Jeg testet «Langt hjemmefra» på barnebarnet Molly som er 13 år gammel og en ivrig leser - også av tegneserier. Vi konkluderte ganske likt: historien og dermed boka er såpass lang og komplisert at leseren skal være superinteressert i tegnede fortellinger for å elske den! Disse leserne finnes nok, men vi er usikre på hvor mange de er og for hvilken aldersgruppe boka er skrevet…nei, tegnet.

Forfatteren har lagt ned en imponerende jobb rent fysisk. Boka er på 240 tegnede sider! Det må ha tatt tid! Kort fortalt handler dette om et opprør mot mobiltelefonen og en dragning mot den grønne, uberørte naturen. Hovedpersonen bor i en grå, kjedelig by. Alle mennesker stirrer på mobiltelefonene sine - alt er altså grått. Vår mann ser plutselig en gul fugl og følger etter den til en innelukket park med grønne trær. Parken er avstengt.

Han leser Jack Londons bok «Når villdyret våkner» og den vekker mannens indre Lars Monsen. Han pakker det aller nødvendigste, tar toget til endestasjonen og gir seg naturen i vold.

Reklame: Boken kan du få tak i her

Molly sier: « Boka handler om fremtiden, hvordan verden kan bli. Jeg liker kontrasten mellom den grå og kjedelige byen der alle går med mobilen i hånden - til den grønne og mer spennende skogen. Og det er veldig fine tegninger. Hovedpersonen har en sympatisk personlighet som kommer tydelig fram. Men jeg må innrømme at boka etter hvert begynte å kjede meg. Den er tjukk og det tar lang tid og veldig mange tegninger før handlingen kommer skikkelig i gang».

Jeg er langt på vei enig. Det blir krevende å fortelle denne historien med bare tegninger. Særlig når handlingen ikke er helt enkel. For vår mann er ikke alene i skogen, viser det seg. Etter noen strabasiøse opplevelser der været ødelegger teltet hans osv, ser han røyk. Det viser seg at flere har fått samme idé. Men disse er ikke interessert i besøk og opptrer kontant avvisende og fiendtlig. Uvisst av hvilken grunn. Han rømmer unna, men er plutselig ikke alene. En kvinne dukker opp. Hun rømmer også fra de slemme mennene og sammen søker de to lykken. En flåte tar dem lenger enn langt, gjennom storm og uvær og plutselig er de tilbake i den grå byen! De slår seg ned i den grønne og avstengte parken, bygger hytte og lever lykkelig der. Et av de siste bildene er av en knust mobiltelefon. Dette er muligens historiens moral.

Reklame: Kjøp boken her

Mollys konklusjon: «Noen vil sikkert kose seg med en bok med bare bilder og ingen tekst. For meg og jeg tror for de som er litt eldre, blir den kjedelig».

Min konklusjon: Max Estes prøver muligens å ta et oppgjør med skjermavhengigheten i samfunnet. Det er strengt tatt tjue år for seint, men det er lov å prøve. Jeg er imponert over tegningene og hans forsøk på forklare ganske sammensatte problemstillinger med tegningene. Det heter jo at et bilde sier mer enn tusen ord. Det gjelder ikke alltid. Jeg innrømmer glatt at ordene er gode å ha i tillegg.