Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5«Byråkrat-roman» på høyt nivå

«Gul bok» er en strålende, men annerledes oppfølger til «Tante Ulrikkes vei».

Jeg er en av de mange (150000!) som leste Zeshan Shakars debutroman «Tante Ulrikkes vei» med stor interesse. Den er rett fram, tøff…uten filter.

Derfor ble jeg først litt skuffet over «Gul bok». Og synes samtidig det er litt urettferdig. Vi snakker om to helt ulike bøker. Og det må sies med en gang: Dette er en god bok!

I «Gul bok» flytter vi oss fra Stovner-miljøet i «Tante Ulrikkes vei» til Haugenstua. Her bor Mani, nyutklekket BI-økonom sammen med faren sin. Han har akkurat landet en jobb som førstekonsulent i det som kalles Omsorgsdepartementet. Her jobber han direkte med utredning og beregninger for «Gul bok», det interne navnet på statsbudsjettet. En byråkrat på laveste nivå, altså.

Faren er trygdet taxisjåfør som det er lett å få sympati for. Det tette forholdet mellom Mani og faren er rørende - selv om Mani mange ganger irriterer seg grønn. Faren lager ustanselig mat til sønnen og han skal hele tiden vite hvor han er.

Manis kjæreste Meena har sammen med familien sin gjort en aldri så liten klassereise - fra Smedstua til enebolig på Høybråten. Meenas familie er businessfolk og karakteriserer Mani som byråkrat. Og byråkrater har de lite til overs for.

Det er ikke lett å forstå Mani og Meenas forhold, men for å få fortgang i det, skal familiene møtes. Og akkurat den scenen og etterspillet er verdt boka! Her gir Shakar oss et innblikk i tradisjon og kultur, ambisjoner og snobberi som jeg leste med stor interesse.

«Byråkrat-roman» er vel ingen sjanger, men vi får et unikt innblikk i departementets indre liv. Mani gir jernet på jobben. Han har dårlig råd og Meena er faktisk ganske kravstor selv om hun gikk rett fra farmasistudiet til jobb i Nycomed.

Manis drøm er å avansere til rådgiver og han har problemer med å forstå hvorfor det må ta så lang tid. Han er usedvanlig lojal og snakker mye om hvor flott det er å arbeide «for Norge». To dramatiske høydepunkt er glitrende beskrevet: En lekkasje til media om mulig økonomiske støtte til en høyst kontroversielle organisasjon blir en voldsom intern sak.

Og: Terrorhandlingen 22.juli 2011 og hvordan den skremte unge innvandrere, er verdt å bli minnet om. Lettelsen da det blir klart at det er en vestlig gjerningsmann er også godt beskrevet.

«Gul bok» er altså roligere enn «Tante Ulrikkes vei». Den flyter bedre etter min mening. Kebabnorsken er byttet ut med et til tider nesten konservativt riksmål. Zeshan Shakar er blitt tre år eldre. Han har åpenbart jobbet med språket sitt og dramaturgien. Persongalleriet er ikke for stort, men forholdet mellom de forskjellige er innimellom litt uklart.

Navet i fortellingen er forholdet mellom Mani og Meena. Et forhold som forøvrig beskrives nærmest kyskt - uerotisk og fysisk ganske flatt. Følelsene er derimot heftige og forteller mye om at dette kan gå flere veier.

Og det er vel et godt tegn når leseren lurer på hva som skjer videre? Får de to hverandre? Vil de ha hverandre?

Mani er på vei til å bli en ganske traust norsk byråkrat. Han er litt vel politisk korrekt, men jeg kan ikke unngå både å like Mani og være nysgjerrig på hva som skjer.

I Mani har Shakar skapt en hovedperson som kanskje kan tåle en bok til…i sjangeren «byråkrat-roman». Han er i ferd med å vokse fra ungdomsmiljøet på Haugenstua. Hvor går han videre? Det er et av mange spørsmål jeg sitter igjen med.