Gå til sidens hovedinnhold

Vi har mye å lære av USA

Uansett hvordan det går i natt: Barack Obama har skapt historie.

Obama er den første fargede, og den første med såkalt flerkulturell bakgrunn, som har blitt valgt som presidentkandidat. Og han har gjennomført en valgkamp som har engasjert og beveget millioner av mennesker, herunder mange unge som vanligvis ikke pleier å stemme ved valg. Det alene er en bragd.

Kristin Clemet og Jon Michelet skriver om valget i Nettavisen. Les Michelets artikkel her.

Erik Solheim sa i dag at det ville ta lang tid før Europa kommer etter, altså før et europeisk land får en mørkhudet, en muslim og/eller en innvandrer som statsminister - eller presidentkandidat. Det er, i hvert fall nesten, sant. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, er tross alt sønn av en innvandrer. Men helt generelt er nok USA et land som er mye mer tolerant overfor innvandrere og minoriteter enn de europeiske landene er. I Norge var Afshan Rafiq fra Høyre den første muslimen på Stortinget, mens Manuela Ramin-Osmundsen var den første fargede person i regjering. Men de er ikke så mange, og ingen med minoritetsbakgrunn har så langt vært i nærheten av å bli statsminister.

Barack Obama har ført en imponerende valgkamp, og mange kommer til å studere hvordan han gjorde det. Selv er jeg blitt slått av særlig to ting:

For det første hvor lite variert budskapet hans har vært. I en dokumentar om Obama og McCain som både norsk, dansk og svensk TV har sendt de siste dagene, fremgår det at den store gjennombruddstalen hans til Demokratenes landsmøte i 2004 i bunn og grunn var den samme som han holdt da han drev kampanje i 2000. Og talen han holdt i 2004 er omtrent den samme som han holder i dag. Det er en tale om forandring og håp; om samhold og kompromiss. Den er svært lite kontroversiell og konkret, hvilket også har ført til kritikk. For hva mener han egentlig? Hva står han for? Hvilken politikk vil han føre?

Et annet karakteristisk trekk ved talene hans, er at de, i hvert fall tilsynelatende, er veldig personlige. Han har allerede, før han har fylt femti, skrevet to selvbiografier. Talen hans på konventet i 2004, da han slo igjennom, handlet om han selv og hans egen bakgrunn. Og han avslutter valgkampen med å snakke om bestemoren, som nylig døde. Han gjør det personlige til politikk.

Ikke alle liker det. Litteraturredaktøren i The New Republic, Leon Wieseltier, uttaler til Weekendavisen at Obamas stil handler om den moderne politiske kulturs besettelse av identitet – etnisk, seksuelt, kulturelt og religiøst, og at hans skeptiske holdning til Obama (som han likevel skal stemme på) skyldes at Obama gjør politikk til et selvbiografisk spørsmål.

Så hvordan kan det ha seg at så mange lar seg bevege – når talene egentlig ikke inneholder så mye?

Det er nok som Wieseltier også sier: Obama er meget veltalende. Faktisk er det en musikalsk rytme i talene hans, de er som musikk i mine ører.. Og mange elsker tydeligvis Obamas musikk og retorikk – om enn, altså, ikke litteraturredaktøren i The New Republic. For han er det en musikk jeg er blitt lei av for lenge siden. Den er for glatt og for gjennomtenkt, som om det var melodiøs popmusikk.

Erik Solheim forsøker å gjøre Obama til et symbol for den globale venstresiden. Men som Solheims partifelle, Eirik Falao, skriver i Dagsavisen i dag, så er nok det en tilsnikelse. Hele Europa ser ut til å foretrekke Obama, hvilket bl.a. skyldes at hele det politiske spekter i USA ligger til høyre for europeisk politikk. Således er det ikke noe problem, i mange spørsmål, å plassere Obama til høyre for det norske Høyre. Samtidig er det en rekke spørsmål som ikke så lett lar seg plassere på den høyre/venstre-aksen vi er vant til å tenke på i Norge. Amerikanere tror for eksempel mindre på staten og mer på Gud enn nordmenn gjør. Og Obama selv betraktes av mange som en som hever seg over høyre/venstre-aksen. Han sammenlignes hyppig både med John Kennedy og Ronald Reagan.

Mange mener at McCain har ført en elendig valgkamp. Det syns jeg ikke. Tvert om syns jeg det er ganske imponerende at en 72-åring, som hadde alle odds mot seg, som kommer fra et parti som har regjert i åtte år, som har tidenes mest upopulære president, og som har regjeringsansvaret i en tid med krig og finanskrise, kan gjøre det så bra. Uten finanskrisen hadde han kanskje til og med hatt en mulighet til å vinne.

Selv håper jeg på Obama, enda jeg vet at de enorme forventningene han vil bli møtt med, lett vil lede til enorme skuffelser blant svært mange. Men en god ting kan vi imøtese: USA-hatet i Europa vil måtte dempes. SV, for eksempel, må slutte å betrakte USA som en trussel mot verdensfreden eller som et land fylt av idioter fordi de ikke straks vil innføre den nordiske velferdsmodellen. Og når Obama forventer at vi europeere stiller opp mer i kampen mot Taliban i Afghanistan, så blir det kanskje ikke like lett å si nei.

Obamas suksess er USAs suksess. USA er et enormt dynamisk, fargerikt, kulturelt og intellektuelt spennende samfunn, som vi fortsatt har mye å lære av!

Reklame

Siste sjanse i kveld: Halv pris på alt fra Comfyballs

Kommentarer til denne saken