Beyoncé
4
Sony

Beyoncé er dama som passer perfekt i fortellingen om ungjenta som vokste opp og ble den vakre prinsessen, hvis alt hun tok på ble til gull. Musikkarrieren har vært formidabel, både i gruppa Destiny's Child og som soloartist - sistnevnte befestet hennes rolle som den fremste av alle syngedamene for et par år siden. På hjemmefronten har hun dessuten kapret musikkmogul Jay-Z. Sammen er de superparet som sitter på musikktronen og regjerer.

Men på «4», er det mye som tyder på at Beyoncé kjeder seg passe mye der oppe på toppen. Det som en gang var den rumperistende og fryktløse sexbomben, som satte dagsorden for hva som gjaldt, minner nå mer om en livstrøtt husmor, der det stort sett bare er den praktfulle stemmeprakten som forsvarer utgivelsen. Men selv den mister noe av glansen på det som aller mest minner om en glemt skive fra de slutten av 70-tallet, da festen var over og ingen hadde det så gøy lenger.

De som har hørt førstesingelen «Run The World (Girls)» må nemlig ikke la seg lure - resten av skiva består av stort sett like sammensatte låter, bare skrudd ned ti hakk i tempo.

For låtmaterialet utgjøres i overkant av rolige, halvpompøse ballader, uten at noen av dem skiller seg ut i mengden. «I Miss You» skaper ingen følelse av savn, men gnager nærmest i sjelen, så irriterende blir det i lengden. Bedre funker «Love on Top», som har hakket mer puls og litt gnist, men igjen så sitter man igjen med spørsmålet - hva skal dette være godt for?

Det er selvsagt ikke bare elendighet - til tider dukker referanser til tidlig r&b opp og flotte overganger. «Countdown» røkker og napper i danseføttene, mens «End of Time» tidvis glimter til med styrke og poengtert tilstedeværelse. Det kule forsvinner dog dessverre i mengden av alt det andre.

Men stort sett kan man spørre seg hva det er hun forsøkte på denne gang. At hun kaste på pianotriller, seige 70-talls rytmer, blåsere og vokalspor lag på lag, får aldri opp temperaturen - eller tempoet. Det blir bare mye, ikke bedre. André 3000s bidrag på «Party» hjelper heller ikke mye.

Inntrykket i det store og hele er at dette er kjedelig og uinspirert.