Gå til sidens hovedinnhold

Begynte å selge kroppen da han var 11 år. Nå prostituerer Aleksander (40) seg igjen – for å få tak over hodet

I 16 år har Aleksander (40) kjempet for å få et sted å bo og psykiatrisk behandling.

(Nidaros)

Bakerst i klasserommet sitter en mørkhåret og litt sjenert sjetteklassing. Gutten heter Aleksander og blir beskrevet av læreren sin som en elev med et flatt stemningsleie, så flatt at han nærmest minner om en sfinx.

Aleksander er en faglig sterk gutt, og er spesielt god i matematikk, selv om han blir sett på som barnslig for alderen. I friminuttene står han ofte alene i skolegården, selv om han aller helst vil være sammen med en lærer.

Gutten fungerer dårlig i gruppearbeid, og havner lett i konflikt med andre barn. Etter gymtimene vil han ikke dusje, noe de andre barna synes er rart.

Aleksander bor i fosterhjem sammen med sine biologiske søsken. Hjemme kan han få voldsomme raserianfall og angripe søsknene sine med biting og lugging til håret deres løsner.

Fosterforeldrene har kun hørt gutten le én eneste gang.

Tretti år senere:

Aleksander har forsøkt i seksten år å få psykiatrisk behandling, men spesialisthelsetjenesten sier han ikke kan starte på traumebehandling før han har et fast sted å bo. Han har i mange år kjempet for å få tak i en egnet bolig, men opplever at hjelpen fra det offentlige har vært for dårlig.

Til daglig bor Aleksander i bobilen sin, men den fikk nylig en vannlekkasje og er derfor ubeboelig, forteller han. Nå oppholder han seg i Oslo, i vente på et egnet sted å bo i Trondheim.

Et av Aleksanders første minner er opplevelsen av å bli utsatt for vold fra nære familiemedlemmer i oppveksten.  Det er dokumentert omsorgssvikt allerede fra Aleksander var ett år gammel. 

Volden førte til at han som niåring ble sendt på barnehjem og videre til fosterhjem. Aleksander forteller at han ble utsatt for seksuelle overgrep både på barnehjemmet og i senere fosterhjem.

- Det har ødelagt meg på mange måter

Aleksander

Nidaros har sett en dom som bekrefter at Aleksander ble utsatt for et seksuelt overgrep fra en annen beboer på barnehjemmet, da han var mindreårig. Den dømte fikk en prøvetid på to år, for å ha hatt utuktig omgang med noen som var under 16 år, og Aleksander fikk ingen erstatning.

I en erklæring fra Aleksanders psykolog står det at han ble seksuelt misbrukt for første gang som niåring av en eldre gutt på samme barnevernsinstitusjon. Aleksander forteller selv at han ble opplært til å ha sex med menn for å få penger og gaver på barnehjemmet, i bytte mot kassetter, Donald-blader og etter hvert sigaretter.

Fastlegen skriver at Aleksander ble misbrukt på det groveste, både på barnehjemmet og i flere av fosterhjemmene.

– Det har vært helt forferdelig, det er alt jeg har å si, sier han.

Flyttet tjueto ganger

Aleksander begynte å prostituere seg som elleveåring, noe flere psykologjournaler bekrefter. For Aleksander er dette vondt å se tilbake på, og han forklarer sitt valg om å prostituere seg med at det var den eneste måten han visste om for å tjene penger.

– Det var jo det jeg hadde blitt lært opp til gjennom hele barndommen min, sier han lavmælt.

Oppveksten til Aleksander er en runddans mellom fosterhjem, barnehjem og ulike avlastningshjem. Til sammen bor han på tjueto ulike fosterhjem og barnevernsinstitusjoner fra han er 9–18 år.

– Jeg tror ikke det går helt an å sette seg inn i hvordan det er å ha måttet flytte så mange ganger fra familie til familie og sted til sted som en liten gutt, med mindre man har opplevd det selv, sier Aleksander.

Les også

Magnus har startet pengeinnsamling for Aleksander: – Han har blitt skjøvet under teppet og spyttet på i 16 år

Destruktive, seksuelle relasjoner

Allerede som 16-åring får Aleksander innvilget varig uføretrygd på grunn av hans psykiske helseproblem, og han får også innvilget hjelpestønad. Han lider av sterk sosial angst, og får derfor innvilget trygdebil gjennom hjelpemiddelsentralen.

– Jeg klarte ikke å ta kollektivtrafikk og slikt. De ga meg trygdebil så jeg skulle slippe å droppe ut av videregående skole, sier han.

På denne tiden prostituerer Aleksander seg til eldre menn. Overgangen fra å bo på institusjon til å bli plassert på hybel takler han dårlig, og han flytter derfor inn til en av sine kunder.

Etter en stund flytter Aleksander sammen med en prostitusjons-kunde opp til Trondheim, og begynner etter hvert på spesialskolen Granskogen.

Livet hans er turbulent og preget av angst, destruktive seksuelle relasjoner, men også et sterkt håp for framtiden.

Til slutt klarer han å gå ut av boforholdet med sin prostitusjons-kunde.

Fikk voldsalarm

Flere av Aleksanders psykologer skriver at han har levd i mange prostitusjonsforhold, noe som ifølge en av psykologene har ført til at han har utviklet en selvdestruktiv adferd. Førtiåringen forteller at han gjennom livet har blitt oppsøkt og truet av både nær omgangskrets og tidligere prostitusjonskunder.

I 2007 får han vedtak på voldsalarm fra politiet.

Etter flere møter med spesialisthelsetjenesten får Aleksander påvist diagnosene Aspergers, Schizoid personlighetsforstyrrelse og Dyssosial personlighetsforstyrrelse. I journalen kan man også lese at han sliter med depresjon og angst, og at han har utviklet klaustrofobi.

Kjennetegn ved Asperger syndrom

-Begrenset evne til å sette seg inn i andres følelser og reaksjonsmåter

- Begrenset og/eller stereotype interesser, aktiviteter og atferdsmønster

- Det oppstår gjerne problemer med å inngå gjensidige vennskap

- Vanligvis gode læringsevner, gjerne normal eller over gjennomsnittlig god intelligens

Kjennetegn ved Schizoid personlighetsforstyrrelse

- Tilbaketrekning fra følelsesmessig, sosial og annen kontakt med andre mennesker

- Foretrekker indre fantasiliv og individuelle aktiviteter

- Begrenset evne til å uttrykke følelser og til å oppleve glede 

Kjennetegn ved Dyssosial personlighetsforstyrrelse

- Likegyldighet for sosiale forpliktelser

- Uttalt mangel på forståelse for andres følelser

- Det er en tendens til å bebreide andre, eller til å gi plausible rasjonaliseringer for den atferden som bringer pasienten i konflikt med samfunnet

- Atferden er ikke særlig påvirkelig av negative erfaringer, herunder straff

- Lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggresjonsutbrudd, herunder voldshandlinger

Aleksander, som er fra et lite sted utenfor Bergen, får sin første venn i Trondheim, og bestemmer seg for å bosette seg i byen.

– Jeg har på en måte alltid skremt folk vekk. De fleste synes at det blir for mye å komme i kontakt med alt det dystre jeg bærer på. Men her i Trondheim fikk jeg er god venn, som betyr alt i verden for meg. Han er grunnen til at jeg ønsker å bo her, sier Aleksander.

Trenger mer enn normen

I 2006 får Aleksander et vedtak om startlån, som er et gunstig lån og tilskudd fra Husbanken, med lav rente og lang nedbetalingstid. Slike lån gis til personer i en vanskelig økonomisk situasjon.

Med denne ordningen trenger han tillatelse fra boligkonsulentene på helse- og velferdskontoret i Trondheim før han kan legge inn bud på en bolig.

Både Aleksanders fastlege, psykolog og tidligere oppfølgingslos ved Nav Østensjø mener at han trenger en spesiell type bolig, grunnet hans psykiske helsetilstand med klaustrofobi og sosial angst. Boligen bør være større en Husbankens størrelsesmessige norm på femti kvadratmeter, og ha en skjermet hage.

Fastlegen skriver i en erklæring at Aleksander ikke klarer å benytte seg av parker og andre fellesområder på sommeren, på grunn av forholdet til sin egen kropp etter overgrepene.

... Han greier ikke å vise seg utendørs på sommeren uten full tildekking av armer og ben. Dette er bakgrunnen for at han trenger noe mer enn en balkong, for å oppnå et verdig og levelig liv.

Aleksanders fastlege, erklæring

- Jeg klarer ikke tanken på at andre skal se på kroppen min og vurdere den

Aleksander

Psykologen skriver at Aleksander ikke kan begynne med traumebehandling før han får en trygg og stabil bosituasjon, og at “det ikke vil være tilstrekkelig med en bolig som tilfredsstiller materiell standard for en enslig person, men en bolig som pasienten opplever kan bli til et hjem.”’

Og det er her konflikten ligger.

Aleksander foreslår boliger til boligkontoret som de mener er for store for en enslig person, mens Aleksander, hans fastlege, psykolog og oppfølgingslos i Nav Østensjø mener boligkontoret må vise skjønn i enkeltsituasjoner, for å ta hensyn til Aleksanders spesielle behov.

Opplever lite velvilje

Aleksander foreslår flere boliger til kommunens boligkontor, de fleste ligger mellom 2.1 millioner til 2.4 millioner kroner. Dette mener kommunens boligkonsulent er for dyrt, og sier at prisen på en bolig for Aleksander må bli 2.240.000 kroner, inkludert kommunale avgifter. Neste år får han beskjed om at han kan by på hus opptil 2.370.000 kroner.

Kommunen mener boligene Aleksander ønsker å legge inn bud på enten er for dyre, eller vil koste for mye med strøm, kommunale avgifter eller oppussingsbehov.

– Det føles ut som at de ikke engang prøver å tilrettelegge for at jeg skal kunne få kjøpt meg bolig.

Aleksander forteller at han har lagt inn bud på utallige boliger, men at han aldri har vunnet en budrunde, fordi startlånsvedtaket hans er for lite.

– Hvorfor la du ikke inn bud på en leilighet du kan få med startlånsvedtaket? Ville ikke dette vært bedre enn å bo i bobil eller hos kunder?

– Jeg gjorde det ikke på grunn av min psykiske og fysiske helse. Jeg vet at om jeg ikke hadde klart å trives i den boligen så hadde jeg ikke hatt det godt med meg selv uansett. Startlån skal du bare få en gang, sier Aleksander.

Uegnede kommunale boliger

Han har også søkt på kommunal bolig i Trondheim flere ganger, og sier han både har fått dette innvilget og har fått avslag. Noen av de kommunale boligene og midlertidige botilbudene han har fått tilbud om, har han takket ja til. Men de har i ettertid vist seg å være uegnede, som for eksempel i de tilfellene Aleksander har endt opp med å bo i botilbud sammen med personer med rusproblemer.

Aleksander forteller at han også har fått tilbud om kommunale boliger som han har takket nei til, fordi de ikke innfrir hans behov.

– Du kan telle på maks en hånd de boligene jeg har takket nei til, sier han.

– Noen vil nok oppfatte deg som kravstor. Hva tenker du om dette?

– Jeg tenker at da har ikke folk gått i mine sko og de har ikke levd livet mitt. Det er ikke uten grunn at til og med psykologer og fastleger som har dokumentert de samme behovene for bolig uavhengig av hverandre, sier han.

De neste årene bor Aleksander i Oslo, både i privat leilighet, men også på gata.

Kjøpte bobil

I 2016 bestemmer Aleksander seg for å kjøpe bobil, etter å ha rådført seg med sin veileder på NAV i Trondheim.

I ettertid føler Aleksander seg villedet av saksbehandleren. Nidaros har sett dokumentasjon som viser at vedkommende mente det var en god idé at han kjøpte bobilen, og at hun også foreslo fem ulike bobiler han kunne kjøpe.

På grunn av at Aleksander kjøpte bobilen med kredittlån, mistet han i 2016 startlåndvedtaket han hadde, altså kravet på gunstig lån og stipend for å kjøpe en egnet bolig.

– Men veilederen sa vel aldri at du skulle kjøpe bobilen på kredittlån?

– Jo, fordi de i NAV visste at jeg ikke hadde andre muligheter til å få meg annet lån. Dermed visste de at jeg måtte kjøpe bobilen med kredittkortlån, sier han.

Aleksander forstår at det kan virke rart at han valgte å kjøpe en bobil, når han opplever klaustrofobi i små rom. Men han forteller at han var desperat.

– Det føles helt jævlig å bo i bobil med klaustrofobi, og det er derfor jeg går mye ut av den på dagtid. Men da begynner jeg å slite med min sosiale angst, jeg vet ikke hvor jeg skal oppholde meg, sier Aleksander.

Nå har Aleksander bodd i bobil i fire år, og kan ikke få nytt startlånsvedtak før kredittkortgjelden hans er nedbetalt.

– Jeg sitter fast i en håpløs situasjon, sier han.

De siste tilbudene

Aleksander har nylig fått avslag på startlån, noe Nilsen forteller at kommunen begrunner med at Aleksander har 98.000 kroner i kredittkortgjeld.

Trondheim kommune har tilbudt Aleksander to kommunale leiligheter i Klæbu, og har sagt at dersom han ikke takker ja til en av disse to, vil han ikke få noen flere tilbud fra Trondheim kommune. Den ene leiligheten er 49 kvadratmeter stor, og har en husleie på 10.000 kroner. Denne forteller Aleksander at han ikke har råd til, på grunn av andre månedlige utgifter han har. Det andre tilbudet er en leilighet på 19 kvadratmeter:

– Jeg vil ikke ha sjanse til å klare å bo så smått, det går rett og slett ikke, sier han.

Prostituerer seg for å betale ned kredittkortgjeld

Aleksander har på nytt begynt å prostituere seg.

– Hvorfor fortsetter du å søke tilbake til prostitusjonen?

– Fordi jeg har gjeld og det er den eneste muligheten jeg har til å betjene gjelden min og ikke fått betalingsanmerkninger og samtidig få ivaretatt de økonomiske forpliktelsene mine, og sist men ikke minst, for å ha mulighet til å søke om startlån på nytt. Stønaden min holder ikke. Betaler du bare minimumsbeløpet på kredittkortlån så øker jo gjelden, sier Aleksander.

– NAV har klart å knekke nok en person som var sterk og oppegående til å bli et usynlig speilbilde av seg selv, sier han.

NAV vil ikke stille til intervju

Aleksander har fritatt NAV fra taushetsplikten. Flere dager etter å ha avtalt intervju og sendt over spørsmålene til NAV, får Nidaros får en e-post fra Sølvi Margrethe Dahlen, avdelingsdirektør NAV Lerkendal:

«Vi er flere som har diskutert Aleksanders vanskelige livssituasjon og sett på spørsmålene du stiller. Jeg leser at du skal få skrive om hans liv i avisa og vi synes det er veldig trist. Ut ifra dette ønsker ikke NAV-kontoret og gå mere i detalj om saken, men legger ved en uttalelse fra NAV Lerkendal.

Møtet i morgen avlyses da med bakgrunn i dette.»

I uttalelsen står dette:

«NAV er godt kjent med Aleksanders vanskelige livssituasjon, og samarbeider med hans øvrige hjelpeapparat for å bistå han i prosessen med å finne en egnet bolig. NAV ønsker ikke å gå i detalj rundt spørsmål som omhandler Aleksander, men ønsker å formidle at vi mener å ha strukket oss langt i å bistå han innenfor gjeldende retningslinjer, lovverk og forsvarlig utlåns-praksis. Vi ønsker også å formidle at hans rettssikkerhet er ivaretatt gjennom klageadgang på alle vedtak fattet av NAV og Trondheim kommune, boligfinansiering. Aleksander har benyttet seg av klageadgangen sin, og har da fått vedtakene sine vurdert av den kommunale klagenemnden og Fylkesmannen i Trøndelag, hvor det er gjort vurderinger rundt flere av de stilte spørsmål.»


Dahlen legger til følgende utover uttalelsen:

– Nav har gjort et bevisst valg i svaret vi gir for å beskytte Aleksander. Nav synes det er trist om Aleksanders liv skal blottlegges for alle lesere, sier hun til Nidaros.

Hun peker på at Aleksander har et avklart økonomisk forhold til Nav, ved at han har fått innvilget uføretrygd. Dahlen understreker at Nav ikke har ansvar for å skaffe kommunal bolig, men kun nødbolig.

– Nav har kunnskap om at det fortsettes med visninger for å finne en bolig til Aleksander, og det skal også skje denne uka, opplyser Dahlen.

Helse- og velferdsdirektøren: – Tragisk situasjon

– Jeg synes hele denne saken er en personlig tragedie, som er utrolig vanskelig å få landet på en god måte. Det at vi ikke får til en løsning som gjør at vi kan få mer stabile forhold for en person som i tillegg har psykiske problemer, så er det åpenbart at dette er en tragisk situasjon, som er svært uønskelig.

Det sier helse- og velferdsdirektør i Trondheim kommune, Helge Garåsen.

På spørsmål om hvorfor anbefalingene fra Aleksanders tidligere fastlege, psykolog og tidligere oppfølgingslos fra NAV ikke blir etterfulgt av boligkontoret, svarer Garåsen at ulike fagmiljøer gjør ulike vurderinger, og at en kommune ikke alltid kan følge fagpersoners råd i forhold til vedtak og tiltak. Han sier videre at fagpersonenes anbefalinger har betydning, men ikke avgjørende betydning.

– Det er flere hensyn å ta i denne saken, og det må være en samlet vurdering. Ofte så sitter forvaltningskontorene og NAV med flere opplysninger enn det fagpersonene sitter med. Det kan være andre som har kommet med informasjon som man må ta med inn i helheten på dette.

– Hvilken informasjon er det snakk om i denne saken?

– Det kan jeg ikke si. Det er av en så sensitiv art at det ønsker jeg ikke å gå ut med, sier Garåsen.

– Urimelig

– Mener du kravene Aleksander stiller, og som hans tidligere fastlege, psykolog og tidligere oppfølgingslos ved NAV støtter, er urimelige?

– Det er ikke urimelig å sette fram et krav om bolig, men det er en urimelig forståelse av faktisk hva som er mulig å få til innenfor et system som er gjennomførbart, sier Garåsen.

– Er det da snakk om hva som er økonomisk gjennomførbart?

– Standardønsket til Aleksander er av en slik art at det vil være direkte urimelig i forhold til andre brukere av tjenesteapparatet vårt, sier Garåsen.

Da Nidaros spør Garåsen om hvor stort rom kommunen har for å være fleksible ut fra hver enkelt brukers behov, svarer han at det er et visst rom når det gjelder kommunale leiligheter.

– Men hvis man ønsker noe annet enn en leilighet så har vi veldig lite å håndtere. Vi kan ikke gå ut og tilby eneboliger til enkeltpersoner. Det ville bli direkte urimelig, sier Garåsen.

Ikke fornøyd med tilbudene

På spørsmål om hvorfor kommunen tilbyr Aleksander to leiligheter, der den ene koster 10.000 kroner i måneden og er økonomisk uegnet, mens den andre er nitten kvadratmeter og ifølge Aleksander er fysisk uegnet, svarer Garåsen følgende:

– Han har en inntekt som tilsier at skal ha råd til å bo i leilighetene som kommunen tilbyr. Så vidt jeg forstår så er det også aktuelt å tilby andre leiligheter til Aleksander, dersom dette er ønskelig, sier Garåsen.

– Aleksander har vært i kontakt med NAV, kommune og helsetjenesten i mange år. Han er fortsatt bostedsløs. Hva tenker du er grunnen til dette?

– Årsaken er at han ikke er tilfreds med de tilbudene vi kan tilby, sier Garåsen.

Garåsen mener kommunen har strekt seg langt for å hjelpe Aleksander, men at det er vanskelig å framskaffe et tilbud som han blir fornøyd med.

– Den eneste måten å få løst dette, er at han som andre må forholde seg til hva en kommune er i stand til å tilby, sier Garåsen.

– Har kommunen gjort nok i Aleksander sitt tilfelle?

– Det er et spørsmål som ikke har et entydig svar. I en slik situasjon der det er såpass vanskelig må man fortsette og fortsette å skape dialog der man får en best mulig løsning til slutt. Kommunen må fortsette å gi tilbud, så får vi håpe Aleksander til slutt sier ja til det vi har å tilby, sier Garåsen.

– En grense for hvor langt et velferdssamfunn kan gå

– Opplever kommunen at det finnes mennesker man ikke klarer å hjelpe, selv om man forsøker?

– Det finnes dessverre en del personer som er i en slik situasjon. Noen ganger er det personer som ikke vil ha hjelp, også er det noen som har så spesielle behov at det norske velferdssamfunnet egentlig ikke har et virkemiddel for å kunne få løst det slik at personen blir fornøyd. Så lenge folk har en egenvilje, og ære være at vi får ha det, så er det noe med at enkelte må få lov til å si nei til det velferdssamfunnet tilbyr, sier han.

Han mener likevel at kommunen skal strekke seg langt.

– En kommune skal strekke seg veldig langt. Men samtidig er det en grense for hvor langt et velferdssamfunn kan gå også. Det er noe med likhetsprinsipp og hensiktsmessighetsprinsippet, som tilsier at det må være noenlunde lik standard på hva vi tilbyr, samtidig som det er ulike behov vi skal ta hensyn til. Av og til blir ønsket så stort at det ikke blir mulig å imøtekomme, sier Garåsen.

Må se på de samlede behovene

Fylkesmannen har mottatt og behandlet flere klager fra Aleksander knyttet til det tjenestetilbudet han har mottatt fra kommunen og NAV-kontoret. Aleksander har til sammen hatt seks klagesaker til Fylkesmannen og en tilsynssak. I en av sakene ga Fylkesmannen Aleksander medhold i en klage om krav på nødhjelp. I fire av sakene opprettholdt Fylkesmannen NAV sitt vedtak, men tilføyde kommentarer og/eller forventninger til NAV.

– Det gjelder klager på sosialhjelp og midlertidig botilbud. I tillegg mottok vi en klage på saksbehandlingsfeil, manglende veiledning og innsyn, som ble sendt til NAV-leder for gjennomgang og tilbakemelding, skriver Erik Stene, oppvekst- og velferdsdirektør hos Fylkesmannen.

Fylkesmannen har påpekt NAV-kontorets ansvar for å samarbeide med andre aktuelle instanser, og at NAV-kontoret har et særlig ansvar for å ta vare på personer med komplekse utfordringer og legge til rette slik at de kan motta den hjelpen de trenger – ut ifra de forutsetninger den enkelte har.

– Her kan det se ut som om at kommunen har behov for å sette seg sammen for å se på hva de samlede behovene til Aleksander er, sammen med han. Individuell plan er et særlig egnet hjelpemiddel for å få dette til, skriver Stene.

Kommentarer til denne saken