Gå til sidens hovedinnhold

Hå i Rogaland 2020.

Lea Michelle (29) ligger på togskinnene.

Politiet tilkalles. Hun opplever at livet hennes er ødelagt.

- De som har gjort det slipper unna. Ingen bryr seg.

– Jeg kan ikke engang få ta livet mitt. Er det noen som i det hele tatt forstår hvor jævlig vondt jeg har det? 

Lea Michelle får aldri ro.

Noen minutter senere står en uniformert politimann over henne. Alt Lea Michelle hører er ondsinnet kjeft. Politimannen snakker om bot, som en konsekvens av de kostnadene hun medførte ved å få stanset toget. Alt hun hører er trusler. At en mann i uniform er sint på henne. Skuffet over hennes oppførsel.

– Det var det siste jeg ønsket å bli møtt med. Mellom tårene forsøkte jeg å fortelle hvor jævlig jeg har det. At jeg ikke får hjelp.

– Jeg blir bare sett på som et problem. Sånn har det vært hele veien. Jeg orker ikke mer, sier Lea Michelle før det blir stille. Telefonsamtalen med journalisten avsluttes. Men hun vil fortelle videre. Det er viktig for henne at historien kommer ut. Hun fortsetter dialogen på meldinger.

Før kvelden er omme har hun sendt over hundre meldinger til journalisten.

Det blir tidlig synlig at hun bebreider barneverntjenesten. Hun tror på et annet liv hvis de hadde tatt henne ut av hjemmet for tjuefem år siden.

I stedet føler hun seg som en kjepp i hjulet på hjelpeapparatet. En belastning på systemet og til bry for politiet. Hun skjelner at omgivelsene ser på henne som den forslitte metaforen «en tikkende bombe». At hennes plager er en samfunnsbelastning.

Lea Michelle har ingen mild og moderat depresjon eller angst. Lea Michelle har store psykiske utfordringer, men er ikke fratatt samtykkekompetansen.

Lea Michelle ble født i 1992. Her er hun tre år.

Som liten var hun leken, blid og pratsom.

En kasteball i systemet

Lea Michelle var fem år da det ble plukket opp noen bekymringer første gang. Gjennom flere år fikk barnevernet gjentatte meldinger om at jenta ble utsatt for grov omsorgssvikt, uten å gripe inn. Ett av forholdene det ble varslet hyppigst om, var en mistanke om at hun ble utsatt for seksuelle overgrep.

Det går noen dager etter episoden på togskinnene. Så rykker politiet ut igjen. Lea Michelle forteller til journalisten at hun har knust flere ruter. Nærmere åtte.

Hun opplever å ha sittet mer bak i en politibil, enn å få være sammen med kvalifisert helsepersonell. Uansett hva hun gjør av skadeverk er det ingenting som tar bort smerten. Hun bare gråter mer. Roper høyere. Trigges ytterligere.

I stedet for å bli møtt med den omsorgen hun føler hun trenger, møtes hun med nye bøter og anmeldelser. Akkurat som da hun var barn. I stedet for omsorg opplevde hun en tid da det bare var å forsyne seg av henne. Eller slå. Alt ettersom.

Og hjelpeapparatet, de var bare til for alle andre.

– Med den tilgjengelige dokumentasjonen vi har, er det forunderlig at barneverntjenesten ikke foretok seg en mer inngripende handling. I stedet ble det satt i gang symptombehandling, som spesialskole, eller avlastning for mor, sier fastlegevikaren Petter Lie.

Det er den 70 år gamle legen fra Østlandet som tar ordet. Han løfter frem Lea Michelle som en av de pasientene som har gjort dypest inntrykk. Han har fulgt mange over tid, et aspekt som har gjort han ydmyk og lydhør i mellommenneskelige relasjoner.

For Lea Michelle ble han den ene som har løftet henne opp. Hun har famlet noe i blinde de siste årene. Ikke funnet formen med legen som skal følge henne. Lie fikk tilfeldigvis et vikariat ved Kvernaland Legesenter. På pasientlisten stod Lea Michelle. Lite visste han om hva som fulgte med 29-åringen.

Har du tips til noe du mener Nettavisen bør skrive om? Ta kontakt her.

Som premie fikk hun solbærsaft

I 1997 er Lea Michelle fem år. Barnehagestart er en ny arena. I sterk kontrast til livet hjemme med moren. Lea Michelle la seg ofte på gulvet blant plastbiler, dukker og duplo. Ofte naken. Hun beveget kroppen sin i seksuelle bevegelser. Befølte seg selv. Jokket. Stønnet. Gned seg på tissen. Så forklarte hun hvordan man kunne ta pikken i tisserompa.

Tjuefire år senere sitter Lea Michelle med en bunke journaler i fanget. Flere sider med detaljert informasjon om hennes barndom. I intervjuet med Nettavisen forteller hun om minnene hun helst vil glemme.

Hun blir tiltagende urolig og journalisten spør om hun ønsker en pause. Men Lea Michelle ønsker å gå på. Hun er beinhard sånn. Tross for fire hyppige, selvpåførte slag mot ansiktet. Selvskadingen er en naturlig refleks.

Journalisten snakker rolig til henne. Forteller hvem som er tilstede.

– Takk. Det går bra, sier Lea Michelle rolig og fortsetter.

– Han pleide å si at jeg skulle belønnes med en annen «saft». Han var stort sett sint og streng, men når han kom inn på kvelden var han plutselig snill og hyggelig. Men da var han jo berusa.

– Det er mange grove detaljer, sier 29-åringen i dag.

I bunken med dokumenter finner journalisten elleve bekymringsmeldinger. Innholdet vitner om en tragedie. Det går flere år før det ender med at Fylkesnemnda vedtar omsorgsovertakelse. Da er Lea Michelle 15 år. I mellomtiden spilte tidsfaktoren en kritisk rolle i hennes liv.

For henne er barndommen preget av frykt.

– Jeg levde med omsorgssvikt store deler av døgnet, og løsningen var i korte perioder avlastning for min mor. Det er nesten så jeg ikke tror det jeg leser i journalene mine, sier Lea Michelle til Nettavisen.

Nettavisen har fulgt 29-åringen siden oktober 2020. Samtaler med fagfolk underveis, og et sterkt ønske fra Lea Michelle, gjorde at vi i mai 2021 reiste fra Oslo til Hå for å finne ut av hvorfor ingen har grepet inn i livet til Lea Michelle på et tidlig tidspunkt.

Havnet tidlig utenfor samfunnets sikkerhetsnett

Lie konkretiserer at det i denne historien har vært et fokus på Lea Michelles atferd som liten. Noe som har dekket over for den reelle omsorgssvikten.

– Her har det vært mange involverte fagmiljøer over tid som har forsøkt å si fra. Historien hennes er en gjennomgripende dyster fortelling om overgrep, vold og stengsler.

Lie mener denne historien er nok et alvorlig varsko om at hele apparatet må våkne. Det er nok dystre overskrifter om et sviktende apparat rundt barna.

– Vi i helsevesenet må være lydhøre overfor barnas rop om hjelp. Dette handler ikke om å kritisere noen, det handler om at det nå må skje en formidabel endring i hvordan vi omfavner barn og unges rettigheter. Vi har ikke råd til å svikte flere barn som allerede er sviktet.

– Det i seg selv er et stort overgrep.

Lie har fulgt Lea Michelle det siste året. Han forteller om en jente som har falt helt utenfor velferdsstatens sikkerhetsnett. Han forteller om sterke scener og at synet av henne setter spor.

Lea Michelle er ridd av alvorlige spiseforstyrrelser fra tenåringsalder. 160 centimeter er strukket utover en tynn kropp. En kropp som er tildelt ett måltid om dagen. Hun spiser kun på natten. For å få til dette får hun beroligende. Hun er traumatisert. Fremmedgjort. På randen av selvmord. Hun har dyp angst. Den typen som frarøver henne enhver form for ro. Den har vært en livslang følgesvenn.

– Hun er konstant redd og mestrer ikke alene å ta ansvar for dette. Den bare er der som en del av hennes beredskap. Den kommer ofte uten forvarsel, og hun får sterke fysiske ubehag, forklarer Lie.

Lea Michelle fikk diagnosen Reaktiv tilknytningsforstyrrelse allerede som åtteåring. En diagnose som har sin hovedårsak i omsorgssvikt. Hun viste også tegn på å ha blitt utsatt for gjentatte og alvorlige traumeopplevelser i form av tegn på dissosiativ lidelse (avkobling av følelser, tanker og erfaringer som ikke har vært til å tåle). Barneverntjenesten ble kjent med dette i 2000.

Barneverntjenesten mottok samme år tre bekymringsmeldinger, fra BUP og Rogaland Psykiatriske Sjukehus, til grunn lå bekymringen for at Lea Michelle ble utsatt for seksuelle overgrep.

Barneverntjenesten gjorde ingen nye undersøkelser. Kort tid etter trakk de seg ut av saken.

Det Lea Michelle ønsker seg mest er ro.

I stedet vandrer hun ofte hvileløst rundt.

– Lea Michelle fikk derfor ikke behandling for det hun allerede hadde blitt utsatt for, og hun ble værende i en uholdbar omsorgssituasjon. Som følge av dette har hun i ungdoms- og voksenalder blitt diagnostisert med Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD), dissosiativ lidelse, personlighetsforstyrrelse, angst, depresjon, tvangslidelse og spiseforstyrrelse, sier Lie.

Tvangslidelsen består blant annet av slag mot øynene.

– Først blindet hun seg selv på venstre øye, så begynte hun å slå seg på høyre øye, inntil hun ble totalt blind. Deretter var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon. Hun var blind på begge øynene i over et år, før en øyelege forbarmet seg over henne og utførte en operasjon slik at hun fikk fem prosent syn på høyre øye.

– Det er store skader i strukturene i og omkring øynene hennes, orienterer Lie og forklarer at de kraftige slagene mot øyeregionen blant annet har forårsaket brudd i en eller flere av skjelettdelene som danner øyehulen, sier Lie som har jobbet som lege i over 40 år.

Flere personligheter bærer hver sin flik av smerte

Det er vår ute. Utenfor et industribygg sitter Lea Michelle på den skitne asfalten. På avstand ser hun ut som en ung jente. Hvit topplue med dusk. Dyp rosa boblejakke. Lilla cherrox. Hun har trukket bena godt inntil brystet. Nakken er bøyd og den hvite lua dekker for halve ansiktet. Hun har flyttet seg fra Kiwi hvor hun vanligvis sitter i timevis bak en container.

Lea Michelle piller på en negl. Er stille. Journalisten setter seg ned sammen med henne. Tett inntil. Legger en hånd på kneet hennes og spør om det er ok. Da kommer tårene.

Hun er alvorlig traumatisert. Personligheten er splittet i flere deler. Hun er fragmentert som menneske.

– Personlighetene tar over uten at jeg kan styre det. De uttrykker det jeg selv ikke klarer, sier hun lavmælt.

Hver personlighet representerer ulike aldre og følelser, hver har sitt eget navn. Fire forskjellige barn. Plutselig er bare hun på to år der. Michelle. Lea Michelle er tryggest på henne. Kristine er fire. Femåringen heter Victoria. En gutt på seksten er også en del. Victor. Felles interesser som Lea Michelle. Musikk. Natur. Felles ønske som Lea Michelle. Ro.

– Å bli voldtatt eller banket var for meg like vanlig som at andre barn ble sendt på aktiviteter. Jeg har alltid følt meg utenfor. Jeg tror jeg slåss hver dag. Ingen andre passet på meg, så jeg måtte jo stå opp for meg selv. Jeg tok alltid igjen, forteller hun mens hun tenner seg en Prince.

– Jeg vet ikke hvordan det er å ha det bra. Jeg har alltid hatt nok med meg selv. Jeg fikk ikke venner. De jeg fikk forsvant like fort som de kom. Ingenting var normalt rundt meg. Jeg ble ikke sett eller tatt på alvor, og alle problemene rundt meg bare fortsatte. Det var så mye hele tiden, jeg vet ikke hva som er normalt og ikke.

Det blir stille en stund. Før hun skvetter til idet en bildør smeller igjen. Angsten gjør at hun hele tiden overvåker omgivelsene. Hun er på tå hev. Fire tette slag med flat hånd treffer venstre kinn igjen. Så stopper hun. Journalisten spør om hun har lyst til å gå en tur. Lea Michelle takker ja.

Selv bemerker hun at når hun påfører seg selv smerte, så lindres de sjelsettende traumene. Hun begynte først å kutte seg på barneskolen, så eskalerte det i 13-årsalderen.

– Jeg begynte å slå meg selv i ansiktet. Hardt. Mot begge øynene. Jeg kom til et punkt hvor det var umulig å håndtere følelsene. Når minnene kommer, og de grusomme bildene, da er selvskading dempende, forteller hun videre i det hun titter opp.

– Jeg har aldri følt meg trygg. Hele livet mitt har vært et helvete, åpner Lea Michelle videre før hun tar oss med tilbake til barndommen.

Kom inn på rommet mens moren var på jobb

Hun husker det i glimt. Det kommer i bilder. Hun fornemmer lukt og lyd. Hvordan han befølte henne under klærne. Ånden hans. Lukten av en pikk.

Lea Michelle er født i 1992 og ble beskrevet som et normalt barn med normal utvikling. Hennes biologiske far flyttet ut når hun var to år gammel. Hun lærte seg å gå tidlig. Prate. Var leken. Blid.

I det vakre våtmarksområdet på Jæren, med rike fiskebestander og et fugleliv helt utenom det vanlige, kommer det en ny omsorgsperson inn i Lea Michelles liv.

Etter hvert begynner jenta med ryddige lyse musefletter og hjemmestrikket Marius-genser å endre seg.

Hun var mye sint. Umulig. Det er ord som går igjen. Moren tar med jenta til fastlegen. I et journalnotat har fastlegen beskrevet at femåringen har sinneproblemer. Flere verb beskriver en særs negativ adferd som det søkes hjelp til å håndtere. Slår andre barn. Skriker til fremmede. Sinneutbrudd.

Lea Michelle forteller at mens moren vasket kontorer i et kontorbygg i nærheten, skal denne voksne omsorgspersonen angivelig ha kommet inn på rommet hennes.

Andre ganger forgrep han seg mens moren sov på sofaen i stuen.

– Av og til rømte jeg til kontoret der hun vasket. For å slippe unna ham. Men jeg sa aldri noe til henne. Jeg vet ikke om hun forstod at jeg ble misbrukt, men hun var voldelig, så uskyldig er hun ikke, sier Lea Michelle i dag.

Mannen kunne kysse Lea Michelle på kinnet. Hun minnes at han var snill da han kom inn. Stille. Behersket. Han tok av seg buksen og la seg i sengen hennes. Hun beskriver en følelse av å stivne helt.

Hun forteller at det kunne bli stille. At hun gråt. Holdt pusten stille. Han sa ikke noe. Bare kysset henne på kinnet. Deretter tok han av henne pysjen.

- Jeg husker den smerten som om det var i går. Som en selvfølge førte han penisen inn i meg. Jeg husker alle lydene. Det er grusomt.

- Han fortsatte helt til det gikk for han.

Som liten jente så hun bare det hvite, våte og klebrige på lakenet. Hun kjente på skam. Han tok på seg buksene og forlot rommet.

Lea Michelle husker overgrepene, volden og krenkelsene som en evig sentrifuge av uforutsigbarhet. Hun erindrer de fleste hendelser fra fem års alder, men sier det dukker opp bilder fra hun var yngre. Men hun er usikker på alderen.

- Voldtektene sluttet da jeg var seks år.

Overgrepene tok slutt. Men volden eskalerte. Det var i krenkende form. Som om hun konstant var i veien.

- De kunne dra meg etter håret eller legge seg over meg når de mente at jeg var uhåndterlig.

Lea Michelle forteller at omsorgspersonen ga henne ris på baken. Hun ble stengt inne på rommet. I flere timer ble hun angivelig truet til taushet og bedre oppførsel.

– Jeg har fått bank fra jeg var liten.

Noen av de klareste minnene hun har, er få hodet presset ned i do etter at søsteren hadde bæsjet. Hun forteller at det var straff for et eller annet. Det var alltid noe.

Den mannlige omsorgspersonen og mor bestrider anklagene knyttet til seksuelle overgrep og vold. Anmeldelsen mot den mannlige omsorgspersonen ble henlagt i 2020 grunnet beviskravet i straffesaker, som i utgangspunktet er nær 100 prosent. Utover dette ønsker de ikke uttale seg i saken.

Lea Michelle begynte altså i barnehage da hun var fem. De ansatte beskriver en jente med store sinneproblemer og en fremtredende seksualisert atferd.

– Jeg har vært stygg med andre barn, banket andre, stukket pinne i øyet på andre barn. Jeg husker episoder fra barnehagen. Jeg husker at jeg var annerledes.

Hennes seksualiserte adferd er langt over den kunnskap som er vanlig for barn å ha, beskriver en rapport fra Rogaland psykiatriske sykehus ved en senere anledning.

Nettavisen har gjennomgått et omfattende materiale i forbindelse med saken. I journaler fremkommer det at moren var bekymret for Lea Michelle da hun var tre år, ettersom hun opplevde at Lea Michelle fikk en økende uro og stahet.

Krisemelding

Lille julaften 1999 er Lea Michelle sju år gammel. Fastlegen sender en bekymringsmelding til barneverntjenesten i Klepp kommune. Lea Michelle viste tiltakende atferdsvansker i form av utageringer og seksuell atferd. Det var mor som kontaktet legen.

Kleppe skule sendte en bekymringsmelding, som de omtalte som «KRISEMELDING», til Klepp kommune kort tid etter skolestart. Lea Michelle var sju år. Meldingen ble en av de første i det som skulle bli en tykk mappe uten at Lea Michelle ble tatt ut av hjemmet.

– Jeg vet at jeg utviklet egne strategier mot volden.

Fra dette dukket triggere opp.

– Det er mange av dem.

Minner trigger. Ord trigger, men også folk hun må forholde seg til i dag. Lukt og lyd kan trigge. Når hun er trigget kommer det til uttrykk gjennom utagering og sinne. Eller bare mange ord på en gang. Ofte legger hun ut videoer på YouTube. Kjefter på andre.

– Det er min måte å ventilere på. Mest av alt nå, trigges jeg fordi jeg ikke opplever å få hjelp. De jævlene som har ødelagt livet mitt går fri, mens jeg må leve med et ødelagt liv.

Fra dette kan det være kort vei til uforståelig atferd. Omgivelsene kan erfare at hun blir sint, ord og uttrykk kan komme ut i form av grove skjellsord. Hun kan utagere eller avvise. Hun har truet og gjort skadeverk.

Hennes mestring kommer i form av selvskading.

Hvileløst vandrer hun rundt på asfalten i Hå. Til tider kommer det mange ord. Et evig jag. Sammen med tårer. Volumet er høyt. Ordene kommer fortløpende på det sørvestnorske a-målet. «Jeg hater de jævlene». «De kan dra til helvete».

Lea Michelle er trigget.

Hun sender en melding til journalisten. Meldingen markerer et tresifret antall denne dagen. Hun forteller at Lea Michelle er liten. På vedlagte bilde har hun en blå smokk i munnen.

«Jeg er liten. To år. Michelle trenger en mamma. Hun trenger trøst.»

– Jeg var veldig lei meg og stakk av. Senere skrev jeg til personalet der jeg bor at jeg skal kaste meg foran toget eller hoppe fra taket på kjøpesenteret.

Meldt savnet

Mai. 2021. Lea Michelle blir meldt savnet. Politiets melding på Twitter plukkes opp av lokale aviser. Det tar flere timer før noen oppnår kontakt med 29-åringen.

Ønsket om å gi opp, dø, kommer på toppen av en lang rekke triggere. Den største er bo- og omsorgssituasjonen. Nå sitter hun i skjul for politiet. Redd for tvang. Redd for låste dører.

Politikvinnen i andre enden snakker rolig. Følger opp med meldinger. Lea Michelle opplever noen som hører henne ut. En av få i livet hennes som tror på henne.

– En av de få små øyeblikkene med en god følelse i hjertet, supplerer Lea Michelle.

De avtaler at politiet skal stoppe med letingen og at Lea Michelle skal plukkes opp av personalet, for så å kjøres hjem.

– Det har skjedd mye de siste ukene. Jeg er frustrert, på en måte tom for troen på at dette kommer til å ende bra for meg.

Den siste tiden har det kommet inn flere bekymringsmeldinger til journalisten. Fra Natteravner. Forbipasserende. Folk i nærmiljøet og andre steder i landet. De er bekymret for om hun ivaretas. Det ser ikke ut som hun har det særlig godt.

Legen beskriver et liv som aldri har fått fri

– Det eneste jeg har fortalt tidligere er at jeg ikke hadde det så bra hjemme. Jeg sa dette til en lærer på skolen. Hun mistenkte vel noe og stilte de rette spørsmålene.

Lea Michelle pleide å låse seg inne på do på skolen. Der kunne hun sitte og kutte seg med glass. Underarmens mange tatoveringer kamuflerer delvis arr i alle størrelser. Vannrette. Loddrette.

– Det er et massivt antall ulike fagpersoner og instanser som har meldt bekymring for Lea Michelle opp gjennom årene. Det sees et entydig spor. Bekymring knyttet til omfattende fysisk mishandling. Lea Michelle tilknytningsmønster er preget av en desorientert og utrygg stil. Det er viktig å forstå at jenta har vært utsatt for gjentatte traumer, noe som har gitt sterkt angst og mistillit overfor omgivelsene, oppklarer Lie.

Flere psykologer har skrevet at de ved flere tilfeller har tatt opp sine bekymringer for Lea Michelle. Men mor har forholdt seg påfallende taus. Hun viste ingen åpenbar affekt. Hun stilte lite spørsmål.

– Lea Michelle har fra hun var barn blitt møtt av en vegg av stillhet. Hun forteller sin historie åpent og helhjertet. Hun har forsøkt å bryte tausheten og vise samfunnet hva seksuelle overgrep kan gjøre med et menneske. Men fremdeles blir hun ikke møtt.

– Det er ikke bare en skandale. Det er grov uforstand, sier Lie.

Lea Michelle sitter ute i timevis hver eneste dag.

Hennes mestring kommer i form av selvskading.

Lea Michelle viser frem en gammel epikrise fra Rogaland Sjukehus. 2000 sier årstallet. Da var hun 7-8 år. Under en kaffeflekk står det at Lea Michelle er på «tenkerommet». I Kardex skriver psykologen notater mens Lea Michelle observeres.

Den seksuelle atferden tiltar kraftig. Vil ikke ta på seg klær. Simulerer samleie på gulvet med bevegelser, lyder og språk. Gnir seg i skrittet mens hun sprer bena godt ut. Forteller til psykiater at «du må huske å ta tak i rumpa mens du puler», og viser hvordan det gjøres.

– Jeg forstår ikke hvordan de kunne sende meg til utredning, for så å ikke følge opp funnene. Det er jo helt uforståelig, uten logikk, sier hun alvorlig.

Den mørke barndommen til Lea Michelle avdekkes ved hjelp av journaler og samtaler med berørte. Lie påpeker at historien etterlater et sterkt inntrykk av uansvarlighet. Samtidig reiser den flere spørsmål enn den besvarer.

Det er først når Lea Michelle er åtte år at noen setter ord på en mistanke om at jenta er utsatt for vold og seksuelle overgrep: Under innleggelsen på Rogaland psykiatriske sykehus.

Lea Michelle ble ved innleggelse beskrevet som ei jente med store atferdsvansker. Hun viste ingen sosiale ferdigheter og manglende evne til empati. (...) På̊ grunnlag av den grove seksualiserte atferden Lea Michelle viste i avdelingen, kan en ikke utelukke at hun kan ha vært utsatt for en form for seksuelle overgrep.

Feildiagnostisert med psykisk utviklingshemming

– Hun har vært alvorlig syk veldig lenge. Fortsatt er det deler av Leah Michelle som lever i en verden der hun er barn. Hun lever i frykt, og vi som fagfolk må jobbe med å få de yngste delene til å forstå at de ikke lenger er truet, fremholder Petter Lie før han fortsetter.

Lea Michelle fikk flere diagnoser, men Lie påpeker at den som gir sterkest inntrykk er diagnosen lettere psykisk utviklingshemming.

– Med dette plasseres hun i feil bås og heretter gjøres mange nye overgrep.

Etter et par år går man bort fra diagnosen.

Ikke velkommen hjem

Når Lea Michelle er 15 år tester hun ut rus. Livet er ikke til å holde ut. Hun bor litt hos besteforeldre. Selvskadingen har forverret seg. Hun slanker seg. Rømmer ofte. Det kunne gå dager uten at hun dukket opp og hun ble ofte plukket opp av politiet i Stavanger. Legevakten kontakter barnevernvakten, som anmodes om å kontakte mor. Men verken hennes egen mor eller besteforeldrene ønsket ha Lea Michelle boende.

De ba om at barneverntjenesten plasserte henne dersom de fant henne.

– Det er jo et meget spesielt paradoks at ingen har evnet å ta jenta ut av et hjem med grov omsorgssvikt. Man kommer til og med til et punkt der selv hennes egen mor ikke ønsker ha Lea Michelle boende hjemme. Jeg vet ikke hva som er verst, at hun har blitt brukt opp av egen familie og karakteriseres som søppel, eller at barnevernet har vært fullstendig blottet for innsikt, sier Lie.

– Først i 2007 fattes vedtak i Fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Lea Michelle har rukket å fylle 15 år og flere instanser har observert hennes grensesprengende og seksualiserte adferd siden barnehagealder, fortsetter Lie.

På bildet er Lea Michelle 24 år.

I dag er hun nesten ikke til å kjenne igjen.

Lea Michelle har blitt blind på ett øye og har fem prosent syn på den andre øyet.

Årsaken er år med selvskading i form av slag mot ansiktet.

Et tosifret antall hjem

I løpet den første tiden på institusjon er hun er mye for seg selv. 15 år gammel. Inne og ute. Uten gode rammer. Hun fortsetter å utforske. En ettermiddag bestemmer hun seg for å få tak i alkohol. Hun finner en tilfeldig fyr. Han stiller velvillig opp og hun hekter seg på.

Hjemme i leiligheten hans blir Lea Michelle voldtatt. Under barnevernets omsorg. Hun tilkaller hjelp og politiet pågriper en somalisk flyktning. Han mangler oppholdstillatelse. Han dømmes til fengsel og må betale erstatning. Lea Michelle tilkjennes 75 000 kroner i erstatning for voldtekten.

Lea Michelle bodde på barnevernsinstitusjon frem til hun var 18 år. I nærmere ti år har hun flere nye hjem. Glattcella er en av disse, et stort antall ganger. Hun har bodd sammen med unge voksne flyktninger.

Prøver å ta sitt eget liv. Legges inn en rekke ganger i psykiatrien og på sykehus. Drikker mye. Forsøkte å bo alene, men erkjenner at hun har behov for et apparat rundt seg.

I en alder av 25 flytter hun til Hå kommune. Til en døgnbemannet kommunal leilighet.

Anmelder omsorgspersonen

I 2019 får Lea Michelle støtte til å anmelde den mannlige omsorgspersonen for seksuelle overgrep. Hun anmelder også sin mor og denne mannen for vold. Det er en tidligere barnevernsansatt som følger henne.

Politiet åpner etterforskning. Dokumentene som politiet innhenter bekrefter en ødelagt barndom og et skadet barn. I avhør benektes forholdene. I september 2019 henlegger politiet saken. Henleggelsesbeslutningen påklages, og riksadvokaten pålegger politiet foreta ytterligere etterforskning. Men saken blir igjen henlagt, mars 2020, grunnet beviskravet i straffesaker.

– Ikke nok bevis?

Stemmen til Lea Michelle er høy. Ordene kommer raskere enn pusten. Historikken skyter ut. Hun vet at det foreligger mange opplysninger som støtter opp om hennes forklaring.

Flere selvmordsforsøk

I senere år er Lea Michelle vurdert som kronisk suicidal. Etter politiets henleggelse gjør hun nok et forsøk.

Havet er bitende kaldt. Lea Michelle ligger nedkjølt og livløs i det mørke og tunge vannet. Blålyset kaster fra seg lange skygger i kveldsmørket. En brannmann trekker henne opp.

Når hun kommer til seg selv er det som at hun nok en gang ikke blir hørt. Ikke blir omsorgspersonen eller moren straffet. Ikke får hun dø.

– Jeg kan ikke engang få ta livet mitt. Er det noen som i det hele tatt forstår hvor jævlig vondt jeg har det?

Spørsmålet blir hengende lenge i luften før hun fortsetter å sende meldinger til journalisten.

«Jeg får mye støtte av folk på nettet.»

Lea Michelle bestemmer seg for å legge ut en video på YouTube. Hun leser opp fra flere journaler. Blant annet om da hun var åtte. Der sykehuset beskriver i detalj om hennes seksualiserte adferd. Deretter leser Lea Michelle opp politiets henleggelse. Hun legger så til omsorgspersonens navn. Og morens.

I løpet av natten lyser mobilen til journalisten opp flere ganger. Lea Michelle beskriver at det føles trygt og godt at Nettavisen vil skrive historien hennes. Hun føler seg hørt.

«Takk for at du tar saken.»

«Jeg hater hvordan livet mitt er ødelagt.»


Krav fra omsorgspersonen

Julaften 2020. Mens store deler av det øvrige samfunnet samler seg til julemiddag, gjør Lea Michelle alt for å få ro. Hun sitter alene i leiligheten når hun hører at postkassen hennes lukkes.

I den svarte postkassen på husveggen ligger det et brev fra en advokat. Han representerer den mannlige omsorgspersonen.

Han krever 80 000 kroner av Lea Michelle. En oppreisning med bakgrunn i videoen Lea Michelle la ut på YouTube.

Det første hun gjør er å ringe journalisten. Ordene kommer i en sammenhengende flom. Hun gråter og banner. Pusten finner etter hvert tilbake til rytmen.

Etter hvert får Lea Michelle et nytt brev. Omsorgspersonen har gått til rettsapparatet med saken. Det er søkt i skattelistene. Lea Michelle har spart penger. Blant sparepengene ligger voldsoffererstatningen fra voldtekten i 2007.

Omsorgspersonen øker kravet til 120 000 kroner.

Lea Michelle må betale noe av kravet for å slippe å møte ham. Det klarer hun ikke.

«Jeg skal drepe deg!»

I det lave, flate kystområde i Hå på Sør-Jæren ligger Lea Michelles kommunale leilighet. Hybelhuset på Klokkartunet. En del av avdeling psykisk helse- og rusvern. Bare få steder rundt sees bart fjell. Hennes leilighet er en av 17 døgnbemannede utleieenheter.

Lea Michelles opplever å bli trigget av naboers uro og roping. Hun blir stresset og redd, og mener det blir en ond sirkel når ulik problematikk samles. En oppbevaring av mennesker med sjelsettende opplevelser. Det er sånn hun føler det.

Et vedtak, en beslutning foretatt av kommunen, sier at Lea Michelle skal få 15 timer i døgnet med psykisk helsearbeid. Målet er å skape trygge rammer. I realiteten har hun få aktiviteter og hun strever med å finne ro.

29-åringen går de fleste dagene og kveldene ute på gaten. Hun isolerer seg. Bak containere. Katastrofetanker gjør at hun frykter hjemmet. Omgivelsene. Redd for brann. Redd for tyveri. Redd for rop.

– Det første jeg gjør når jeg våkner er å komme med raskest mulig ut. Jeg orker ikke være i den leiligheten. Jeg må ut, fortviler Lea Michelle.

– Jeg har traumeskader, andre som bor der har sine lidelser. Jeg må unngå de så godt jeg kan, fordi jeg så lett trigges, derfor lever jeg mest mulig på gaten.

Våren 2020 brant det i ventilasjonstilløpet inn til leiligheten hennes. Lea Michelle forteller at hun våknet midt på natten av at det var mye røyk inne i leiligheten.

– Jeg ble veldig redd, tok dyna rundt meg og sprang bort på møteplassen, der personalet oppholder seg. De tok med seg brannslukningsapparatet og fikk slukket brannen.

Hun mener brannen var påtent, men politiet henla saken.

– Jeg er nabo med de samme folkene, og jeg føler meg veldig utrygg, sier hun idet stemmeleiet går høyt. Det er en sentrifuge av gråt og sinne. Alt hun vil er å komme seg bort fra Hå kommune. Langt vekk.

Hun mener hun ikke passer inn. Hun trenger rammer og føler kommunen sitter for godt i stolen. De har høye forventninger til hennes fungering. Dette føles som et konstant press. Hun skriver nye innlegg på profilen på Facebook, om et jævlig liv, superlativene springer ut av fingrene og over tastaturet. Hovne og arrete hender er preget av livet hun lever.

«Jeg hater dette livet. Det har ingen rettferdighet. Alt jeg ønsker meg er omsorg.»

Hun forklarer at det er utløp for følelser. Det svartner. Kaos velter seg som bråe kast i kroppen. Hun skriver enda en ny melding. Til lederen for Psykisk Helse- og Rusvern.

«Dra til helvete. Jeg skal drepe deg.»

Lea Michelle politianmeldes for drapstrusler. Det er ønskelig at hun straffeforfølges.

Angitt som forbryter

Nettavisen ønsker å spørre Lea Michelle om hun tenker at noe av hennes atferd kan skape problemer for henne. Det blir for opprørende for henne å svare på.

– Lea Michelle er alvorlig syk og har en svært kompleks psykisk helse, sier advokat Hanne Mæland og fortsetter.

– Hun trenger omfattende helse- og omsorgstjenester, og behandling.

Lea Michelle ønsker selv å få det bedre. Men hun klarer det ikke på egenhånd.

I andre etasje på et kontor i Stavanger sitter advokaten. Seks ringpermer ligger på skrivebordet. Mæland har fått i oppgave å grave frem Lea Michelle sine mørkeste hemmeligheter. Foruten å kreve erstatning fra Klepp kommune for at de ikke grep inn og hentet ut Lea Michelle fra et hjem med omsorgssvikt, skal hun bistå Lea Michelle i et avhør hos politiet.

Desember 2020. Jæren Lensmannskontor. Lea Michelle føler seg angitt som forbryter. Hun sitter i et rom sammen med sin advokat og en kvinnelig politibetjent. Siktet for trusler. Det har blitt mange av disse opp gjennom tiden. Avhøret med kvinnen i politiuniform trigger. Det er et vell av følelser. Føler seg forsmådd. Liten. Preget av å ikke bli hørt.

Før avhøret sendte hun om lag femti SMS til journalisten.

«Jeg har det helt jævlig. Ingen hjelper meg. Jeg er bare en belastning. (....). Jeg er redd. Fortvilet. (....).»

Politiet henlegger anmeldelsen på grunn av bevisets stilling. Slik de har gjort med en rekke andre anmeldelser mot 29-åringen.

Kommunen mener det har skjedd endringer i barneverntjenesten

Kommunalsjef Barn og unge i Klepp kommune, Anne-Jorunn Bjørkum Leigvold, har lest artikkelen. Hun bekrefter i en e-post til Nettavisen at kommunen har mottatt krav om erstatning fra advokat Hanne Mæland på vegne av Lea Michelle.

– Kommunen har tatt initiativ til møte med advokaten og hennes klient, og det er dialog om prosess, uten at det er avklart på det nåværende tidspunkt, opplyser kommunalsjefen.

På grunn av den pågående saken, kan ikke Klepp kommune kommentere nærmere hvordan barnevernet i Klepp har arbeidet med denne saken.

– Klepp kommune vil likevel si at det har skjedd betydelige endringer i barnevernet i forhold til status for 20 år siden. Kravene i barnevernloven er endret flere ganger, og antall ansatte i barnevernet er doblet i samme periode. Som følge av det, foretas det et mer omfattende og grundige arbeid i dag enn for 20 år siden.

Nettavisen vil fortsette å følge Lea Michelle. Fremover vil hun blant annet snakke om selvskadingen og hvordan hun føler at psykiatrien har gitt henne opp.

Denne saken er gjennomlest og godkjent av Lea Michelle, hennes advokat og hennes lege. Samtlige fagpersoner er fritatt for taushetsplikten.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner hvis du sliter psykisk og trenger råd om hva du kan gjøre.

Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113

Mental Helse: 116 123

Røde Kors: 800 33 321

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kilde: helsenorge.no