn og kollega av Ingrid. De har kjent hverandre i en årrekke.

- God sjef

Fra en dag til en annen ble Ingrid Stines sjef.

- Jeg synes Ingrid gjør en god jobb som sjef! Vi er ikke alltid enige, men hun håndterer kritikk og er villig til å lytte til oss, sier hun til Nettavisen.

Østvold Aamodt er også tillitsvalgt:

- Den mest utfordrende saken akkurat nå er pensjon! Vi blir pensjonister når vi fyller 41 år, og de færreste har rukket en alternativ utdannelse fordi de har danset hele sitt liv. Som tillitsvalgt ser jeg det som viktig å opprettholde en dansers verdi ved å ivareta livslønnen. Dette er en kompleks prosess med flere medvirkende parter, men siden dansernes pensjon er lovfestet, er vi avhengige av at departementet bidrar til å finne gode løsninger.

Spiller 19 forestillinger

Østvold Aamodt hører til unntaket blant danserne – og har gått på idrettshøyskolen.

- Nå er mitt fokus på en maksimal avslutning her, så får vi se hva jeg gjør etter hvert. Men – på en seniorcafe med rekesmørbrød, der blir jeg ikke å se, ler tobarnsmoren.

Hun skal spille i samtlige 19 forestillinger av Nøtteknekkeren før jul, som har premiere 3. desember.

Reklame

Kurs: Dette må du vite om vin og bobler til 17. mai

Kommentarer til denne saken