Gå til sidens hovedinnhold

Hva er egentlig penger?

Den digitale valutaen Bitcoin er skapt på bakgrunn av dette spørsmålet.

Om du ikke har levd helt under en stein de siste månedene, er det vanskelig å ikke ha fått med seg det store nettfenomenet Bitcoin. Bitcoin er det som blir omtalt som en digital valuta, som på internett mange steder kan benyttes på lik linje som norske kroner, euro eller dollar.

Les også: - Nå kan du bestille en snikmorder på nett

Med en helt eventyrlig vekst i både bruk og verdi den siste tiden, har oppmerksomheten kommet løpende.

Men med en verden full av et utall forskjellige valutaer, er det høyst betimelig å spørre om hvorfor en trenger en digital valuta.

For å forstå dette, må en se på hva egentlig penger er. Og for å hoppe rett til konklusjonen: I dag er penger en høyst usikker investering, som bare har verdi fordi alle er enige om at det er verdifullt - og som det i teorien kan lages ubegrensede mengder av, og kan miste verdien over natta.

Var en gang noe håndfast

Vi skal ikke ta pengenes historie fra A til Å, men en forenklet kortversjon er at penger har utviklet seg mye over tid. Det begynte på mange måter med føydalsamfunnet der en byttet varer mot andre varer eller tjenester, og der edelmetaller etter hvert viste seg å være en relativt sikker verdi som kunne benyttes trygt i bytteprosessene.

Det utviklet seg derfor et system der det ble laget mynter basert på edelmetaller, typisk gull, sølv og kopper, der myntens verdi i seg selv var verdien av myntens metall.

Papirpenger er historisk sett et gjeldsbrev, bundet opp mot fysiske verdier. Papirpenger var et løfte fra utsteder om at papirlappen på et hvilket som helst tidspunkt kunne byttes inn i den gitte mengden fysiske verdier, enten det var metaller, korn eller andre håndfaste ting

Siden disse papirlappene var et dokument som kunne byttes i verdier, fikk en et system der papirpenger i seg selv ble benyttet i handel. Utfordringen var derimot at disse pengene som regel var låst opp mot en enkelt bank eller institusjon, og en kunne ikke bare «cashe» ut penger hvor som helst.

Etter hvert utviklet det seg nasjonale banksystemer, der pengene ble standardisert innenfor landegrenser. Papirpengene ble i praksis et løfte om at banken skulle bytte penger inn i en gitt mengde edelmetall. Grunnlaget for det britiske pundet, er for eksempel er at ett pund kunne byttes inn i ett pund med sølv (ca. 0,45 kilo).

På 1800- og 1900-tallet var gull- og sølvstandard utbredt, der pengene i et land skulle være sikret opp mot en spesifikk mengde av edelmetallene. En kunne altså ikke ha mer penger enn man hadde lagrede edelmetaller. Utover 1900-tallet ble stort sett gullstandarden avviklet over en lengre periode i stort sett hele verden. Norge avviklet gullstandarden i 1931.

Lovbaserte penger - «fiat»

De aller fleste pengene i dag er ikke koblet opp mot noen form for faste verdier, men det er i stedet innført lovregulerte pengestandarder - gjerne kalt omtalt med det latinske ordet «fiat» (være). De aller fleste kjente valutaer i dag er av denne typen, inkludert norske kroner, euro, dollar og yen.

Definisjonen av fiat-penger er at de er utstedt av myndighetene, ikke har en fast konverteringsrate til noe annet og ikke har en egenverdi.

Fiat-penger har en verdi fordi alle er enige om at pengene har verdi, og at de er et lovpålagt betalingsmiddel.

Altså en sikkerhet i at man kan få brukt dem til å kjøpe varer og tjenester. Uten denne tilliten mister disse valutaene sitt eksistensgrunnlag.

Eller sagt på en annen måte: Du aksepterer å få lønn fra jobb utbetalt som kroner, og Kiwi aksepterer kroner som betaling for varer, og så videre.

Verdien på penger måles i praksis av hvor mye utenforstående - altså personer med andre typer valutaer er villig til å betale for pengene (veksklingskursen), noe som endrer seg hele tiden. Hvor mye utenforstående er villig til å betale styres av en lang, lang rekke faktorer, men tilbud, etterspørsel, sikkerhet, rentenivå og inflasjon/deflasjon er noe av det viktigste.

Det spesielle med denne typen penger er at sentralbankene, som styrer valutaen, i praksis har fullstendig kontroll på den tilgjengelige pengemengden. Det viktigste verktøyet her er rentesettingen. Ved å sette ned renten økes normalt utlånene fra banker og kredittinstitusjoner, mens penger dras inn igjen gjennom renteøkninger. I tillegg kan sentralbankene også trykke penger.

Om det trykkes mer penger, øker mengden penger i sirkulasjon, noe som i praksis fører til økt tilbud og lavere verdi på alle pengene i sirkulasjon - altså devaluering. Om sentralbanken trekker inn penger, altså utsteder mindre penger enn den tar imot, skjer det motsatte - altså at alle pengene kan bli mer verdt, kalt revaluering. Effektene av slike intervensjoner er ofte at prisene på varer og tjenester faller eller stiger, kalt henholdsvis deflasjon og inflasjon.

I en verden med fiat-penger er det ofte slik at store deler av pengene ikke eksisterer som kontanter, men kun «registrerte» penger i banksystemene.

Inflasjon og hyperinflasjon

I et samfunn med vekst og fremgang er det naturlig at det blir inflasjon, fordi lønnsomhet ofte gir høyere lønninger, som igjen skaper økt etterspørsel som igjen skaper høyere priser. Sentralbankenes kanskje viktigste jobb er å holde inflasjonen på et stabilt og lavt nivå. I Norge er det såkalte «inflasjonsmålet» på 2,5 prosent i året, og sentralbankens lånerente til bankene er sammen med pengemengden de viktigste redskapene for å nå dette nivået.

Men en utfordring med fiat-renter er sentralbankenes uavhengighet.

I enkelte tilfeller er de en del av, eller nært knyttet til staten, noe som gjør at sentralbanken kan operere ut fra helt andre mål. Under visse forutsetninger kan «seddelpressene» gå for fullt, noe som blant annet kan skje hvis staten har stor gjeld å betale. Ikke-uavhengige sentralbanker kan også bli brukt til å påvirke valg direkte. For eksempel kan en gitt statsleder gi alle i landet en stor sum i «gave» fra staten, trykket av sentralbanken, for å sikre gjenvalg.

I en slik situasjon og andre situasjoner med massiv pengetrykking kan det oppstå noe som kalles hyperinflasjon, der i praksis verdien og tilliten til en valuta går rett i bakken.

Dette skjer gjerne ved store interne kriser i et land, ofte assosiert med krig.

To av de mest kjente tilfellene er i Tyskland etter 1. verdenskrig, der landet satt igjen uten nevneverdig egenproduksjon og en enorm krigserstatning å betale. Seddelpressene gikk totalt amok, og en kunne i 1923 en registrere en situasjon der prisene doblet seg annenhver dag, og der en i løpet av ett år gikk fra at største seddel var på 50.000 mark til 100.000.000.000.000. Det betyr at pengene en satt med i starten av perioden i praksis ble gjort totalt verdiløse av landets inflasjon.

Zimbabwe er et annet klassisk eksempel, som i løpet av noen ekstremt drastiske måneder i 2007 og 2008 til slutt måtte avvikle hele sin valuta. Landet hadde over et par tiår etter frigjøringen i 1980 opplevd svært høy inflasjon, men etter en landreform var Mugabes regjerings eneste redning å printe penger med stadig flere nuller - etterhvert med utløpsdato printet på seddelen.

Dette førte til en inflasjon som kom helt ut av kontroll. De månedlige inflasjonstallene gikk fra tresifrede tall, til å være nærmest fantasitall i perioden juli til november 2008. På sitt verste er det estimert av Cato Institute at inflasjonen var på 79.600.000.000 prosent per måned - eller ganske så utrolige 89.700.000.000.000.000.000.000 prosent per år.

I praksis betydde det at penger ikke hadde noen verdi, fordi innen innbyggerne rakk å få tak i penger, var sedlene erstattet av penger med mange flere nuller. Hele kollapsen førte til at valutaen ble avviklet og alle som eventuelt satt med penger måtte avskrive alt.

Det viser at penger er helt avhengig av to ting: God økonomisk styring og folks villighet til å akseptere valutaen som betalingsmiddel. Du selger ikke bilen din i bytte mot kroner, hvis du tror at pengene være halvparten så mye verdt i morgen.

Prosessen kan redde USA

Og det finnes mange der ute som frykter at noe lignende kan skje med verdens viktigste valuta, nemlig dollaren. USA har en enorm utenlandsgjeld på anslagsvis 17,2 billioner dollar, som blir større for hvert sekund som går. Politisk ser det ikke ut til at det finnes vilje til å gjøre noe virkelig merkbart med statens forhold mellom inntekter og utgifter.

Sentralbanken har over lengre tid produsert store mengder penger for å holde fart i økonomien i landet, noe mange tolker som at en ikke er redd for å produsere så mye penger det trengs for å få hjulene til å gå rundt.

Fordi USA har låst nær sagt all sin gjeld i faste beløp av amerikanske dollar, er en teoretisk mulighet for landet å komme seg ut av gjeldsbyrden å devaluere valutaen ved å trykke opp så mye penger som de trenger for å kunne betale renter og avdrag - eller nedbetale gjelden i sin helhet.

Ved å gjøre dette vil inflasjonen i landet kunne gå til himmels, noe som da vil en lang rekke følgeproblemer (som at Kina muligens vil erklære krig), men det er en teoretisk mulighet. Dermed er plassering av penger i dollar noe enkelte anser som risikofylt.

Europa på sin side har sine store utfordringer med euroen, med land som Hellas, Italia, Portugal og Spania i dype kriser. Japanske yen har heller ikke vist seg å være noen trygg havn.

Tilliten til myndigheter er svak

Tilliten til en valuta får seg en liten nesestyver hver gang det foretas intervenjoner. Det har historisk aldri blitt foretatt så store intervensjoner som det USA og Japan har foretatt de siste årene.

Og det er med dette som bakteppe at Bitcoin har blitt stort. Utover at Bitcoin har noen anonymitetsfordeler, som gjør det godt egnet til både skatteunndragelse og lyssky omsetning, er omsetningen i stor grad forsikret mot inflasjon.

Det genereres hele tiden nye Bitcoins, men systemet er lagt opp slik at genereringsraten blir lavere og lavere etter hvert som tiden går, og det er satt et tak på 21 millioner bitcoins totalt (i skrivende stund er det like over 12 millioner i sirkulasjon).

Når en når dette taket, vil det ikke lenger være tilførsel av flere penger. Dermed har en sikret seg mot hyperinflasjon. Det er med andre ord markedet som helt og holdent styrer markedsverdien, ikke myndigheter med kontroll over pengetrykkingen.

Alle Bitcoins omsettes i utgangspunktet direkte mellom brukere, men verdisettingen skjer i praksis på en åpen børs (egentlig flere åpne børser). I dette ligger det at Bitcoins, i likhet med andre typer valutaer, er helt og holdent avhengig av tillit og markedets vilje til å benytte seg av valutaen. Valutaen kan gjøres verdiløs over natten om nettverket går ned, eller om det skulle bli gjort ulovlig å omsette valutaen.

Samtidig er det en ung valuta med til dels enorme variasjoner i «kursen». Bare den siste måneden har kursen variert fra 170 til over 800 dollar - mens den for et år siden lå på 10-13 dollar, og den har opplevd noen kraftige krakk. I løpet av et døgn kan «kursen» varierer flere hundre dollar.

Et problem for Bitcoin og andre lignende betalingsmåter er at en stat aldri vil legalisere en ukontrollert valuta, som i tillegg potensielt kan undergrave landets egen. Starten på dette så man i sommer da Thailand forbød all handel med Bitcoin, inkludert kjøp. Det amerikanske finanstilsynet SEC har derimot nylig uttalt at Bitcoin kan være et et legitimt finansielt instrument.

HTML EMBED
HTML EMBED
Reklame

Sommerens kuleste badeflåter

Kommentarer til denne saken