Gå til sidens hovedinnhold

Dødens fabrikk

Det er nå 25 år siden 15.000 mennesker ble drept av en gasslekkasje i byen Bhopal i India. Men for innbyggerne er marerittet langt fra over.

Straks jeg er innenfor de høye murene, senker stillheten seg. Fuglene synger ikke lenger og en sur eim river i nesa. Et gammelt, utslitt bygg med knuste ruter og horder av mygg fungerer som vaktbu. Fire karer sjekker tillatelsen min nøye, før de nikker ok. En av vaktmennene blir pekt ut til å følge meg. Like etterpå viser han vei langs en bred grusvei omkranset av høye, vaiende trær.

Umiddelbart ser det pent ut. Men dette er ingen idyll. Forlatte laboratorier hvor spindelvev dekker flasker fylt av giftige kjemikalier – noen hele, andre knust – dukker opp. Lukten av fremmede stoffer er sterk og ekkel her inne. Vi rusler videre, inn i et ødelagt og ramponert kontrollrom. Her satt høyt utdannede mennesker en gang for lenge siden, de skrudde på knapper og tok viktige avgjørelser.

Klaser av avkuttede kabler henger ned fra veggene, mens knust glass og metall knaser under skosålene. Store metallskap, som engang inneholdt datamaskiner, huser i dag mus og insekter. Det dukker opp en labyrint av høye tårn, rør og gasstanker. De levner ingen tvil om hva dette engang var: En kjemikaliefabrikk som utviklet plantevernmidler – nærmere bestemt Union Carbide-fabrikken.

Chili

Jeg har aldri vært i Tsjernobyl, heldigvis, men jeg er overbevist om disse to plassene har samme atmosfæren. De har i alle fall litt av den samme historien.

Midnatt 3. desember 1984. Lamish Tsandsau er en nygift mann. Han ligger og sover sammen med sin gravide kone. Brått våkner han av en sterk lukt, som i tillegg svir i øynene.

– Noen som steker chili, er hans første tanke. Øynene begynner å verke, hyl og skrik høres utenfor. Han og kona stormer ned trappa. Ute på gata blir de møtt av full panikk.

– Folk løp i alle retninger, minnes Lamish i dag. Han husker godt hvordan panikken traff ham som en knyttneve. Hvor skulle han og kona løpe for å unnslippe hva-det-nå-var?

– En nabo, som den gang jobbet på Union Carbide fabrikken, reddet livene våre, forteller Lamish. Fabrikkarbeideren forsto straks hva som hadde skjedd.

– Gasslekkasje, skrek han og løp den riktige veien. Lamish og kona fulgte etter. De løp og løp, men brått forsvant synet til Lamish.

– I panikken, kaoset og uten syn kom jeg vekk fra min kone, forteller han.

Først nå begynte det å gå opp for ham hvor farlig denne gassen var, for mens han snublet seg fram i blinde, tråkket han over flere døde og døende mennesker.

– Det var et sant mareritt, og jeg minnes hvordan jeg gråt, mens jeg ropte min kones navn i time etter time. Men Lamish og kona kom seg mirakuløst unna i live. Tre dager senere fant de hverandre igjen i landsbyen hvor svigerforeldrene til Lamish bodde. Lamish og kona ble reddet av at de holdt en våt klut foran munnen da de forlot sin lille leilighet.

– Jeg skulle bare beskytte meg mot hva jeg trodde var en sterk chililukt. Det reddet livene våre. Men paret mistet sitt ufødte barn. Og Lamsih var blind i åtte dager. Synet kom tilbake, men han sliter ennå med smerter og vonde drømmer.

Druknet i kroppsvæske

Det antas at over 500.000 mennesker ble forgiftet da den amerikanskeide fabrikken ved et uhell slapp ut 27 tonn av den farlige gassen metylisocyanat natt til 3. desember 1984. Ifølge Lamish varte gasslekkasjen i rundt 30 minutter. Men det var tydeligvis nok, for tall fra myndighetene i Madhya Pradesh, staten hvor Bhopal er hovedstad, forteller at over 1750 mennesker døde mer eller mindre umiddelbart av gasskyen.

– Inhalering av gassen førte blant annet til at kroppen produserte så mye væske til lungene at mange regelrett druknet . Hos gravide kvinner førte gassen til at de aborterte mens de løp for å redde seg, forteller aktivisten Satinath Sarangi.

Han ankom Bhopal dagen etter ulykken og har drevet en klinikk for de overlevende siden. I løpet av de første tre dagene døde mellom åtte og ti tusen mennesker. I de påfølgende årene døde ytterligere tusenvis som følge av skadene gassen hadde gjort på nær sagt alle deres indre organer.

– Den inhalerte gassen gikk inn i blodet via lungene og videre rundt i kroppen til samtlige organer, forklarer Satinath. Til sammen mistet mer enn 15.000 mennesker livet og mer enn 250.000 mennesker fikk kroniske lidelser i hva som blir omtalt som historiens verste industrikatastrofe. Og tragedien er ikke over.

Ødelegger fortsatt liv

En mor sitter ved siden av sin åtte år gamle datter. Hun hviler hodet i hendene og tårene renner nedover kinnene.

– Min datter Minashbe var født normal, en glad og livlig jente, forteller Lishwanabe (31).

– Men da hun var et par år gammel, ble hun brått syk. I dag kan hun ikke gå, krabbe eller snakke.

– Minashbe drakk vann forgiftet av kjemikalier og legene sier hun har fått en alvorlig nevrologisk skade, sier Lishwanabe gråtkvalt.

Jeg møter mor og datter, samt en rekke andre foreldre og barn i tilsvarende situasjon, på et hjem som drives av Chingari Trust. Dette er en ikke-kommersiell organisasjon, som ble startet i 2005. Den tilbyr støtte til pårørende etter gasslekkasjen og hjelper mennesker som i dag blir ødelagt av dens etterdønninger.

– Gassen lakk ut, drepte tusenvis av mennesker og la seg deretter som et veldig tynt lag på bakken, forteller Tarun Thomas, daglig leder av organisasjonens hjem i Bhopal.

Med årene har regn og flom trykket dette livsfarlige stoffet ned i jorden og nå, 25 år senere, har det nådd grunnvannet.

– Folk blir syke og barn blir født med misdannelser, fremholder Tarun og hevder, i likhet med Amnesty International, at selv 25 år etter ulykken blir tusenvis av mennesker fortsatt påført kroniske og invalidiserende lidelser.

Tarun forteller at grunnvannet mange steder i Bhopal er så forgiftet at myndighetene har vært nødt til å stenge av en rekke brønner i byen.

– Særlig i slumområdene rundt fabrikken, hvor folk ikke har andre alternativer, er mennesker fortsatt nødt til å drikke forgiftet vann, hevder han.

Tarun forteller at myndighetene jobber med å gi innbyggerne rent vann, men det haster, for det er ikke bare gasslekkasje Dødens fabrikk kan skilte med.

Asbest og kvikksølv

En rusten sylinder er bitt av tidens tann. Isoleringsmaterialet er flerret opp og et tykt lag av hvit, håret asbest geiper mot meg. Asbest som ligger stille er ikke farlig, men straks det kommer i bevegelse kan kreftfremkallende fibre raskt finne veien ned i lungene dine. Fra tomta til Union Carbide-fabrikken blir disse fibrene blåst rundt i byen med vinden. På bakken peker vaktmannen på en lysende stripe i den brune bakken:

– Kvikksølv, forklarer han og hevder at rester fra en rekke forskjellige, livsfarlige kjemikalier er spredd utover dette området. Men ingen gjør noe med disse faktorene, som mest sannsynlig ville vært førstesidestoff en uke i strekk var det blitt oppdaget på en nedlagt fabrikk i Norge. Men grunnen til at det ikke blir gjort noe, er simpelthen fordi sammenlignet med de andre farene som lurer, er dette for småtteri å regne...

– Flere tusen tonn kjemisk avfall er blitt begravd på minst 16 ulike steder inne på fabrikktomten, sier Qamar S. Khan (57).

Han jobbet som kjemiker ved Union Carbide i 13 år og vet hva han snakker om:

– Jeg var med å grave ned rundt 120 tonn farlig avfall i løpet av mine år ved fabrikken, forteller han. Nå frykter han at de rundt 30.000 innbyggerne i Bhopal som hittil er blitt syke av giftige kjemikalier i grunnvannet, bare er starten på en ny tragedie.

– Det er vanskelig å anslå hvor potente de nedgravde kjemikaliene er etter så mange år, men når de etter hvert begynner å lekke ut i grunnvannet, er de garantert farlige nok til at vi raskt kan få en ny Bhopal-tragedie hvis myndighetene ikke gjør noe umiddelbart, advarer han.

HTML EMBED

Kommentarer til denne saken