Gå til sidens hovedinnhold

Blasst vårtegn fra Lind

Espen Lind er tilbake med nytt album etter fem år i kulissene til andre artister. Dessverre må jeg vri litt på Bjørnson etter å ha hørt plata: Jeg velger bort «April».

Espen Lind
April
Mercury/Universal

Han er ansvarlig for «When Susannah Cries». Han må ta på seg mesteparten av skylden for «Standing Tall», selv om Kjartan Salvesen bør ta sin del av ansvaret. Det samme gjelder Davids « Wild At Heart» og store deler av Maria Arredondos totalt ubrukelige musikalske synderegister. Og som du sikkert vet: En hel masse annet, som har det til felles at det låter mistenkelig likt.

Med et slikt utgangspunkt er det ikke det minste rart at Lind da han ble portrettert i lørdagens Dagbladet lanserte sin egen fiffige definisjon på musikalsk kvalitet: Den kan bare måles i hvor mange som liker musikken, proklamerte naturlig nok Lind.

Et demokratisk utsagn, vil man kunne innvilge.

Forutsatt at alle mennesker fikk høre alle sanger i hele verden - og at det ikke fantes formateringsmaskineri som plateselskaper, radio og annen musikkindustri som sørger for at massene mates med velprøvede skreddersydde låtformularer som Espen Lind og hans like så selvfornøyde spyr ut på sine samlebånd – igjen og igjen og igjen.

Men selv fridd fra slike hypotetiske omstendigheter er Linds definisjon problematisk. Vi skal ikke rote oss inn i komplekse diskusjoner som hva som er kunst og hva som gjør noen kulturuttrykk bedre enn andre, bare kort minne om i en sånn ramme blir for eksempel «Bombadilla Life» en genistrek, og da er ikke veien lang til spøken om at 1000 milliarder fluer ikke kan ta feil – dritt er godt etc etc.

Nåvel, tilbake til Lind: At klisjeene skulle få gode kår på noe denne mannen har hatt fingrene sine på er ikke nettopp noen overraskelse. Espen Lind forakter ikke klisjeer, han omfavner dem. Og han gjør det med reist nakke, og skal ha honnør for akkurat det. Men han får ikke honnør av meg for musikken han lager når den låter som her.

For «April» er breddfull av klisjeer på ethvert nivå, og jeg, jeg hater som regel klisjeer. Enten du tar for deg produksjon, tekstfraser, rim, tematikk, låtstruktur, arrangementer, melodilinjer, coverestetikk eller hva det måtte være, Espen Lind og hans «April» lever av klisjeer, boltrer seg i dem og - faktisk - pynter seg med dem.

Du får gjøre hva du vil med «April». Selv velger jeg den altså bort.

Reklame

Her får du munnbind levert helt hjem

Kommentarer til denne saken