Gå til sidens hovedinnhold

Alt, altfor mye av alt

Hugh Jackman er fantastisk, men «Australia» kunne godt lagt mer bånd på seg.

Australia - Australia/USA 2008. Regi: Baz Luhrman. Med Hugh Jackman, Nicole Kidman, Jack Thompson, Brandon Davies, Bryan Brown, David Wenham

Aldersgrense 11 år

La meg si det med en gang - jeg er en stor fan av Baz Luhrman. «Romeo + Juliet» tok Shakespeare et helt annet sted enn Kenneth Branagh maktet og «Moulin Rouge» var et dekadent, musikalsk vidunderlig, fantastisk visuelt eventyr av en film.

Nå er Luhrman tilbake i sitt innfødte «Australia» - og med en film der det virker som han forsøker å pakke inn alle ingredienser han har brukt i sine foregående filmer. Det er virkelig ganske mange virkemidler - og det hele blir dessverre ikke helt slik Mae West beskrev det. Her er ikke «for mye av en ting herlig».

Mulig er dette fordi filmen er blitt markedsført så tungt som en ny «Tatt av vinden». Det er den på ingen måter ikke - i så fall så er det en «Tatt av vinden» på speed.

Lurhman har nemlig bestemt seg for å sette komikken i høysetet og hele begynnelsen er ganske slapstickaktig uten «the schtick» for å si det slilk. Kombinasjonen av «Moulin Rouge»-animerte trekk og episke sveip over australsk natur og Jackman og Kidman som overdrevent spiller de store fakter blir bare pussig.

Historien er som følger: Lady Sarah (Nicole Kidman) kommer til den australske ødemarken, mest av alt for å overtale sin aristokratmann til å returnere hjem til eleverte England. Dette skjer rett før annen verdenskrig, og den eneste villig til å følge den fornemme damen ut på de bare sletter er Drover (den fantastisk kjekke røffingen Hugh Jackman). Men vel fremme oppdager hun at noen har tatt livet av ektemannen. Selvfølgelig får urinnvånerne skylden, halvkasten Nulla (Jason Davies som faktisk er filmens forteller) forsøker å forklare oss hvorfor. Men Sarah tar seg raskt sammen og forstår at dette handler mer om kveg, krig og ekle kvegkonger enn drømmefolkets religion.

Det pussige med «Australia» er at historien er - om enn litt klisjéfylt - i alle fall engasjerer. Og etter hvert som den utvikler seg, utvikler også Luhrman fortellerstilen - det vil si han skifter fra slapstickkomedie til det mer romantisk, sveipende som vi forventet oss i første instans. Det sørgelige er at vi ved dette tidspunkt har mistet enhver evne til å engasjere oss i alt fra Drover til den vesle gutten til Lady Sarah.

Det hele blir vakkert å bivåne, tidvis ganske så deilig å se på, men helt uten emosjonell betydning.

Hvorfor Luhrman har valgt dette oppsiktsvekkende og distanserende fortellergrepet i begynnelsen av filmen overrasker mer enn det gleder, og den tidligere magiens mester sløser bort alle sine sjanser til at vi skal ta fram lommetørkleene. Tross den overdrevent komiske starten handler nemlig dette om krig, tap og urettferdighet. Det burde vært nok - selv for en mann med en stor lekekasse som Luhrman.

SE VIDEO AV AUSTRALIA

HTML EMBED
video_embed(10896,1);
Reklame

Grillpakken som gir deg saftig mat

Kommentarer til denne saken