Blekkhjerte – USA/Storbritannia/Tyskland 2009. Regi: Iain Softley. Med: Brendan Fraser, Sienna Guillory, Eliza Bennett, Richard Strange, Paul Bettany, Helen Mirren, Jim Broadbent, Matt King

Aldersgrense: 11 år

«Blekkhjerte» er en fantasyfilm hvor Brendan Fraser spiller omtrent samme karakter som han gjorde i «The Mummy» og «Journey the the Center of the Earth». Altså en boklærd, men eventyrlysten familiefar – om enn litt mindre slagkraftig enn vanlig. Mo, som han heter i denne filmen, har imidlertid en noe uvanlig egenskap: Når han leser høyt fra bøker, har karakterene fra fortellingene en tendens til å dukke opp – og bytte plass med noen fra vår verden. Han får med andre ord fortellinger bokstavelig talt til å komme til live. Dette har ulykkeligvis medført at kona hans forsvant inn i eventyrromanen «Blekkhjerte» for ni år siden. Disse årene har han så brukt på å lete etter denne sjeldne boka, for å få henne tilbake.

Sammen med sin 11 år gamle datter Meggie, som muligens er ment å være filmens hovedperson, havner han i skummelt selskap med en rekke figurerer fra den fiktive middelalderfortellingen «Blekkhjerte», samt noen fra andre litterære kilder. For eksempel får de hjelp av en av Ali Babas unge røvere fra «1001 natt».

Dette er utvilsomt en påkostet produksjon, som har et mørkt, middelaldersk og morgentåkete visuelt preg som kler historien godt. Filmen har også en bra casting, med navn som Helen Mirren, Jim Broadbent, Paul Bettany og nevnte Brendan Fraser.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Men filmen roter det til for seg, ikke minst fordi den er full av logiske brister. Hadde aldri Mo lest høyt før, da han leste for Meggie slik at moren hennes forsvant? Hvorfor har han ikke bare lest fram en trollmann, eller Aladdins lampe, som kunne tryllet henne tilbake? Og hvorfor oppsøker han først nå forfatteren av boka han har lett etter i ni år?

Filmen klarer med andre ord ikke helt å etterleve en av fortellerkunstens viktigste regler - nemlig å være tro mot lovene som gjelder i fiksjonsuniverset som beskrives.

«Blekkhjerte» er dessuten en overbefolket film, og jeg mistenker at det er noe av grunnen til at den er såpass uengasjerende.

Det er for så vidt ganske vanlig at denne type eventyrfilmer dreier seg om en gruppe mer eller mindre heltmodige skikkelser – tenk «Narnia»-serien, som er et nært beslektet eksempel. Men «Blekkhjerte» er rett og slett ikke nok av en storfilm til at alle dens sentrale karakterer finner sin naturlige plass i handlingen. Typisk for filmen er at flere av karakterene ombestemmer seg og vender tilbake for å hjelpe Meggie og Mo likevel – til tross for vi egentlig var helt komfortable med at de hadde forlatt handlingen. Stakkars Brendon Fraser selv er nesten ikke tilstede i filmens slutt, fordi han blir skjøvet til siden av alle de andre karakterene som også skal bidra i det store klimakset.

«Blekkhjerte» er trolig ment å være en slags eventyrlig hyllest til fiksjonsfortellingenes makt. Men ironisk nok blir denne fortellingen aldri særlig medrivende.

SE VIDEO AV BLEKKHJERTE

HTML EMBED
video_embed(12313,1);