35 millioner euro - eller 245 millioner norske kroner.

Tenk litt på den summen. Hva ville du brukt disse pengene til, om du hadde dem til rådighet? Dyre biler? Villaer? Båter? Reiser? Eller ditt eget fly, kanskje?

Om vi samlet inn alle svarene på spørsmålet, hadde de nok vært både mange og varierte, men svært få av dere ville nok gått med store planer om å bruke pengene på en lurvete argentiner.

- Var ikke min stil
Men det var nettopp det den italienske fotballklubben AS Roma gjorde i 2000. De la 245 millioner kroner på bordet for 31 år gamle Gabriel Batistuta. De fikk beholde ham i tre sesonger.

Han spilte totalt 81 kamper for klubben og scoret 33 mål, noe som er meget bra, men snittprisen per mål ble likevel rundt 7,5 millioner kroner.

- Jeg følte ikke noe press. Det var den summen de betalte, det var det de mente jeg var verdt. Roma betalte pengesummen fordi Roma viste jeg kunne hjelpe laget, sier Batistuta.

- Hvor vidt du scorer mange mål, eller ikke, avhenger ofte av mer enn bare deg selv. Jeg ville bevise at jeg kunne vinne ligaen med et veldig godt lag, og det klarte vi, sier han videre.

Da Batistuta først valgte å takke for seg i Fiorentina, en klubb han hadde scoret trofast for gjennom hele 1990-tallet, var han allerede en spisslegende. 207 mål på 332 kamper sier alt.

Tilbudene var også mange, og da han til syvende og sist valgte Stade Olimpico, hadde han blant annet ignorert flere anrop fra en hissig skotte med kronisk tyggegalskap.

- Jeg hadde mange tilbud fra England, men den engelske ligaen var ikke all verden på den tiden. Det var stort sett de to samme lagene som vant ligaen hvert år, forteller Batistuta.

- Hadde jeg gått til Manchester United, hadde jeg fått være med å vinne ligaen uten å anstrenge meg. Det var ikke min stil, det hadde blitt for enkelt, fortsetter argentineren.

Målkongens ankomst
Argentineren vant ligaen med Fabio Capellos Roma i 2001, og fikk endelig et ligamesterskap, men spisslegenden Gabriel Batistuta, han ble for alvor skapt et helt annet sted, i Firenze.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Etter å ha hamret inn mål for Newell's Old Boys, River Plate og Boca Juniors i perioden 1988 til 1991, landet den hårfagre spissen i Italia. Spesielt stilsikker, var han imidlertid ikke.

- Jeg var ikke så opptatt av utseende. På min første dag i Fiorentina møtte jeg opp i sandaler, en t-skjorte, og håret mitt var satt opp så jeg lignet en løve, husker målkongen.

- Jeg skulle jo bare trene, ikke på noe moteshow. Alle på laget var sjokkert, men det brydde meg ikke. Ikke ville jeg ta imot noen tips heller. Du blir ikke bedre i fotball av å kle deg pent.

«Batigol» lot føttene snakke for seg, og det gikk ikke lang tid før hans rufsete utseende ble oversett. Han scoret 14 mål i debutsesongen, og 19 da Fiorentina rykket ned året etter.

Tilbudene var mange, allerede da, men Batistuta ble værende i Fiorentina. Han hamret inn 21 mål på 32 kamper den påfølgende sesongen og hjalp klubben tilbake i Serie A.

- Jeg likte virkelig det å spille for en litt mindre klubb. Jeg ønsket å ta klubben mot toppen og vinne. Derfor ble jeg i Fiorentina. Jeg vile gjøre dem til et bedre lag, forteller spissen.

Totalt ble det ni sesonger i den fiolette klubben. Byens befolkning elsket den frisørskye mannen fra Santa Fe. Batistuta ble overøst med gaver av beundrere.

- Folket ga meg alt. De ga meg mat, vin og til og med en motorsykkel. Alt! Det skjedde nesten hver dag. De satte pris på det jeg gjorde for laget og hedret meg med gaver.

«Batigol» i Europa
Suksessen var stor for Batistuta hos Fiorentina, men det ble begrenset med sølvtøy. På ni sesonger sto han igjen med en cuptittel, en supercuptittel og vinnermedaljen fra Serie B.

1998/99-sesongen var det nærmeste Batistuta og Fiorentina kom en ligatittel. Laget åpnet sesongen bra, men spisshelten ble skadet, og laget mistet formen. Det endte med en tredjeplass.

- Jeg vet ikke helt om vi kunne vunnet. Vi spilte bra, og ingen kan egentlig spå hva som hadde skjedd den sesongen om jeg hadde holdt meg skadefri, mener den nå 44 år gamle helten.

Tredjeplassen var i hvert fall nok til å sende Fiorentina inn i Europas gjeveste cup, Champions League. Der fikk «Batigol» prøve seg mot Barcelona, Arsenal og svenske AIK.

De fleste husker nok argentinerens scoring mot Arsenal på gamle Wembley. Med kraft og presisjon hamret han ballen forbi David Seaman og opp i nettaket.

- Det var et herlig mål, men for Fiorentina var det først og fremst det viktigste målet i klubbens historie. Vi slo ut Arsenal, som spilte på hjemmebane. Før kampen trodde folk det var umulig.

Se «Batigol» score mot Arsenal:

- Scoringer er ikke vakre på grunn av måten de blir scoret på, men på grunn av hvor viktige de er. Noen mål kan se stygge ut, men blir likevel husket for alltid, filosoferer 44-åringen.

Det skal likevel legges til at noen av de scoringene Batistuta vartet opp med i karrieren også var estetisk vakre. Argentineren hadde blant annet et blytungt skudd.

- Før jeg ble proff, forårsaket jeg et brudd i armleddet på en keeper med et skudd, men det var kanskje tilfeldig? Jeg trente mye på skudd. Jeg ønsket å bli god på ting jeg ikke var god på.

- Derfor kom jeg alltid på trening en time før alle andre, og jeg dro en time etter alle andre. Jeg visste jeg kunne skyte hardt, så da var det bare å treffe riktig, forteller spissen.

Fiorentina tok seg videre fra første gruppespill i Champions League denne sesongen, men måtte gi tapt i runde to mot lag som Manchester United, Valencia og franske Bordeaux.

- Var gode nok
Tiden i Firenze er selvfølgelig et helt spesielt kapittel i historien om Batistuta, men det går jo ikke an å skrive en artikkel om denne mannen uten å nevne hans bragder på landslaget.

På 78 landskamper, der debuten kom i 1991, nettet han suverene 56 mål. Han er den stolte fotballnasjonens ypperste målscorer gjennom alle tider og troner suverent foran storheter som Hernan Crespo (35 mål), Diego Maradona (34 mål) og Lionel Messi (32 mål).

Han var med under VM i 1994, VM i 1998 og VM i 2002. Men som på klubbnivå, fikk «Batigol» heller aldri være med å vinne noe virkelig stort på landslagsnivå. Noen pokaler ble det, likevel.

Både i 1991 og 1993 var han med å vinne Copa America med Argentina. I 1991 ble han også toppscorer i turneringen. I 1992 vant nasjonen også turneringen Confederations Cup.

Selv om det ikke ble noe VM-trofé på Argentina under Batistutas storhetstid, var det nok av minneverdige øyeblikk. Han var blant annet med da Diego Maradona ble tatt i doping i 1994.

- Jeg mener vi var gode nok til å vinne i 1994, både med og uten Maradona. Med Maradona hadde vi garantert vunnet, mener spissen.

- Vi hadde også gode sjanser til å vinne da vi mistet ham, men jeg tror dopingskandalen ødelagte mye, selv om vi var overbevist om at den ikke gjorde det akkurat når det skjedde.

Batistuta legger likevel ikke skjul på at han elsket å spille med Maradona.

- Hvem tror du var den beste? Selv om det var mot slutten av Maradonas karriere, var han fortsatt den samme. Selv i dag ville folk satt pris på å spille med ham, sier spissen.

Når det gjelder den beste spilleren «Batigol» noen gang har spilt mot, er han ikke like sikker. Han scoret jo tros alt mot alle.

- Nja, jeg vet ikke, jeg scoret mot alle forsvarere. Alle pleide å sparke meg. Alle som én har vært bortpå ankelen eller kneet mitt. I Italia er forsvarsspillere tøffe, mener han.

- På den tiden det var lite TV-dekning var det ille. Folk sparket, og slapp unna med det. Det finnes mange gode forsvarere i Italia og Argentina, men i Italia er de tøffest, sier han.

Husker ikke Beckham
Batistuta var også til stede da David Beckham ble utvist i møtet mellom Argentina og England under VM i 1998. Spissen husker ikke så mye av den episoden.

- Det eneste jeg husker fra den kampen, er at det var en utrolig tøff kamp. Jeg husker ikke engang at Sol Campbell scoret (målet ble annullert), før jeg så den i opptak på DVD.

I forkant av VM i 1998 verserte det også rykter om at daværende landslagstrener Daniel Pasarella hadde gitt ordre om at alle langhårede spillere måtte klippe seg. Tøv, mener Batistuta.

- Hva? Nei, he-he, det var nok bare et rykte. Jeg spilte jo i alle kampene under mesterskapet, og i alle kampene i oppkjøringen til mesterskapet, forteller 44-åringen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Under VM i 2002 gikk det meste galt. Argentina var regnet som en av favorittene på forhånd, men røk ut i gruppespillet. En skandale og skam, selvfølgelig.

Dette skjedde samtidig som tangolandet var inne i en dyp, økonmisk krise. Batistuta følte seg likevel ikke som noen landssviker, selv om pressen var på krigsstien etter VM-exiten.

- Jeg ville vinne VM, og om vi vant ville folk blitt glade. Landet var i en økonomisk krise, men det var ikke vår feil. Det som skjedde i VM, skjedde, jeg vil ikke legge skylden på noen for det.

- Argentina var i en vanskelig situasjon økonomisk på grunn av politikk, og jeg var bare en fotballspiller. Jeg ønsket å gjøre folket glad, men jeg føler meg ikke skyldig, sier han.

3601494

Tok til tårene
Etter tiden i Fiorentina ble det altså Roma på argentineren. Der vant han sin første, og eneste ligatittel som spiller, under ledelse av jernmannen Fabio Capello.

I suksessesongen scoret han 20 ligamål og var en viktig brikke i laget som hentet hjem ligatrofeet. Da han møtte gamleklubben denne sesongen, tok imidlertid følelsene overhånd.

Tårene sprutet da Batistuta satte ballen i mål mot Fiorentina.

- Jeg hadde spilt for Fiorentina i ti år. Ti år av livet mitt brukte jeg på å holde med Fiorentina. Tre av barna mine var født i Firenze. Jeg hadde levde halve livet mitt der, sier han.

- Alle følelsene bare strømmet på da jeg scoret det målet, legger han til.

Daværende Roma-trener Capello var, og er, kjent som en svært tøff manager. Batistuta hadde likevel ingen problemer med å samarbeide med hardhausen.

- Det handler om disiplin. Det er alt. Om han er en tøff manager å spille for? Vel, det avhenger av hva slags spiller du er, sier Batistuta.

- For meg var det ikke tøft, men så var jeg også vant til å gjøre de tingene han ba om fra før. Kunne Edmundo fungert under Capello? Nei, det tror jeg ikke, he-he, sier spissen.

For ordens skyld. Brassen Edmundo, eller «Dyret» som han også ble kalt, var en omstridt spiss som Batistuta spilte sammen med en periode i Fiorentina.

- Han var vel ikke på sitt beste under tiden i Fiorentina. Men jeg vil ikke si så mye om han, bortsett fra at han forsvant en tre-fire dager en gang, for å dra på karnevalet i Brasil.

- Om du ønsket å ha det gøy, så var Edmundo en bra type. Men om du ønsket å vinne ligaen eller Champions League, var han ikke din mann. Jeg lever livet på en annen måte.

- Trenger hvile
Batistuta var også en kort tur innom Inter og A-Arabi før han la støvlene på hyllen i 2005. Etter det har argentineren tatt trenerutdanning.

- Jeg gjorde det mest for å få tittelen. Jeg har en idé om hvordan jeg vil at lagene mine skal spille, men jeg er ikke forberedt på noe slik nå. Jeg har nok ikke den gnisten i meg.

- Om jeg skal tilbake til fotballen, må det bli som sportslig leder, eller noe slik.

Når alt kommer til alt, er egentlig ikke Batistuta så opptatt av fotball.

- Jeg har et veldig avslappet forhold til fotball. Jeg fokuserte på trening og det å bli bedre. Jeg snakket aldri om fotball, eller så det på TV. Det var jo en jobb, ikke fritid.

Så hva gjør egentlig Gabriel Batistuta nå som støvlene ligger på hylla?

- Jeg spiller polo, golf og har jobbet for en meksikansk TV-stasjon som kommentator. Det var under VM i 2010. Jeg spilte jo i 20 år, og trenger fortsatt å hvile, humrer 44-åringen.

Og hvile, det kan Gabriel Batistuta gjøre med god samvittighet. Han vil alltid bli husket som en av fotballens store målscorere, og en av sportens legender.

Se Batistuta score mot Fioretina:

Kilder: FourFourTwo, Wikipedia, Football Italia, La Gazzetta dello Sport.